Det er store kontraster fra hypomani og depresjon

Egentlig skulle jeg vært en høyt utdannet selger, jobbet innenfor markedsføring, mens jeg jobbet som barne- og ungdomsarbeider, i dag. Jeg skulle også vært journalist, personlig trener og politiker – helst statsminister.

På toppen av dette skulle jeg vært rik etter å ha drevet med direktesalg innen både det ene og det andre. Ja, altså dette hadde vært et faktum, gitt at alle planene mine, ideene mine og prosjektene mine gikk den veien det skulle gå, når jeg i «lykkerus» meldte meg inn i disse pyramidebedriftene, eller leste side opp og side ned om de ulike utdanningsretningene jeg higet etter å komme i gang med.

Eller når jeg plutselig satt med verv i kommunestyret som jeg overhode ikke helt, den dag i dag, klarer å forstå hva jeg tenkte på da jeg takket ja. For jeg vet jo så godt, innerst inne, så vet jeg jo at det på lang sikt ikke fungerer. Men tenk hvis? – Denne gangen er det riktig, Denne gangen føles jo alt så bra!

Ved en anledning så var jeg så ivrig etter å komme meg i jobb – en jobb som i tillegg «lovet» gode lønninger, så jeg ble ansatt som dørselger – DØRSELGER!

Der gikk altså jeg med sosial angst, livredd for å dumme meg ut, sosial analfabet så det holder og langt ifra noen selger, og skulle være påtrengende dørselger. Hva gir du meg?

Illustrasjon: graphicstock.com

Når hypomanien trekker seg tilbake og fornuften kommer i takt med håpløsheten og skammen

Det skal altså ikke stå på ambisjonene i alle fall. Problemet er vel heller at jeg sikter alt for høyt og forventet at alt skal skje i går. Skjer det ikke etter mine urealistiske premisser, så mister jeg motet, snakker nedlatende til meg selv om hvordan jeg ikke kommer til å klare det og legger meg tilbake under dyna.

Denne slående entusiasmen og denne deilige lykkerusen varer i små perioder. Alt fra noen uker, til et par måneder. Når dette går over, så klarer jeg nesten ikke å gjennomføre en hel setning en gang. Jeg switcher fra på til av over natten og alt går i sort. Det er egentlig rart hvordan man det ene øyeblikket, plutselig tror man er klar for å bestige Mount Everest, mens man i neste øyeblikk plutselig er omringet av mørke.

Når dette skjer så føles alt håpløst og jeg føler meg dum og skamfull over at jeg i det hele tatt har tenkt på å gjøre alle disse tingene jeg så iherdig har gått i gang med. Når jeg da i tillegg plutselig sitter med en jobb eller et verv i kommunen, så blir ting ekstra vanskelig. For jeg må jo på en eller annen måte komme meg ut av det. Løsningen da blir ofte enda dummere, jeg bryter bare ut. Ingen varsel, ingen melding, ingenting – jeg slutter bare å møte opp og håper at de glemmer meg. Som om jeg aldri har eksistert.

Hypomani, Dårlig selvtillit og selvbilde

Selvbilde spiller jo også en stor rolle. Jeg har stort sett for liten tro på meg selv. Utenom når «stormannsgalskapen» tar over og jeg gaper over alt for mye på en gang. Da tror jeg jo at jeg kan flytte fjell, og ingen er bedre enn meg.

Men samtidig så har jeg en kornisk «du er ikke god nok» stemme inni hodet mitt. Innerst inne så vet jeg at jeg duger til noe, men det er likevel en liten djevel som hele tiden minner meg på at dette kun er ren innbilning fra min side og at jeg må ta meg sammen å gjøre noe mer konstruktivt. Det er vel denne stemmen som også har reddet meg mange ganger når impulsene begynner smått å ta over. Så det finnes vel både positive og negative sider med dette selvhatet.

To stemmer som hele tiden krangler med hverandre, men som blir til en fullbyrdet slåsskamp når positiviteten tar over. En selvtillit og et selvbilde som er på bunn, samtidig som det er på topp. Går det egentlig an?

Illustrasjon: graphicstock.com

 Vil så gjerne, men får det ikke til

Når jeg er vant til å ta et skritt frem og ti tilbake, så blir man litt pessimist. Man forventer hele tiden at bobla skal sprekke og det gjør at man blir redd. Redd for å feile, redd for å gå i samme fella igjen. Redd for at alt skal rase og man tørr dermed ikke å satse, så fremt man ikke mister all impulskontroll så klart. Ekstra skremmende blir det å gå inn i noe som involverer andre mennesker også, som gjør at de blir avhengig av at jeg er til stede. For jeg vet jo aldri hvor lenge jeg klarer det. Hvor ofte jeg klarer eller hvilken dager jeg klarer. Alt er så uforutsigbart.

For hvordan skal jeg egentlig klare å gjøre noe, når humørsvingningene mine er så bråe?

Det hender at jeg får planer og ideer, selv på mine mørkeste dager. Helst utover kvelden og natten, for det er da jeg fungerer best. Det er da tilværelsen begynner å lysne litt. Sene nattetimer får meg til å drømme meg bort i både suksess og lykkerus, noe som igjen kan trigge engasjementet i meg og jeg blir derfor super engasjert, overbeviser meg selv om at denne gangen – denne gangen SKAL jeg klare det, og jeg klarer nesten ikke å legge meg på grunn av ekstasen jeg er i. Jeg vil begynne NÅ.

Så da ender jeg opp med å sitte oppe hele natten, i denne ekstasen, i frykt for å miste gnisten igjen. For den gnisten, den kan reise igjen like fort som den kom. Så etter en natts søvn, så er sjansene for å våkne opp med samme entusiasme 50/50. Dette resulterer i dårlig søvn, og en forferdelig dårlig døgnrytme. Som igjen påvirker alt, både den ene og den andre veien. For søvn er jo noe vi mennesker MÅ ha for å fungere optimalt.

Det at jeg ikke enda har gravd meg helt ned og gitt helt opp er vel et godt tegn? 

Til tross for nederlag på nederlag, og en visshet om at hode mitt ikke blir friskmeldt med det første, så gir jeg i det minste ikke opp. Jeg har ikke gjort det enda i alle fall. Skulle kanskje blitt cheerleader jeg – har forresten vært inne på tanken – for make til kampånd skal du lete lenge etter.

Vel, det blir nok ikke noen superselger av meg med det første, ingen statsminister, ingen barne- og ungdomsarbeider og i alle fall ingen cheerleader. Men én dag skal jeg i alle fall gjøre noe, forhåpentligvis noe jeg elsker og som jeg mestrer, noe konstruktivt og noe nyttig. Noe som passer til min «ubalanse» og noe som ikke er helt over the top useriøst og urealistisk.

Det er lov til å drømme, er det ikke?


Les også: En hypoman episode

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp