Jeg finner ikke ord for hvordan jeg kan forklare

Det er rart hvordan man kan gå fra topp til bunn på bare noen sekunder. Det er så lite som skal til av og til. Håpløshet og tomhet velter over meg som lyn fra klar himmel.

Hvorfor kan jeg ikke bare være på topp hele tiden? Etter å ha stablet og klatret for å komme meg opp, så er det bare et lite vindpust som skal til for å rasere hele stabelen, med meg etter. Så blir jeg liggende der da. I en haug av rot og kaos som på ny må stables.

Håpløst

Det i seg selv tar pusten fra en. Man mister motet, håpet og troen på at stabelen en dag skal stå. Stødig. Nå er den like skjør som en tannpirker. Knips, så er den knekt. Ødelagt. Jeg blir så sliten. Så lei. Jeg finner ikke ord for hvordan jeg kan forklare. Det bare er slik.  Vanskelig, tomt og trist. Hjernen sier stopp. Alt positivitet hviskes bort og byttes ut med tomhet, mørke og destruktive tanker.

Hva er vitsen?

Hvorfor er jeg her?

Et gnagsår for de rundt meg.

En belastning for både folk og samfunn.

Jada. Verdens største pessimist sitter her og skriver nå. En klagesang om hvor fælt livet er.

Håpløst.

«Ta deg sammen!»

– I wish.

Om det bare var så enkelt

Foto: www.snappa.io

Egotripp

Om jeg kunne velge en superkraft så skulle det vært evnen til å gi totalt faen. Bare leve her og nå uten å bry meg om verken fremtid eller fortid. Bare leve her og nå uten å tenke på andre enn meg selv. Jeg ville vært en egoistisk drittstøvel. For de bryr seg i det minste ikke om noe. Ikke noe annet enn seg selv i alle fall. Og noen ganger virker det helt fantastisk.

Å leve lykkelig uvitende over alt som skjer rundt deg. Uten å tenke tusen tanker på hvordan du oppfører deg. Hvordan du blir oppfattet. Uten å bry seg om hva andre måtte forvente eller tenke. For en befrielse det hadde vært akkurat nå.

For som om ikke denne tomheten. Disse uforklarlige tilbakeskrittene. Denne berg og dalbanen av et humør, er vanskelig nok å takle. Så er forventningene, uvitenheten og fordommene enda tyngre å takle.

Uforklarlig

Hvordan skal man forklare noe man ikke helt forstår selv? Hvordan skal man overbevise noen om at man ikke klarer å fungere på et punkt, mens man virker å fungere fint på et annet punkt, når man ikke selv klarer å forstå? Når man ikke selv har kontroll over disse tingene som daglig, ukentlig og månedlig tar over kroppen din, hvordan skal man da forklare dette på en måte som kan virke oppklarende og fornuftig?

Jeg finner ikke ord. Jeg er tom. Maktesløs. Lei. Håpløs. Sint. Frustrert. Forståelsesfull over folk manglende evne til å forstå. Forvirret. Tom.

Vil bare bort. Langt, langt bort fra dette stede. Fra denne tilstanden. Jeg vil av denne berg og dalbanen. Jeg vil leve, ikke bare eksistere. Jeg vil være en resurs, ikke en belastning…..

Les også: Depresjonens jerngrep

 

 

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no