En god periode med angsten….Eller?

I vinter har jeg slitt såpass med angsten at bare en kjøretur på femten minutter har utløst et anfall, det har vært helt jævlig. Bare en liten gåtur kunne også utløse anfall.

Jeg har hatt angst for alt egentlig. Men nå har det blitt mye bedre. En kjøretur på femten minutter; LETT! Jeg er så overrasket over meg selv og angsten, jeg føler meg friere og mer lykkelig når det er slik.

Lysere tider og tilrettelagt arbeid

Jeg tror grunnen for en stor opptur nå er lysere tider. Ikke minst at jeg har begynt å jobbe litt. Jeg har vært på en gård to ganger i uka, selvfølgelig er det tilrettelagt slik at jeg kan dra hjem om det blir for mye. Eller jeg kan komme en time senere hvis jeg må.

Ingen som sliter psykisk vil høre dette, men jeg vil tro at nøkkelen til en litt bedre hverdag er å presse seg litt, men ikke alt for mye. Start smått, gå med museskritt, presser du deg for mye vil det bli som to skritt frem og fire tilbake. Det har jeg prøvd før. Det er ikke alltid like greit å presse seg selv, nettopp fordi vi vet hva utfallet kan bli. Det kan utløse et anfall og man vil bruke tid på å bygge seg opp igjen til der man var.

Vil det holde seg slik?

Jeg grubler en del over om dette bare er en god periode før det går nedover igjen, eller om det faktisk vil holde seg så bra som det er nå. Det er jo bare tiden som vil vise det. Jeg kommer uansett til å nyte dette til det fulle, eksponere meg mer og finne ut hvor langt jeg kan presse meg før angsten sier stopp, deretter vil jeg tråkke litt og litt over «angststreken».

Jeg håper selvfølgelig at det vil holde seg sånn som der er, og bli enda bedre. Jeg vet det er jeg som må jobbe med angsten for å holde det slik eller bli enda bedre, heldigvis har jeg et godt nettverk rundt meg som støtter meg opp. Jeg har til og med en fra psykisk helse som er med meg på eksponering av og til, det hjelper mye det også.

Idag har sønnen min fri, så vi skal snart kjøre til en en cafè for å spise, det hadde jeg ikke klart uten å få et anfall før, men nå vet jeg at det går helt fint. Etter det blir det vel å eksponere seg litt mer med en lengre gåtur og innom flere butikker.

Håper flere enn meg har en opptur nå og at enda flere får det. 

22 år, samboer og mamma.
Har angst og emetofobi, ønsker mer åpenhet om psykiske lidelser, derfor blogger jeg for psykmagasinet.no

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no