– Døden skremmer meg: For hva skjer egentlig etter døden?

Den siste tiden har jeg gått mye å tenkt på døden. Er det noe som virkelig skremmer meg så er det nettopp den.

For hva skjer etter døden? Det er vel  the million dollar spørsmålet man aldri får svar på, ikke så lenge man lever i alle fall.

En blomsterpotte fra å dø

Høres kanskje litt dumt ut, men det som virkelig trigget disse tankene mine var det tragiske dødsfallet til Liv Marit Vedvik (må hun hvile i fred). Jeg har på ingen måte hatt noe forhold til henne som artist, ei heller hørt på musikken hennes. Men det at det plutselig florerer av bilder av ei flott dame i sin beste alder som dør på tragisk vis, får en til å tenke.

Jeg vil egentlig kalle det for Donald Duck flaks, en typisk «du får ei blomsterpotte i hode og dør flaks». For det var ikke annet enn et tragisk og meningsløst uhell. Og det får meg til å tenke: Vi er egentlig alle en blomsterpotte fra å dø. Vi vet aldri når det er vår tur, og sett bort i fra selvforskyldt og uforskyldte sykdommer, så kan det skje når som helst, hvor som helst og hvem som helst.

Disse tankene er riktig nok like meningsløse som dødsfallet i seg selv, og det setter selvsagt en stor demper på livet generelt. For hvorfor gå å bekymre seg for noe som er uunngåelig? Hvorfor ikke heller nyte dagene man er så heldige å overleve? Disse spørsmålene stiller jeg meg daglig, og blir like lite klok hver gang. Fordi angsten har tatt over kroppen min.

Dødsangst

Jeg har alltid hatt dødsangst, og noen ganger er jeg bare redd for døden, mens andre ganger, slik som nå, så konsumerer tanken meg mer enn gleden av å få leve. Angsten griper tak i meg, og holder meg nede i et mørke av negative og skremmende tanker.

Jeg er ikke bare redd for å dø selv, men jeg er redd for å miste de rundt meg. Dette er nok noe vi alle går og tenker på fra tid til annen, det er en del av menneskets nysgjerrige natur: Hvem, hva, hvorfor, når? Det er for øvrig når disse tankene tar over hele tankesettet ditt at de virkelig er mer enn uskyldig nysgjerrighet, men snarere en irrasjonell frykt.

Jeg hater å snakke om, eller se på tv serier som for det meste handler om død. Jeg føler jeg kveles, og en rekke fysiske symptomer dukker opp. Det er ikke bare dødsangst, men generell angst som tar over kroppen. Det er forferdelig, og til tider må jeg be folk om å skifte samtaleemne fordi det blir for mye for meg å takle. Jeg innser at det høres helt tullete ut, det er det jo også, men for meg er det en reell frykt, som jeg daglig må kjempe mot.

Jeg har likevel de siste dagene, sakte men sikkert endelig begynt å grave meg ut av denne gjørma av frykten for døden. Jeg sier til meg selv vær dag at jeg må leve i nuet. Nyte dagene jeg er så beriket med å få oppleve, samt nyte de personene jeg har rundt meg.

Dårlig samvittighet

En del av meg tror kanskje at denne frykten også har dukket opp som et resultat av dårlig samvittighet. En dårlig samvittighet over at jeg ikke er flink til å treffe alle mine kjente og kjære som jeg er så glad i. Jeg må bli flinkere, men en del av meg klarer det ikke alltid like godt som jeg skulle ønske.

Det siste året har ting snudd, jeg har blitt mer sosial, og jeg bruker mer tid på de jeg er glad i, men jeg har fortsatt en lang vei å gå før jeg kan si meg fornøyd med hvordan jeg bruker tiden min. En del av meg er redd for at det en dag vil bli for sent, og at jeg vil sitte igjen å hate meg selv for at jeg ikke «bare tok meg sammen», selv om det selvsagt ikke alltid er like lett.

Døden skremmer meg. For hva skjer egentlig etter døden? Hvor havner jeg, hvor havner alle de jeg er glade i? Vil vi virkelig møtes igjen, og vil vi huske hverandre? Og enda viktigere: Vil vi bare ligge der å råtne bort i intet?

Skremmende tanker og spørsmål som vi dessverre en dag vil få svar på…eller ikke (?)

 


Les også: Eksistensiell angst

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

One thought on “– Døden skremmer meg: For hva skjer egentlig etter døden?

  1. Jeg har det slik på en helt grusom måte. Takler emne overveldende dårlig. Får verre en klaustrofobisk følelse. Jeg har så dødsangst for de som er meg nærmest og meg selv, er rett å slett livredd. Hva skjer med oss. Er det bare over? Ligger vi bare der i ja, så lenge jorden lever… Aldri mer igjen. Jeg tror vi er av energi så tror på sjel. Men så uvitende… Ingen kontroll. Jeg er flink å skjerpe meg.. «flink pike syndrom» men no når jeg kom over dette, da jeg og fikk PTSD Diagnosen med andre kryssdiagnoser, så dette innlegget via det du skrev så treffende for mitt ståsted av situasjonen…. om PTSD. Jeg kan ikke få sagt det bedre selv. Første gang jeg følte for å kommentere på noe. Vi må absolutt leve og kose oss i nuet! Jeg tar meg en bamsemums! Tusen takk

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no