Alkoholen har tatt over livet ditt

Jeg ligger i sengen min med tårer i øynene, og du ser det ikke engang. Du ser ikke hvor opprørt jeg blir. Du bare fortsetter å drikke, og jeg fortsetter å gråte. 

Du sitter med hodet nede i flasken igjen. Det første du gjør når du kommer hjem, er og begynne å drikke. Nesten det første du gjør når du står opp i helgene, er å ta deg en øl.

Jeg pleide å være en pappajente. Du var den jeg kom til når noe var galt. Du var den jeg stolte på. Du var verdens beste pappa for meg. Slik er det ikke nå lenger.

Teksten fortsetter under bildet

Illustrasjon: graphicstock

Flasken har tatt over livet ditt

Forholdet vårt som far og datter, blir mer og mer ødelagt ettersom tiden går. Du vil ikke ha normale samtaler med meg engang. Det eneste du gjør når du åpner munnen, er å kritisere meg eller kjefte på meg. Det er utrolig vondt å tenke på at sånn er det blitt. Dette er min virkelighet. Jeg skulle ønske du sa du var glad i meg, slik som før. Jeg kan ikke huske sist du sa du var glad i meg, eller sist du sa noe positivt om meg.

Før da jeg pleide å være med venninner, og så hvilket forhold de hadde til sin far, ble jeg knust innvendig. Og da jeg hørte en far fortelle hvor stolt han var over datteren sin, skulle jeg virkelig ønske du kunne sagt det samme om meg. Men det gjør du ikke.

Skyldfølelsen

Tanken har slått meg, at kanskje er det min skyld at du begynte å drikke så mye. Kanskje ga jeg deg så mange bekymringer, at du måtte dempe dem med alkohol. Kanskje var jeg ikke den datteren du ønsket. Kanskje var jeg en skuffelse, som du måtte drikke bort.

Jeg har følt på skyldfølelsen etter at du begynte å drikke.  Jeg har måttet tatt meg av deg, når du har falt, og jeg har måttet unnskylde oppførselen din til folk rundt meg. Det har vært vondt å se at du drikker deg bort. Og jeg har følt på så mye negativt. Det har vært vondt å ikke ha blitt møtt med forståelse av folk rundt meg, og at jeg ikke har blitt trodd.

Men mest av alt, har det vært vondt å se deg bli til en person jeg ikke kjenner.


Les også: En oppvekst med narkomane foreldre

Dette innlegget er sendt inn av en leser som ønsker å være anonym. Ønsker du å dele en historie, tanker eller meninger rundt psykisk helse så send en mail til psykmagasinet@outlook.com og merk innlegget med leserinnlegg.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no