Jeg har «drept» min far for siste gang

Han er allerede gravlagt. Uten dødsannonse, taler eller seremoni, ingen samling rundt graven eller blomster. Ingen gravstein. Ingen sorg eller tårer. Han er død for siste gang. Virkelig død.

Han kan ikke lengre forgripe seg på flere barn, og han kan ikke ramme flere med sine ord. Min far døde en naturlig død, men min første tanke når jeg snakket med politiet var – de kommer til å tro at JEG drepte han! Jeg vet ikke selv hvordan det skulle ha skjedd, men ett øyeblikk var jeg redd for det.

Han var ingen snill mann – dessverre. Gjennom oppveksten likte han å fortelle meg hvor forferdelig syk han var, og at han kom til å dø snart. Ikke nok med det – det ville være min skyld. Han likte å beskylde meg for at jeg ville at han skulle dø, og var ond og intens i sine beskyldninger.

Han sto over meg, jeg hadde ingen mulighet til å komme meg unna, og han ga seg ikke før jeg var så redd at jeg begynte å gråte. Da var han fornøyd. Han likte rett og slett å pine meg, nøt min redsel og det å bryte meg ned. Mine forsikringer og forsøk på å overbevise han om at det ikke var sånn var nytteløse, for han VISSTE hva jeg tenkte. Det at jeg ble redd og begynte å gråte brukte han mot meg som en bekreftelse på at han hadde rett.

Foto: Privat

Ikke før langt opp i tyve årene skjønte jeg at han ikke kom til å dø med det første

«Alle vet at det er din skyld om jeg dør – alle!» «Jeg vet hva du tenker, du VIL at pappa skal dø – du bryr deg ikke om pappa – du tenker ikke på pappa som har det så fælt – du er ikke glad i pappa – du bryr deg ikke om at pappa dør»

Så jeg var alltid redd for at han skulle dø, og «visste» jo at det kom til å være min skyld.

Ikke før langt opp i tyveårene «skjønte» jeg at han ikke kom til å dø med det første, og at det langt i fra kom til å være MIN skyld. – men gjennom oppveksten lå skylden for hans fremtidige død over meg. En av hans syke måter å manipulere, kontrollere å straffe meg på.

Han levde til tett innpå 86 år, den siste av sine søsken. Storrøyker, alkoholiker, hjerteproblemer, sirkulasjonsproblemer som førte til amputasjon av begge bein. Dømt for vold og overgrep mot barn. Ukrutt forgår ikke så lett.

Jeg vet ikke hva en far er og har ALDRI savnet en. For meg er: Far = Trussel. Han er nå for alltid borte fysisk, men sporene etter overgrepene lever fortsatt sterkt.

Han er død for siste gang, og det har aldri vært min skyld.


Dette innlegget er opprinnelig publisert på sisselanita.wordpress.com Sissel var så snill og lot meg publisere det her på psykmagasinet også. Et viktig og sårt tema hun tar opp, som trenger belysning. Besøk bloggen hennes for å lese mer fra Sissel Anita.

Jeg lurer alltid på hvordan jeg skal beskrive meg selv. Alder, kjønn og bosted? Yrke, sivilstatus, antall barn? Alt, ingenting?Kanskje det er akkurat det som beskriver meg. Tenkende, grublende, alvorlig med masse humor og til tider en sarkastisk «edge» som sparker oppover i systemene. Bloggen er for meg ett viktig verktøy for å komme ut i verden med ett vanskelig tema som har vært skjult i altfor mange år. Det er ikke lett, men kampen mot seksuelle overgrep som rammer barn MÅ bli ett av de viktigste satsningsområdene på denne planeten.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no