Angst som ender opp i panikkangst

Det er bare angst. Jeg hater det ordet. Bare. Noe jeg ikke kan få sagt nok. Jeg vet at det er forferdelig lett å bruke det. Jeg tar meg i å bruke det selv også, mange ganger. Men ting er som regel ikke bare. Plutselig sitter du der med angst som ender opp i panikkangst, men det er jo bare angst – husk.

Så, jeg sitter her da full av angst. Men det er jo bare angst, så da er det jo ikke så farlig. Å ringe til legevakt med en journal fylt til randen av angstproblematikk er heller ikke bare, bare skal jeg si deg. Jeg kunne nok ligget her hjemme med innvollene strødd rundt meg, og fått beskjed om at det nok bare var angst. –Forsøk å slapp av du, og pust rolig. – Oki, men da så. Da legger jeg meg bare her og bader litt i innvollene mine jeg, så går det nok bedre i morgen.

Kan jeg bli mer melodramatisk? Tenker du nok.

Angsten blir så overveldende, så intens og. så vond. Til slutt så føler du at du holder på å bli gal

Angst som ender opp i panikkangst

Angst er noe dritt – enkelt og greit. Det er så forferdelig vondt og det oppstår en indre kamp mellom den rasjonelle delen av deg og den irrasjonelle delen. Når den irrasjonelle delen vinner så går angsten over til panikk og du ender opp med et panikkanfall.

Pusten blir tyngre, kroppen får en rekke fysiske symptomer som hjertebank, nummenhet, vondt i mage, brennende følelse i hode og følelse av at bevisstheten siger ut av deg. I de verste tilfellene så mister du helt kontroll. Du hyperventilerer og føler at du skal klikke. Du går ut av deg selv, og noen ganger så føler du deg rett og slett gal.

Den psykiske delen er grei, eller den er jo ikke grei, men da er det lettere å slå seg til ro med at det er angst, og ikke noe alvorlig galt. Når de fysiske symptomene blir så sterke, at du faktisk begynner å tro at det er noe fysisk galt med deg. Da er det krise. Den rasjonelle delen av deg kan fortsatt prøve å trenge gjennom, fortelle deg at – vet du hva, dette er bare angst. – Der ser du, der kommer det igjen, bare.

Etter en stund, så blir du slått helt ut. Kroppen sier stopp, og du blir liggende der i fosterstilling, mens du prøver å slappe av.

Tenk hvis det faktisk er noe galt

Når angsten da vinner, så slår den fullstendig knock out på rasjonaliteten og kroppen går i full beredskap, for tenk hvis? Tenk hvis det denne gangen faktisk er noe galt? Kanskje det er hjerteinfarkt, eller hjerneslag. Eller kanskje det er noe med nyrene, eller blodpropp? Det er nok blodpropp ja. Noe er det i alle fall, jeg ringer legen. Bare for sikkerhets skyld:

«Ja, det er legevakten»

Presentere meg med navn, forklarer symptomene og spør om jeg kan komme opp på en sjekk.

«Det høres ut som du bare har litt angst du. – Slapp av og ta det med ro, så går det nok over.»

«Jamen, jeg er ikke noe god altså. Føler meg skikkelig dårlig!»

Får servert en rekke velmenende «råd» for hva jeg kan gjøre. I tillegg så får jeg selvsagt lov til å ringe igjen om det skulle bli verre.

– Om det skal bli verre? Blir det stort verre nå så dør jeg jo!

«JAVEL, takk og farvel!»

Jeg blir sint. Sint på meg selv. Sint på angsten og sint på den «inkompetente» sykepleieren, eller hva de nå er de som tar telefonen på legevakten. For tenk hvis det er noe galt. Trøster meg med at de nok kommer til å ha en jævlig samvittighet når de får høre at jeg ikke overlevde natten.

Rasjonell, sa du? – Nei, jeg vet det. Det er så irrasjonelt som det kan få blitt. Men likevel så virkelig…for meg, der og da.

Av og til hjelper det med en sjekk. Ikke alltid, men av og til, og de gangene jeg går så langt som å ringe til legevakt, da har jeg som regel behov for det, og ikke bare bli avfeid med at det bare er angst.

 

Føler ofte jeg ikke blir tatt på alvor på grunn av angsten

Etter at jeg sluttet å si at jeg har angst når jeg ringer, så har jeg blitt tatt mer på alvor og jeg får komme på en sjekk. Noe som igjen gjør at jeg konkluderer med at de lett avfeier alt med angst. Som videre gjør at jeg mister tilliten til helsepersonell. Og da er løpet kjørt, for da hjelper det lite på angsten hva de sier, fordi jeg karer jo ikke tro på dem uansett.

Mange fysiske symptomer kan kobles opp til angst, men så hender det jo en og annen gang, at det faktisk også er noe fysisk galt. Da er det fint å få sjekket dette ut, bare sånn for sikkerhets skyld.

Nå må jeg for øvrig påpeke at det ikke er slik at jeg ringer til legevakten flere ganger i uka, da hadde jeg nok heller hatt litt mer forståelse for at de avviste meg med angst. De gangen jeg ringer, da har jeg det faktisk veldig ille. Noen ganger dukker det også opp nye symptomer, som jeg tidligere ikke har hatt når jeg har panikkangst. Og da kommer alltid denne «tenk hvis» tanken opp.

Jeg hater angst

For jeg vet jo at det som regel ikke er noe galt. Likevel så vil ikke kroppen og hode lytte. Den lever sitt eget liv og tar fullstendig kontroll over meg. For tenk hvis! Og selv om jeg kommer opp til legen og får sjekket meg, så er det ikke slik at angsten automatisk forsvinner. Den er der fortsatt, men jeg klarer i alle fall å slappe av med at jeg ikke er døden nær i det minste, så det er jo godt for noe.

Så da blir jeg sittende her hjemme da. Søvnløs, ute av meg selv, panikkslagen og redd for at det skal klikke for meg. Eller enda verre – at jeg skal dø. Men, det er jo bare angst, ikke sant?


Les også: Hvordan takle et angstanfall

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp