Det er behov for mer kunnskap om «lykkepillen»

Sommeren 2017 – en sommer som kommer til å bli skrevet inn i min personlige historiebok. En sommer som vil risses inn i minnene mine og aldri bli glemt. 

Så bra, tenker du nok nå. Så bra at jeg har hatt en slik uforglemmelig sommer. Et minne for livet. Vel, det er ikke bra. Det er nemlig ikke snakk om rolige, nydelige og solfylte sommerdager med koselige, fine sommeraktiviteter. Gjerne etterfulgt av koselige sommerkvelder med litt vin i glasset og reker på loffskiva, i lystig lag.

Nei, dette er minner som ligner mer på traumer. Hva slags traumer spør du? Har jeg blitt overfalt? Mishandlet? Vært utsatt for en ulykke?

– Nei, ikke det heller. Jeg har vært utsatt for psykiatrien, eller rettere sagt: «lykkepillen.»

Illustrasjon: Graphicstock
Vi trenger psykiatrien, men vi trenger en psykiatri som fungerer

Nå høres det ut som jeg svartmaler fælt her, hvor jeg fremstiller psykiatrien som en stor og stygg overfallsmann. Det er ikke det jeg skal. I alle fall ikke helt. Psykiatrien er litt som politiet. Vi har behov for dem, vi trenger et lovgivende organ som skal sørge for ro og orden i samfunnet vårt. Det er det selvsagt ingen tvil om.

Problemet er bare at det ikke alltid fungerer slik det burde. Enten på grunn av tjenestemenn som gjør jobben sin på en uakseptabel og kritikkverdig måte. Eller på grunn av trangsynt og idiotiske lovgivninger, som politiet må forholdet seg til. Dette er forhold som skaper mistillit og dårlige holdninger til et organ som vi egentlig skal ha tillit til og respekt for.

Slik er det med psykiatrien også. Vi trenger et psykisk helsevern, det er det ingen tvil om. De er der først og fremst for å hjelpe mennesker som lider. De er der for å veilede, lytte og gi syke mennesker et verktøy for å bli friske. Det er klart vi har behov for det og den hjelper mange. Problemet med psykiatrien sammenliknet med helsesektoren for øvrig, er at det ikke er én løsning på et og samme problem. Noe som byr på utfordringer. Utfordringer som derfor krever kunnskap, samt god og riktig kompetanse.

I tillegg så er det også her, som med politiet, behandlere som ikke praktiserer på en riktig, hensiktsmessig og forsvarlig måte. Som igjen fører til mistillit og som dermed gjør at det psykiske helsevernet i mange tilfeller virker mot sin hensikt.

Stort rom for tolkning og feil diagnostikk i psykiatrien

Det er ikke slik at man kan gå inn til psykologen som man gjør til legen, få en sjekk og kanskje ta noen blodprøver for deretter å få en diagnose, som igjen behandles med penicillin eller andre medisiner som skal fjerne den fysiske smerten. For når det kommer til psyken, så er det mye mer komplekst og psykologi dreier seg, etter min mening, mye om tolkninger.

Man har over tid resonnert seg frem til ulike sjekklister som skal være kriterier for ulike diagnoser. Men så er det slik at disse sjekklistene ofte overlapper hverandre. Man kan ha symptomer på flere diagnoser, men kanskje bare ha én av dem, eller man kan ha flere diagnoser som har flere likhetstrekk med hverandre. Med andre ord så kan det fort bli vanskelig å sette eksakt diagnose, da det er en jungel av symptomer og kriterier å forholde seg til.

Samtidig må man huske at hver pasient kan oppleve de ulike diagnosene ulikt. Og den som til slutt skal bestemme hva du feiler, altså psykologen, det er en person som kun kan «tolke» og resonnere seg frem til en mulig diagnose. Den diagnosen som, etter psykologens egne tolkninger, føles mest riktig. Så kan man komme til en annen psykolog som plutselig mener noe helt annet. Så igjen – det er stort rom for tolkning og feil diagnostikk i psykiatrien. Noe som i og for seg er forståelig, da dette med psyken er komplekst og vanskelig. Men som også derfor gjør det ekstra viktig med god og riktig kompetanse på området.

Psykoterapi har mange retninger og ulike behandlingsmetoder fungerer på ulike diagnoser. Medikamentell behandling er også en behandlingsform som i dag benyttes flittig – kanskje for flittig – og den såkalte «lykkepillen» skrives ut over en lav sko i mange tilfeller. Men til syvende og sist så er likevel den beste medisinen til de aller fleste diagnosene – respekt, det å bli sett og hørt. I tillegg så må man bli møtt med medmenneskelighet og omsorg. Ikke tvang og makt, gjerne etterfulgt av overmedisinering.

