En fange i mitt eget liv

Det krever mye krefter for å skjule at en del av deg forsvinner – at du ikke lenger føler deg som deg selv, og kjemper for å holde fast ved de siste restene du har igjen av deg. Det føles på mange måter ut som jeg er en fange i mitt eget liv.

Jeg klarer ikke komme meg vekk. Mørket har pakket meg inn i sin dyne, og jeg klarer ikke røre på meg. Det føles som om rommet blir mindre, og veggene høyere enn noen gang. Det finnes ikke noe sted å rømme – her er jeg fanget, sammen med tankene mine.

Når alt er håpløst

Jeg sitter alene inne på rommet mitt. Tankene mine svirrer rundt og gjør meg kvalm. Så jeg prøver å avlede meg selv fra tankene, men det fungerer ikke. Jeg er redd. Klarer ikke å sitte i ro. Jeg må gjemme meg her, samtidig som jeg må komme meg vekk. Jeg må dø, samtidig som jeg må leve. 

Det er vanskelig å se poenget når alt virker håpløst, og det gjør vondt. Enda vondere gjør det når de rundt meg prøver å bagatellisere problemene mine, og ikke ser at jeg sliter. Det sårer også virkelig når noen sier at det er unødvendig å føle som jeg gjør. Noe jeg har fått høre noen ganger, er denne setningen: «Hva er det nå da?!» Da føles alt mye verre. For meg føles det som de mener at jeg bare klager hele tiden, og er til plage for dem. Det kjennes ikke godt.

Jeg ser på lyset og skyene på himmelen. Kommer mitt liv noensinne til å bli så vakkert? Foto: privat.

 

Alltid en stemme i bakhodet

«Du er ikke god nok»

«Du kommer aldri til å klare det»

«Gi opp!»

Dette er ting jeg tenker daglig. Jeg snakker meg selv fra ting jeg har lyst til å gjøre, og jeg prøver gjerne ikke, i frykt for å mislykkes eller dumme meg ut. Tanker om at jeg bare burde gi opp, inntreffer ofte. Jeg har mistet troen på meg selv, og jeg tror ikke den kommer tilbake. Det blir som å finne en stein, som du kastet til havs… Du kommer altså ikke til å finne den igjen, blant alt annet som ligger der nede på bunnen. Slik føles det i mine vonde perioder.


Les også: Å være deprimert – Er det bare å tenke positivt?

Jeg er en jente i begynnelsen av 20-årene, som har slitt psykisk mesteparten av livet mitt. Dette har gjort at jeg har fått erfare mye gjennom årene som har gått, og på denne siden vil jeg skrive om nettopp dette; nemlig hvordan hverdagen min med psykiske vansker oppleves.

Jeg har blant annet diagnosene depresjon og angstlidelse.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no