Er det ikke egentlig veldig egoistisk å formere seg?

Noen dager sier bare kroppen stopp. I dag er en slik dag. I dag er det ren vilje som holder meg oppreist. Mest av alt har jeg bare lyst til å legge med under en sten å bli der.

Eller under dyna, da det er litt mer behagelig enn å ligge under en sten. Men du skjønner tegninga regner jeg med.

Dager som dette gjør at tvilen og de negative tankene vokser og vokser. Tvilen på meg selv, på alt jeg ønsker å oppnå og at det bare er fjerne fantasier som selvsagt aldri kommer til å bli en realitet. For du er jo helt ubrukelig! En setning som går på repeat i hode mitt.

Innvendig ler jeg av meg selv. Det er som en liten djevel som tar over. Min onde tvilling kanskje? Som hele tiden saboterer og gjør livet surt for meg. Et skritt frem og ti tilbake.

– A case of bipolar

Eksistensielle spørsmål og angst

I tillegg vokser angsten i takt med de negative tankene. Og til slutt så ender jeg opp som en angstbombe uten like, klar for å detonere når som helst. Det føles som et minefelt i hode. Jeg må trå varsomt for ikke å sprenges i lufta. Det er slitsomt. Forferdelig slitsomt og jeg kjenner at jeg egentlig bare ønsker å gi opp. Håpet sviner litt bort.

Døden er jo, muligens, like rundt neste sving. Så hva er poenget?

Hvorfor er vi her. Hvorfor skal vi vandre hvileløst rundt på denne kloden og bare ødelegge, rasere, hate og drepe? Noe som igjen får meg til å tenke på dette med reproduksjon. Hvorfor i all verden vil vi noen så vondt? Er det ikke egentlig veldig egoistisk å formere oss?

I utgangspunktet så føler jeg meg egoistisk fordi jeg setter et liv til verden til en mor som er psyk. Men sett bort i fra det, og vend blikket litt utover. Mine problemer er bare en dråpe i havet, sammenlignet med all den elendigheten denne verden har å by på. Og dette er noe jeg har valgt å bringe et uskyldig, sårbart lite liv inn i!

Ingen garanti

Dette ble veldig dystert, jeg ser det. Livet har for all del mye godt å by på, og det er jo selvsagt de sidene ved livet jeg ønsker at mine etterkommere skal oppleve. Men det er jo ingen garanti for et godt liv. Et liv uten elendighet og sykdom.

Det er egentlig som å vinne i lotto dette livet. Noen får vinnerloddet, andre ikke. Noen får noen slanter de kan kose seg med, selv om de ikke stikker av med hovedpremien. Mens andre igjen sitter der helt uten noen ting. Nok et tap. Nok et nederlag.

Alle disse tankene raser over meg. Jeg hater når de eksistensielle tankene tar overhånd. Jeg vikler meg inn i et tankekaos uten like. Jeg forsøker å riste det av meg. Levet i nuet, som psykologen sier. For når sant skal sies så har jeg jo null kontroll over hva fremtiden vil bringe. Og jeg kan heller ikke gjøre noe med det som har vært. Det eneste jeg har kontroll over er her og nå. Likevel så klarer jeg ikke å slå meg til ro med det.

Jeg ønsker så inderlig å leve et godt liv, at jeg kaster bort tida på å være redd for å leve, hvis det gir noe som helst mening? Det gjør jo egentlig ikke det, men det er slik det er for meg…

Ubesvarte spørsmål

Paradoksalt så sitter jeg i tillegg og forteller alle andre at de må leve i nuet. Se over horisonten og glede seg over dagen i dag. Se frem til morgendagen og generelt klamre seg fast i håpet om en bedre dag i morgen, i over i morgen og dagen etter der igjen. Hykler kaller man vel slike mennesker. Gjør som jeg sier, men ikke som jeg gjør. Når jeg tenker meg om, så er jeg egentlig den fødte politiker. Hvis jeg bare hadde turt.

Fra spøk til alvor. Jeg er generelt ikke veldig pessimistisk. Lenger. Selv om det nok kan virke litt sånn. Det er bare på dager som dette at pessimisttrollet river seg løs fra lenkene og tar over kroppen min. Tankene mine. Og en eksistensiell angst tar form, og til slutt ender jeg opp med å filosofere over verden, mennesker, hvem vi er og hvorfor vi er.

Så mange ubesvarte spørsmål som vi aldri får svar på. Ikke så lenge man lever i alle fall. Og hva skjer etter at livet har tatt slutt? Tanken får meg til å grøsse. Det å ikke vite. Det å ikke kunne ha en viss kontroll over det som skal skje etter døden.

Jeg virkelig hater døden!

 


Les også: Døden skremmer meg: For hva skjer egentlig etter døden?

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no