-Endelig kom slaget jeg hadde ventet på i mange år

Som et offer av psykisk vold og daglige trusler, samt ufrivillig sex ble jeg veldig isolert fra den virkelige verden. Det fantes kun meg, ham og dop.

Og jeg var den som sto imellom ham og dopet. Narkotika var den andre kjærligheten hans, og han elsket henne mer enn meg. Det lot han meg få vite gang på gang. Det var jeg som var i veien, ikke omvendt.

Hans mor var jevnlig innom oss og måten hun var på bekreftet bare hans ord. Hun var der for å støtte og hjelpe ham, ikke meg. Hun visste hva han gjorde, at han misbrukte narkotika og jeg er sikker på at hun visste at han ikke var verdens snilleste mann heller. Men hun ga aldri uttrykk for å være forståelsesfull eller ha medlidenhet med meg. Det var kun hennes sønn som fortjente hennes støtte.

Min skyld

Det siste året vi var sammen var det veldig turbulent. Jeg var desperat. Etter å ha vært nedprioritert og ydmyket på det groveste over lang tid, begynte jeg å få tanker om at det var meg det var noe galt med. Jeg måtte ordne det slik at vi kunne bli som normale par. Vi gikk med forlovelsesringer på, holdt hverandre i hendene på offentlige steder, kysset ømt og viste alle vår «kjærlighet.»

Vi hadde et ord sammen som vi brukte. Ordet betydde «jeg elsker deg» eller «Har du det bra». Når den andre svarte med det samme ordet, betydde det «jeg elsker deg også» eller «Ja, jeg har det bra».

Dette var et ord som han ofte brukte for å få bekreftet at jeg var hans. Om jeg ikke svarte, ble han sint. Jeg husker ordet enda, og det knytter seg i magen ved tanken på å si det høyt.

Illustrasjonsbilde: DualD FlipFlop/Flickr

Gravid

Hjemme var jeg alene mens jeg ventet på en ruset og forbannet mann som kom hjem for å voldta meg. Dette var min feil tenkte jeg. Jeg hadde begynt å tro på alle de syke ordene hans. Men hva kunne jeg gjøre? Jeg kunne bli gravid. Vi kunne skape en familie og da var han nødt til å bli normal. For dop og barn går ikke sammen. Så jeg snakket med ham om det. Og han var enig.

Joda, han ville gjerne ha barn. Men jeg måtte ikke forvente mirakler, for det var ikke lett å slutte med narkotika. Det forsto jeg, men hadde likevel et håp om at dette skulle redde oss.


Han slo sitt ufødte barn. Han tok kvelertak på meg. Klemte til. Helt til jeg sparket ham så hardt at han sluttet.


Det tok et halvt år før vi lyktes å bli gravide. Men den dagen jeg fant det ut, var han gått ifra meg. Han hadde nemlig blitt sammen med en annen jente som også brukte amfetamin. Og hun var helt ny i miljøet. Fersk og ny. Og hun elsket narkotika like mye som ham. Jeg hadde aldri en sjanse. Men jeg prøvde likevel. Gikk til ham og fortalte om barnet i magen, og han var villig til å prøve på nytt.

Vi leide en enebolig sammen. Flyttet inn da jeg var i 2 mnd. Men han klarte ikke å slutte å sette de forbannede sprøytene med gift i seg, og han fortsatte å være både psykisk voldelig og tvang meg til sex.

Jeg kjente liv i magen min. Jeg husker nøyaktig hvor jeg var. Jeg satt i bilen til mamma på kjøretur i byen. Vi skulle shoppe. Så, plutselig kjente jeg det. Et spark. Liv. Noen som trengte meg, som var avhengig av meg, og som jeg umiddelbart kjente en enorm kjærlighet til.

Det første slaget

Jeg holdt ut en mnd i eneboligen. Så begynte jeg å gjøre opprør. Han hadde fortsatt kontakt med jenta han hadde vært sammen med, og skrev sms med henne daglig. De var sammen når han ruset seg. Og jeg er sikker på at de hadde sex og at han var utro flere ganger. Så da han en natt kom hjem, snek seg under dyna, og tok på meg på den måten, klarte jeg ikke mer. Jeg sa nei.

Han ble forbannet og endelig kom slaget jeg hadde ventet på i mange år. Ja, jeg skriver endelig. For selve slaget var ikke halvparten så smertefullt som alle truslene og frykten jeg hadde levd med i flere år.

Han slo meg i ansiktet, på armene, skuldrene, og i magen…. Der den lille lå, hans eget kjøtt og blod. Han slo sitt ufødte barn. Han tok kvelertak på meg. Klemte til. Helt til jeg sparket ham så hardt at han sluttet. Så var det over. Som alltid, like fort som han startet, var han ferdig.

Neste dag pakket jeg sakene mine, satte alt inne på ett av rommene og ga ham beskjed om at han skulle være ute innen en uke. Han forsto. Så dro jeg til min bestemor som bodde i nærheten. Jeg spurte om jeg kunne bo hos henne, og uten å spille spørsmål sa hun ja.

Illustrasjon: Chris Tolworthy/Flickr

En reddende engel

Uten å vite om det, reddet hun meg. Hun var min engel og jeg vil være henne evig takknemlig. Ikke bare for å gi meg tak over hodet og mat på bordet, men kanskje mest av alt for at hun aldri spurte hvorfor. Jeg var velkommen og jeg var elsket, uansett hva.

Jeg bodde hos bestemor frem til fødselen. Natt til 23 februar kjørte mamma meg til sykehuset, og var vitne til at hennes barnebarn ble født. Barnefaren tok ikke telefonen, så han gikk glipp av alt.

Like greit.


Les også: Det offentlige svikter og ofrene lider

Jeg er en voksen jente på 35 år, med mye og mange erfaringer. Jeg skriver blogg om psykisk helse fordi det er noe av det viktigste man kan dele erfaringer om. Jeg håper mine opplevelser og hvordan jeg har kjempet meg tilbake til livet, kan inspirere og gi håp til andre.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp