Alle ser barnet som lider under omsorgssvikt, men ingen sier noe – hvorfor?

Når jeg ser saker hvor barn har blitt forsømt så vrenger det seg inni meg. Det er forferdelig trist, for det finnes jo ikke noe mer uskyldig enn et barn. Et barn som er hundre prosent avhengig av sine foreldre, for å få et godt liv.

Når barn da blir mishandlet og lider under alvorlig omsorgssvikt, så vokser en vond klump i meg. Hvor er alle sammen? Hvorfor er det ingen som hjelper disse barna? Jeg syns det er helt grusomt å høre at voksne mennesker lar vær å gripe inn når barn og unge blir mishandlet både psykisk og fysisk

Hvordan skal disse små skuldrene bære alt det vonde helt alene? Og hva må vel ikke gå gjennom hodene til disse små uskyldige når de selv sitter og ser på at de store, voksne personene som skal være en trygghet, ikke gjør noe?

Illustrasjon: graphicstock.com

 

Jeg er et av de barna som ble sett, men som ingen gjorde noe med

Selv har jeg vært et av de barna. Jeg har måttet bære store og tunge vekter på mine skuldre, helt alene. Opp igjennom så har jeg egentlig også forstått hvorfor ting har vært som de har vært. Jeg har aldri båret noe nag – tror jeg. Noen ganger kjenner jeg et sinne og en frustrasjon som bobler opp i meg. Hva om? Hva om noen turte å si noe, gjøre noe, ville jeg da sluppet dette helvete jeg går gjennom i dag?

Innerst inne så vet jeg jo at de var like maktesløse som meg. Ingen sa eller gjorde noe, forståelig nok i frykt for husfreden – men likevel – hvordan kan de la dette ansvaret ligge på et lite barns skuldre?

Jeg er sint, men jeg forstår

Når jeg leser i nyhetene om barn som lider under alvorlig omsorgssvikt så bobler likevel dette sinne opp i meg igjen. Og spørsmålet om hvorfor ingen gjorde noe, dukker alltid opp. Så tenker jeg tilbake til meg selv og tanken på om jeg kanskje bærer litt nag likevel kommer. For jeg blir jo så sint, sint på alle de som ikke gjør noe. Sint fordi det skjer gang på gang, barn som blir ødelagte fordi ingen på sidelinjen hjelper.

Jo mer jeg tenker meg om, så er det jo ikke mine nærmeste jeg er mest sint på, det er på alle de andre. Alle de som stille sto og så på, de som hele tiden visste, men ikke gjorde noe. De på utsiden. Jeg kan jo ikke forvente at mine egne skulle gjøre noe, de sto jo selv midt oppi det, de var alt for følelsesmessig involvert, men det var ikke alle de andre.

Viktig å gripe inn når man ser omsorgssvikt

Så det jeg lurer på er: Hvorfor er vi så redde for og «blande» oss inn i andres liv? Når det går på livet og helsa til de rundt oss, så handler det ikke lenge rom å legge nesa si opp i ting man ikke har noe med. Det handler derimot om medmenneskelighet og nestekjærlighet. Det er rett og slett en utstrakt å hjelpende hånd når du griper inn i saker hvor du ser at barn lider.

Skole, helsetjenester, naboer, venner – Alle ser, men ingen sier noe. Hvorfor?

Som liten lærer vi at vi ikke skal mobbe og vi må si ifra og gripe inn hvis vi ser noen blir mobbet. Hvorfor klarer ikke voksne også å leve opp til dette?


Les ogsåChristoffer saken – En tragedie fra ende til annen

Dette innlegget er sendt inn av en leser som ønsker å være anonym. Ønsker du å dele en historie, tanker eller meninger rundt psykisk helse så send en mail til psykmagasinet@outlook.com og merk innlegget med leserinnlegg.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp