Depresjonen er en del av meg

Jeg er åpen om min psykiske lidelse til de nærmeste. Jeg kan snakke om depresjon og hvordan den påvirker min hverdag.

Jeg kan beskrive følelser og tanker jeg har på grunn av depresjonen. Men det er veldig få som klarer å sette seg inn i hvordan det egentlig er for meg. Og hvis de gjør det, blir det glemt igjen like fort og det er nesten forventet at det skal «gå over» etter en stund.

Kommer og går som den vil

På en god dag har jeg det veldig bra, jeg har mye energi og smiler og ler. På en dårlig dag er jeg trøtt og sliten og kanskje litt avvisende mot folk. På en grusom dag vil jeg dø for å slippe unna og for å spare andre for mitt drama. De tre forskjellige stadiene kan komme med flere måneders mellomrom eller bare timer.

Jeg har godtatt at depresjonen er en del av meg, og en del av mitt liv. Det er som en sort fugl som setter seg på skulderen min, og som flyr avgårde igjen. Ingen kan kontrollere den. Ingen. Den kommer og går som den vil.

Når den er på vei, får jeg varseltegn fra den. Den gjør meg irritert og mentalt sliten. Lyder blir forferdelig skjærende i hodet mitt. Mennesker som snakker fort og mye blir en belastning. Store folkemengder blir uutholdelig. Normal prat blir mas. Et vanskelig spørsmål blir som et umulig mattestykke. Alt blir kaos.

Illustrasjon: Pexels.com

Jeg vil sove, mye. Får aldri nok søvn. Flere timer, flere ganger om dagen. Men jeg blir aldri uthvilt. Tenk deg å være så trøtt at du ikke klarer å holde deg våken mer. Og når du har sovet lenge og våkner igjen, er du like trøtt. Det er forferdelig tungt. For ikke å snakke om følelsene. Skyldfølelsen spesielt. Å føle at du som person er i veien for andres lykke. Du, og din depresjon gjør at andre misliker deg, unngår deg, ikke forstår deg.

Når depresjonsfuggelen har landet på min skulder, har jeg allerede kjempet lenge for å unngå det. Men det er som regel uunngåelig. Den lander med blytunge ben, slår meg i bakken og lar meg ligge der, alene. Den sitter oppå meg å rikker seg ikke. Holder meg fast med sine klør. Utenpå ser du bare en stille og småsur person som plutselig sluttet å snakke og smile.

Gi en klem

Du tror kanskje hun bare er litt sliten, har kranglet med kjæresten eller bare har en dårlig dag. Kanskje blir du irritert over meg og mitt skiftende humør. Men sannheten er at det sitter en fugl laget av mørke skygger fra fortiden og tunge tanker på meg, som gjør meg syk.

Jeg er ikke bare sliten, jeg er sykelig sliten. Men det er så vanskelig å forklare, spesielt da, når jeg er så langt nede. Da, når du kanskje spør hva det er? Kanskje du faktisk ønsker å vite, men jeg klarer ikke å snakke om det da. For bare tanken på å åpne seg opp og snakke om hvordan det føles, gir meg tårer i øynene og gjør meg ekstremt trøtt.

Så da svarer jeg bare at det er ingenting, og går for meg selv for å gråte fordi jeg enten ble så glad for at du spurte, eller fordi jeg kunne høre at du bare var høflig. Man blir nemlig veldig var for måten ord blir sagt på. Stemmeleie, volum og om omsorgen var ekte eller ikke. Man lærer seg sånt. Dessverre.

Så mitt ønske til deg som kanskje kjenner igjen disse symptomene. Om du har en venn, kjæreste eller familiemedlem som oppleves slik, gi dem en klem. Hold hardt og ikke slipp. Fortell dem at du ser dem og at du ser de sliter. Og at det er greit. Vær så snill, si det! Det er alt som skal til.

Kjærlighet!

Jeg er en voksen jente på 35 år, med mye og mange erfaringer. Jeg skriver blogg om psykisk helse fordi det er noe av det viktigste man kan dele erfaringer om. Jeg håper mine opplevelser og hvordan jeg har kjempet meg tilbake til livet, kan inspirere og gi håp til andre.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp