Borderline personlighetsforstyrrelse – en stigmatiserende diagnose

Dette er en tekst som betyr mye for meg, som i sin opprinnelig form er skrevet som «Slam Poetry». Dette er en beskrivelse  i forhold til den stigmatiseringen mange av oss med borderline personlighetsforstyrrelse møter på daglig.

Hei, jeg heter Borderline! Jeg er ganske sikker på at du har hørt om meg før. Du har kanskje ikke møtt meg enda, men det tror jeg ikke er nødvendig. Alt du trenger å vite om meg er et tastaturtrykk unna, en bok i hylla, en kollega, en venn. Alle sier det samme – kvalme, ikke gi «den» en klem, da blir ditt liv ubekvem.

Jeg er ikke en person eller et menneske, det er i hvert fall det jeg har blitt fortalt. Jeg er manipulerende, oppmerksomhetssyk, impulsiv og truende. Om jeg er noe i det hele tatt.

Er jeg fremdeles bare Bordeline, når jeg dør?

Hei! jeg heter Marie og jeg har diagnosen Borderline. En diagnose jeg ikke vil ha, en diagnose jeg har jobbet lenge med  å få bort.  Jeg vet også at jeg IKKE er alene om det. Folk gjør så og si alt for og få diagnosen fjernet fra papiret. Hvorfor? Fordi vi er ikke lengre mennesker, vi er bare «Borderline» – Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har måttet skjule at jeg har følt meg avvist, lei, sint, urolig og impulsiv.

Hvis jeg dør i en bilulykke eller tar livet mitt for eksempel, er jeg fremdeles Borderline da? Vil det stå på grava mi «Marie Borderline»?

Foto laget i snappa.io

Borderline personlighetsforstyrrelse er et resultat av traumer

Borderline – Hva betyr det? GAL eller SYK, SYKT eller GALT? Jeg vet at det jeg gikk i gjennom som barn var galt av de voksne rundt og sykt fordi jeg reagerte normalt på en unormal situasjon. Kanskje jeg verken er syk eller gal, kanskje jeg bare er Marie med en vond barndom med fortrengte følelser og minner.

I forskning sies det at folk som får Borderline personlighetsforstyrrelse ofte får det på grunn av en traumatisk barndom og den beste behandlingen for «sånne som oss» er mer ansvarliggjøring, minst mulig oppfølging og hvert fall, overhodet ikke traumeterapi. Hvorfor og hvordan kan man sette en diagnose uten å behandle og å snakke om hvorfor diagnosen oppsto i første omgang? Hvordan kan jeg bli frisk fra en diagnose, uten å snakke om årsaken til at diagnosen oppsto?

Kjære helsepersonell – Tenk litt på dette

Det er vanskelig nok å være lenket til senga, det monsteret inni hodet som skriker, uroen og angsten. Og når man endelig kommer seg ut og til timen så møter man på samme, gamle kommentarer, blikk og stigmatisering. Jeg overbeviser meg gang på gang at det ikke er vits å komme til timene. Men jeg Jeg må, jeg klarer ikke å la vær å gå. For kanskje –bare denne ene gangen – så vil kanskje noen se, om ikke på meg, så i hvert fall på noe, på borderlinen. Da føles det i alle fall som at noen vet at jeg enda lever og fins. Og det er bedre enn ingenting.

 Kjære Lege, psykiatriske sykepleiere, behandler, psykiatere: Når du går hjem så kommer du til et nettverk, noen som ser deg, et barn, en kone, en mann. Når jeg kommer hjem så er det meg og monsteret, og det er fordi du har bestemt at jeg skal klare meg helt alene og med minst mulig oppfølging.

Hei, jeg heter Marie og jeg er bare et menneske.


 Les også: Hva er emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse – Borderline

Dette innlegget er skrevet av Marie, hun er 20 år og glad i å skrive. Hun har masse erfaring fra å holde foredrag med organisasjonen forandringsfabrikken som inviterer barn og unge til å bruke sin stemme for å forandre systemene.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no