Det er slitsomt å balansere på linen hele tiden

Start til slutt, morgen til kveld. Jeg går på linen. Noen ganger går jeg lett over, jeg er verken redd eller ustø, det går fint, jeg er ikke redd. Andre ganger danser jeg frem og tilbake på linen, lett, jeg tar piruetter, en salto, jeg har masse selvtillit, lekende lett kommer jeg meg fra den ene siden til den andre.

Noen ganger skjelver jeg, jeg står på den ene siden, morgen, og bare lengter etter den andre siden, kveld, men jeg må over først, komme meg gjennom dagen. Jeg går ustødig, linen danser under føttene min og jeg føler ikke at jeg har kontroll.

Jeg tar et steg, to steg, tre steg. Puh! Jeg kommer halvveis. Yes, dette klarer jeg, jeg går litt fortere og lettere nå, balanserer meg bortover linen, dette går jo bra, tenker jeg. Jeg kommer meg helt over, og er fornøyd.

Over linen, morgen til kveld
Over linen, morgen til kveld

Neste dag spretter jeg opp, nå skal jeg gå på linen igjen, med tro på meg selv danser jeg bort over linen, men plutselig mister jeg grepet. Jeg faller. Det gjør vondt, jeg prøver å komme meg opp igjen, kanskje har jeg falt langt, kanskje ikke, jeg vet aldri hvor langt ned det er til bakken, jeg vet aldri om jeg kommer meg fort opp, om jeg klarer det selv, eller om jeg trenger hjelp.

En ny morgen

En ny morgen, i dag er det bare mørkt, jeg klamrer meg fast til linen, drar meg bort over. Er. Så. Redd. For. Å. Falle. Jeg tørr ikke å se ned, jeg finner noe å fokusere på, en liten flekk litt lenger framme. Jeg drar meg bort dit, jeg fokuserer bare på flekken, min redning, jeg fokuserer ikke på noe annet, ikke barna mine, mannen min, min egen hygiene, plikter eller andre hverdagslige ting, jeg klamrer meg til linen og fokuserer bare på flekken. Til slutt er jeg over på den andre siden, det er endelig kveld.

Tungt å bære
Når dagen blir for tung å bære over linen

Neste morgen, jeg har ikke krefter. Noen kommer, løfter meg opp, bærer meg i armene sine. Jeg kommer meg ikke over, sier jeg og lukker øynene. Armene er sterke, det føles trygt og godt, men jeg er redd for å dette av linen, redd for det skumle mørket under meg, jeg klamrer meg fast til denne noen. Jeg blir bært, det er trygt, men jeg er redd. Vi er snart over på den andre siden. Jeg er sliten, jeg har ikke gjort annet enn å ligge i noen andres armer, men jeg er sliten, utslitt. Jeg gruer meg til neste dag.

Linen – det er dagen jeg må igjennom

Noen dager går det lekende lett, andre dager klarer jeg ikke å komme meg over av meg selv, jeg trenger hjelp. Slik er min sykdom for meg, jeg vet ikke hvordan neste dag blir, og ofte er det vanskelig å komme seg over fra en side til en annen uten å falle. Jeg vet aldri hvor langt ned jeg faller, eller hvor ofte, jeg vet ikke om jeg kommer meg opp igjen selv, eller om jeg trenger hjelp.

I dag går jeg på linen, og jeg er sliten, det er slitsomt å balansere, men jeg er ikke redd, ikke i dag. Jeg er bare sliten, og lei, og jeg håper at i morgen, da kan jeg danse frem og tilbake på den igjen.

 

Jeg venter på neste morgen
Jeg venter på neste morgen, jeg skal over linen igjen

 


Les også: En stille storm av depresjon

Dette innlegget er skrevet av Guro Edvardsen, som er 24 år. Guro havnet i en veldig dyp fødselsdepresjon etter at hun fødte gutten sin for 1.5 år siden. Hun gikk inn i en form for psykose og ønsket ikke å leve lenger. Hun kom seg igjennom den verste tiden med god hjelp fra familie og helsevesenet og er mye bedre i dag. Men trenger daglig hjelp og avlastning. Guro ønsker å dele sin erfaring med andre mødre, pårørende og de som er nysgjerrige på hvordan en fødselsdepresjon kan oppleves, hvordan man lever med det i hverdagen og hennes reise mot å bli frisk.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no