Tvang og maktbruk kan i mange tilfeller virke mot sin hensikt. Illustrasjon: graphicstock
Tvang, makt og medisinering er ikke rette veien å gå

Du kan jo tenke deg selv, hvis du kommer til noen som møter deg med en avisende holdning, tvang og/eller makt, du ville vel blitt ganske oppfarende og kanskje til og med utagerende? En vanlig «frisk» person ville ikke akseptert en slik behandling. Så hvorfor skal en «syk» person gjøre det?

I tillegg til at denne personen allerede er stemplet som alvorlig syk, så blir den automatisk stemplet som enda mer syk på grunn av sin «utagerende» atferd, en atferd som trolig har blitt fremprovosert på grunn av manglende tillit, på grunn av maktmissbruk og på grunn av mangel på mellommenneskelige relasjoner mellom pasient og behandler. For ikke å glemme mulige bivirkninger av en eventuell medikamentell behandling.

Jeg tror dermed mye tvang, mye utagerende atferd fra «vanskelige» pasienter og mye medisinering kunne blitt unngått om bare behandleren bruker en annen tilnærming enn autoritet, makt og liten vilje til å lytte til pasienten.

For mange er det nemlig slik; at de blir møtt med tvang og makt. De blir verken sett eller hørt, de blir «fortalt» i stedet for at man kan ha en gjensidig dialog. Gjerne med en psykiater hakk i hæl, som er ivrig etter å skrive ut medisiner. Og det er den delen av psykiatrien som har rammet meg i sommer – den medikamentelle delen. «Lykkepillen» gjør at sommeren 2017 vil skrives inn i min personlige historiebok, som en av de verste somrene jeg kan minnes.

Mesteparten av tiden har gått til å kjempe i mot å ta liv av meg selv

Jeg har for det meste vært sengeliggende på grunn av bivirkninger av medisiner. Bivirkninger som jeg alltid har hørt om. Det vil si, hørt om i en «vennlig versjon» som forbigående og milde bivirkninger. Ikke som i at du kan risikere å gå fra sans og samling og miste all forstand. Bivirkninger som gjør at du plutselig får et intenst ønske om å ta ditt eget liv, helt uten at du klarer å forstå hvorfor. Du får bare en trang til å skade deg selv, til å drepe deg selv, en dragning lik den du får når du er fysisk avhengig av noe – enten det er rus, sjokolade, røyk eller andre ting kroppen er avhengig av.

Det suget du kjenner da, den intense dragningen som fører deg mot det kroppen så inderlige skriker etter, den følelsen har jeg hatt opptil flere ganger i sommer. Men det var verken rus eller sjokolade jeg ville ha. Jeg ville ha en kniv som kunne gjøre ende på alt. På meg.

Når jeg ikke har kranglet med denne indre makten (hva det nå enn er) som nærmest har tatt knekken på meg. Så har jeg ligget i fosterstilling full av angst – ironisk nok – full av dødsangst. Dette fordi kroppen har vært i høyspenn. Hjertebank fra en annen verden. Et uutholdelig trykk i hode, sammen med svimmelhet og elektrisk støt lignende følelser gjennom både hode og kropp. Støt som kommer i bølger gjennom hode. Symptomer som gjør at du tror at kroppen skal kortslutte og at alt skal stoppe opp, fordi belastningen rett og slett blir for stor.

Slik har mesteparten av min sommer vært….
Jeg har vært fastspent i en berg- og dalbane

På toppen av dette har jeg brukt tiden min på å kontrollere meg selv. Kontrollere sinne og emosjoner som raser gjennom meg som en berg- og dalbane. Jeg har vært i en fornøyelsespark i hele sommer, fastspent i en berg- og dalbane som aldri stopper. Du bare sitter der fastlåst og uten mulighet til å hoppe av.

Frykten, redselen, suget, adrenalinet og kicket du får av å kjøre berg og dalbane, alt sammen raser gjennom meg som lynets hastighet. Jeg får ikke stoppet det. Jeg kan ikke bare slå av en bryter så er det ferdig. Jeg får ikke mulighet til å regulere alle inntrykkene ved å ta en pause, stå over en tur, for så å gå opp igjen. Jeg bare sitter der, fastlåst og uten muligheter for å flykte.

– Men det er bare bivirkninger, de er ikke farlige, bare litt ubehagelige. Bit tennene sammen du, så går det over.

Puh, lett for deg å si som aldri har utsatt kroppen din for disse bivirkningene. Å kalle denne form for bivirkninger for milde, er århundrenes underdrivelse.

Mange får en cocktail av medisiner, deriblant «lykkepillen»

Dette er psykiatriens skyggeside og det verste av alt, er at jeg trolig har vært heldig. For jeg har bare fått to medisiner av denne typen i løpet av livet mitt. Den såkalte «lykkepillen». Én som ikke har gitt ønsket effekt og som jeg dermed burde ha sluttet med for lenge siden. Og én som igjen nå skulle prøve å hjelpe meg med det den forrige medisinen ikke klarte. Men som gjorde alt mye verre.

Du har de som går på en cocktail av medisiner, hvor den ene medisinen ender opp med og skulle dempe den andre medisinen sine bivirkninger. Mens det ender opp med at pasienten får den ene alvorlige sinnslidelsen etter den andre. Men kanskje denne diagnosen aldri var et problem i utgangspunktet. Denne «sinnslidelsen» har kanskje oppstått på grunn av medisinene. Eller bivirkningene av medisinene forveksles med symptomer på alvorlige sinnslidelser og psykoser.

Med medisiner som har så alvorlige bivirkninger så kan man jo da undres over hvorfor det ikke er mer kunnskap hos de som skriver ut disse medisinene. I enkelte tilfeller så virker det nesten som at det å skrive ut medisiner er lettere, og når et nytt problem oppstår på grunn av medisinene, så fortsetter vi bare med medisinering i håp om at det skal bli løsningen. Eller er det i frykt for å bli «tatt for» å ha gjort en feil i utgangspunktet, som dermed forsøkes å «rettes» opp med mer medisinering? Det er ikke godt å si, men et sted er det en alvorlig feil her, en feil som må ryddes opp i – raskt!

Hva med alle de som ikke får en ny sommer?

En sommer er ødelagt. Måneder jeg aldri vil få tilbake. En tid som for evig vil minnes som den sommeren hvor «Stine» var ustabil, sint og emosjonell. En tid hvor «mamma» var tilbaketrukken, sliten og dårligere enn vanlig. En tid hvor «venninnen» uteble fra sosiale og hyggelige lag, fordi hun rett og slett var for dårlig. Dette er bare én av mange somre. Det er vemodig og det er kjipt, men det kommer en ny sommer for meg.

Jeg har for all del også hatt gode dager i sommer. Så dere ikke tror det. Jeg har fått kost meg og gjort sommerlige ting som å gå på stranden og i dyreparken for eksempel. Det har bare vært en større kamp enn vanlig å utføre disse aktivitetene. I tillegg har det slitt meg mer ut enn vanlig og det har vært mer ubehagelig enn vanlig å være i situasjonen. Så til syvende og sist så sitter jeg igjen med en vond følelse av tap, et unødvendig tap som kunne vært unngått, om jeg bare stolte på magefølelsen min og ikke psykiateren.

Så får jo denne opplevelsen meg til å tenke, tenke på alle de som ikke får en ny sommer. Som år etter år, sommer etter sommer, går med alvorlige bivirkninger eller sykdoms symptomer fordi de blir feilmedisinert og/eller overmedisinert.

Alt for mange står på en uforsvarlig mengde med medisiner i dag. Alt fra antipsykotika, antidepresiva, beroligende og stemningstabiliserende medisiner. Illurstrasjon: Graphicstock
Skrives medisinene ut for lett og er kompetansen og informasjonen rundt blant annet «lykkepillen» god nok?

Mitt inntrykk er at det dessverre er alt for mange som lett får utdelt denne form for medisiner, ofte for milde depresjoner og stress. Bivirkningene av disse medisinene vil dermed være mye verre en problemet i utgangspunktet, og man kan dermed risikere å bli både sykere å få feil diagnoser basert på symptomene som oppstår på grunn av medisinen.

Dette er noe som egentlig ikke burde skje, da leger og psykiatere som deler ut disse medisinene burde være kompetente nok til å koble dette opp mot hverandre og dermed avslutte behandlingen og ikke øke dosene, eller dele ut flere preparater når bivirkninger oppstår.

Det er skremmende hvor lite man egentlig vet om virkning og effekt av disse medisinene, og at de likevel ukritisk skrives ut av leger og ukritisk inntas av pasienter i et håp og en tro om at de faktisk virker. At de skal leve opp til navnet sitt – antidepressiva og lykkepillen – og dermed gjøre deg bedre.

Noe må gjøres med dagens praksis. Mer kunnskap, forskning og informasjon rundt mulige bivirkninger må til og man har behov for mer uavhengig, klinisk forskning på medisinene, forskning som ikke kommer direkte fra legemiddelindustrien selv, som selvsagt kun viser til den positive forskningen når de skal selge produktet sitt.

Man må også vurdere på nytt om den mulige virkningen av medisinene er god nok, sammenliknet med de alvorlige bivirkningene som kan oppstå. Videre må man dermed se på om det er forsvarlig å skrive ut disse medisinene til folk som kanskje får liten eller ingen effekt av medisinene, og som attpåtil kan risikere å bli ti ganger dårligere enn utgangspunktet.

Politikerne må komme på banen

Noe må gjøres, endringer må til for slik det er i dag er uholdbart. At pasienter skal risikere å bli sykere eller feilbehandlet på grunn av medisiner som muligens ikke en gang virker, er overhode ikke greit. Det er heller ikke greit at slike medisiner skrives ut over en lav sko, gjerne med mangelfull eller dårlig informasjon om hva de er, hvordan de virker og hvor alvorlige bivirkningene faktisk kan bli.

Det er her jeg reagerer mest – for pasienten burde få en mulighet til selv å kunne bedømme for og imot basert på riktig og  utfyllende informasjon. Det er lett å tenke at depresjonen, eller den intense angsten – at det vonde som er her og nå, vil være verre enn «milde» og «forbigående» bivirkninger. For man vil jo gjøre det som på lang sikt er best og en depresjon er forferdelig å leve med. Man vil ut og man vil gjøre nesten hva som helst for å komme seg ut. Men hadde jeg visst det jeg vet i dag, så ville jeg mye heller levd med en moderat depresjon i sommer, fremfor å sitte fastspent i denne berg- og dalbanen fra helvete.

Foto: Silje Marie sin facebook side: «Lykkepillen»
«Lykkepillen»

Jeg er ikke den eneste som har opplevd eller opplever alvorlige bivirkninger av denne form for medisiner. Det er mange og etter denne opplevelsen innser jeg hvor viktig det er å få ut informasjon om dette, særlig når man får så dårlig informasjon av dem som skriver ut disse medisinene til oss.

Silje Marie Strandberg er en av dem som har opplevd «lykkepillen» sine baksider. Hun har laget et dokumentar om sine opplevelser og har tatt opp en beundringsverdig kamp for å gjøre endinger, for å informere om, og for å ta tak i problemet ved roten – nemlig legemiddelsindustrien.

Silje Benedikte stiftelsen er en annen organisasjon som er viktig og aktuell i forhold til dette. Foreldrene til Silje Benedikte har startet en egen stiftelse i datterens navn på bakgrunn av at de mistet datteren sin til selvmord. Silje Benedikte sto på en uforsvarlig mengde med ulike medisiner som fikk et forferdelig og tragisk utfall.

Jeg anbefaler på det sterkeste å gå inn på disse sidene å lese om deres erfaringer, men også andre som har delt sine historier med blant andre Silje Marie. Se dokumentarfilmen «lykkepillen» som Silje Marie har laget, lytt og engasjer deg. For dette berører et helt samfunn. Medisinene fører til ustabile og syke mennesker, som kan komme til fare for å skade seg selv eller andre. At det dermed ikke er bedre og tettere oppfølging rundt en slik behandlingsform, er hårreisende. Det må også bli langt strengere når det gjelder å skrive ut «lykkepillen» til folk.

En dag står kanskje du overfor valget med å måtte ta i mot «lykkepillen» og da burde du ha nok informasjon til å ta en adekvat vurdering på om dette er noe for deg. Eller kanskje en som står deg nær må ta dette valget. Dette er så alvorlig, så viktig og trenger all den belysning det kan få, så vær så snill og del!


Les også: Jeg ble suicidal av antideppresiva

Aktuelle lenker:

Dokumentarfilm «lykkepillen: lykkepillenfilm.no

«lykkepillen» facebookside finner du her

siljebenediktestiftelsen.no

Silje Benedikte stiftelsen på facebook

Tidsskrift – Den Norske legeforening: «Antidepressive legemidler – klinisk praksis må endres»

sivryd – psykose erfaringer: sivryd.wordpress.com/medisiner

Forskning.no: Antidepressiva gir bivirkninger som kan gi selvmordstanker

Mental helse/psykobloggen: Pille-psykiatrien

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp