Behovet for aksept og tilhørighet

Vi mennesker er sosiale vesener og det å føle tilhørighet er et av våre primærbehov. Får man ikke dekket dette behovet kan man bli ensom, få sosial angst og bli deprimert.     

Vi streber etter å passe inn. Vi strekker oss langt for å følge disse såkalte normene som samfunnet setter og for mange går det på helsa løs. En rekke eksempler på dette er:

Generasjon prestasjon

Generasjon plastisk operasjon

Generasjon treningsnarkoman

Generasjon perfekt.

Fire eksempler på hvordan vi streber etter å passe inn i en eller flere båser som vi har fått for oss at er viktig for å bli akseptert. Den eksponeringen, og den tilgangen man i dag har for informasjon er helt klart med på å øke dette presset. Det er lettere å føle seg utenfor når man så tydelig får se overalt hvor flott og perfekt alt er. Dog er det for øvrig ikke det jeg ønsker å rette fokuset mot her.

For før denne digitale tidsalder tredde inn for fult i vår samtid, så kjente jeg likevel på dette presset. Dette utenforskapet. Behovet for å passe inn. Følelsen av ikke å strekke til. Dette er nok noe man i alle generasjoner på en eller annen måte har kjent på.

Illustrasjonsbilde: www.snappa.io

Ensom i mengden

Jeg har alltid følt at jeg ikke passet inn. Jeg var nok hun rare som det falt naturlig å erte og mobbe. En sjenert og tilbaketrukken brilleslange. I poker så tilsvarer vel dette den dårligste hånda du kan få. Så i tidlig barneskolealder ble jeg dermed et lett bytte for de som fant glede i å terge sjenerte brilleslanger.

Jeg hadde for øvrig flaks. Jeg ble kjent med noen som tok meg under sin vinge. Riktignok et vennskap som startet på grunn av at jeg hadde sykkel som de ville låne, men som utviklet seg til å bli sterke bånd med fine mennesker som er mine nærmeste venner den dag i dag. Det er rart hvordan ting utvikler seg her i livet.

Til tross for gode vennskap, så har jeg likevel slitt med å føle sosial tilhørighet utenfor min trygge vennekrets. Selv om jeg utad fremstår som sosialt oppegående i mange settinger. Så er det en indre kamp som pågår daglig. En kamp om det å føle tilhørighet. Føle seg sett, hørt og ikke minst verdsatt. Noe som igjen fører til en form for ensomhet. Dette til tross for at jeg har folk rundt meg og i livet mitt.

Den rasjonelle delen av meg vet, eller er i alle fall ganske sikker på, at mine nærmeste venner setter pris på meg for den jeg er. Hvis ikke så hadde de vel strengt talt ikke ønsket å omgås meg.

Den irrasjonelle delen av meg spør hele tiden hvorfor? Hvorfor i all verden skal noen ønske å være sammen med meg? Jeg som er så rar. Så teit. Så ditt og så datt. Det er vel ren medlidenhet, eller gammel vane som gjør at de fortsatt omgås meg.

 


The group of people in front of her was jovial and paid her no attention. The group behind was much the same. She was alone without being alone.

– André Alexis



Skole og sosial angst

Da jeg gikk på videregående så hadde den sosiale angsten slått ut i full blomst. Det var den verste tiden i mitt liv sånn rent sosialt. Jeg var avhengig av å ha bestevenninnen min ved min side for at det skulle være sjanse for i det hele tatt å komme på skolen.

Dette var i seg selv et nederlag og skamfullt. Noe jeg heller aldri tørte å innrømme overfor noen på det tidspunktet.

Var hun syk, så var jeg syk. Dog hadde jeg nok i overkant flere sykedager enn henne uansett. Dette førte til ikke fullført skolegang.

Påfølgende år gjorde jeg et nytt forsøk. Bestevenninnen min var fortsatt på skolen, men denne gangen i en annen klasse. Om ikke det var tøft første året, så ble det i alle fall det, det andre året. Jeg har aldri følt meg så liten og så dum før i hele mitt liv.

Ilustrasjonsbilde: www.snappa.io

 

Tredje hjul på vogna

Jeg fikk kontakt med et par jenter i klassen. De var for øvrig stikk motsatt av meg. De var utadvendte og tok mye plass. Jeg som den introverte jeg er, tok minimalt med plass og var vel egentlig bare til stede.

Jeg minnes spesielt en episode:

Vi var på en måte trioen i klassen. Problemet er bare at regnestykket ikke går opp når man er tre. For det vil alltid være en som havner utenfor. Det tredje hjulet på denne berømte vogna som alle snakker om, men som ingen ønsker å kjøre. Jeg ble den uheldige føreren av denne vogna i denne historien.

De to andre jentene knyttet tett vennskapsbånd hvorpå jeg ble satt på sidelinjen. Og for all del så gjorde ikke det noe. Jeg hadde jo min egen vennekrets som jeg følte meg komfortabel med og som jeg trivdes i. Bare ikke på skolen.

Les også: Mitt liv med sosial angst

Så det at de to svanset rundt som erteris med meg på slep var dermed ikke med på at verdigheten min vokste seg stor og sterk akkurat. Så for å komme til poenget:

Disse to jentene hadde blitt gode venner både på skolen og på privaten. Dette førte naturlig nok til at de delte mer med hverandre, enn hva man ellers deler med klassekameratene sine. Så en dag etter et friminutt så gikk vi alle tre ifølge inn til timen. Plutselig så ble det veldig viktig å prate sammen i all hemmelighet. Så de besluttet å skille lag med meg.

«Kan ikke du bare gå inn til timen du? Jeg må bare snakke litt med NN alene»

Jeg følte meg så malplassert. Jeg gikk fra å være 17 år og rett tilbake til tidlig barneskolealder. Den tiden hvor vi drev med utestenging, hierarki og erting/mobbing.

Igjen så tenker den rasjonelle delen av meg at min reaksjon var helt tullete og barnslig. Jeg kunne bare tenkt: Pytt, pytt og ikke brydd meg mer med det. For det var jo tross alt ikke verdens undergang. Dette var kun mennesker jeg «diltet» etter i skoletiden.

Den irrasjonelle delen derimot forteller meg hvor ubrukelig jeg er. Hvor lite interessant jeg er, og hvor dårlig jeg passer inn over alt.

Jeg brøt totalt sammen, gikk inn på nærmeste toalett hvor jeg gråt noen tårer. Forbannet meg selv over hvor utrolig rar jeg var for så å skulke resten av den skoledagen. Jeg ble sikkert også hjemme resten av uka, uten at jeg helt kan erindre hvordan de neste skoledagene var.

Enda kjenner jeg på det å ikke passe inn 

Den dag i dag så får jeg episoder hvor jeg plutselig går fra å være voksen til et lite sårbart og forsvarsløst barn. Som 17 åring kan man i det minste legge skylden på pubertet og tenåringshormoner som ikke riktig enda har sluppet taket. Men nå er jeg voksen. En voksen «dame» som fortsatt føler seg helt ubrukelig i sosiale sammenhenger. Som føler på trangen til å bli sett og som føler seg utenfor. Selv om jeg nødvendigvis ikke er det. Uansett så er følelsen av å ikke passe inn. Det å føle seg utenfor. Det er reelt, og helt forferdelig vondt.

Man blir så maktesløs. Man føler seg så liten og så dum. Og mest av alt så slår ensomheten røtter i deg, og du føler deg plutselig helt alene, selv om du er omringet av mennesker.

Foto: www.snappa.io

Maslows behovspyramide

Dette er den mest kjente teorien blant behovsteoriene, utviklet av den russisk amerikanske psykologen Abraham Maslow i 1943. Den søker å finne frem til grunnleggende behov som kan forklare vår atferd og motivasjon. (wikipedia)

På toppen av denne pyramiden finner man blant annet sosiale behov og respekt og anseelse, som jo går ut på det jeg nå har tatt opp. Det er godt å vite at dette da er normale reaksjoner, tanker og følelser. Det som er forunderlig er forskjellene på oss mennesker. For noen har større behov for dette enn andre.

Jeg tenker at det kan sees i sammenheng med tidligere opplevelser og et annet primærbehov – Trygghet. Jo mer trygghet, ro og stabilitet man har og har hatt i livet sitt, jo mindre er behovet for anerkjennelse og aksept. Uansett så er det et primærbehov vi mennesker har. Noen har større behov enn andre, og det å føle at dette behovet ikke dekkes. Det er forferdelig vondt.


Les også: Maslows behovspyramide

 

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp