Følelser rundt det å få en diagnose

Da jeg ble stilt diagnosen Bipolar Lidelse ble jeg på mange måter veldig lettet. Det var på en måte godt, for da visste jeg at jeg fikk riktig behandling for mitt behov. Jeg gikk på en del medisiner som det bare var å slutte med fordi de ikke passet diagnosen, og så fikk jeg medisiner som passet bedre.

Dette med medisiner er jo vanskelig og det opptar mye tid i mitt daglige liv fortsatt. Det er mange ulike typer som kan prøves ut, og det gjelder å finne det rette for deg. Derfor måtte jeg prøve mye (og prøver fortsatt) forskjellig, men alle var tilregnet diagnosen.

7002533023_5555a3d9a1_o
Foto: Brett Jordan. via www.diegoguevara.com/

Selvfølgelig var det litt skummelt og skremmende da det stod på med undersøkelser og observasjoner, for jeg hadde jo et håp om å være frisk. Og jeg ble jo ikke happy da jeg fikk diagnosen. Jeg ble bare lettet og følte meg mer trygg på god hjelp i fremtiden.

Og god hjelp har jeg absolutt fått. Både NAV og alt av sykehus/psykologtilbud hjelper meg gjerne. Før, da jeg bare var utilregnelig, uten en konkret diagnose var instansene mer skeptiske og det var vanskeligere å få hjelp. Jeg var tross alt ikke syk. Det er en annen ting.

Med en gang jeg fikk diagnosen ble jeg med en gang «sykere». Mest på papiret, men litt i hodet og kroppen også. Jeg tror det er en veldig naturlig reaksjon og det varierer veldig hvordan man tar det. Noen legger seg flate og sier sorry, jeg fungerer ikke for jeg har Bipolar Lidelse. Mens andre jobber med å ta hensyn til dette i det daglige livet. Der er jeg. Jeg prøver, og feiler og prøver igjen.

Ikke lett å stille diagnose
Under utredningen var jeg innlagt på en institusjon. Der ble jeg observert og utspurt. Det er som regel «lettere» å stille en diagnose når de ansatte kan se deg til alle døgnets tider. Vi hadde mange teammøter med leger og ansatte og etter en rimelig lang prosess, fikk jeg diagnosen Bipolar Lidelse.

Man kan også gå til undersøkelser hos psykologer og psykiater. Det er det som er mest normalt. Da blir du spurt om de samme tingene, og kanskje litt til om det de ikke kan observere.

Det er aldri lett å stille en diagnose, og min kan være feil for alt jeg vet. Du har utallige sykdommer med mange like symptomer, og da blir det vanskelig å treffe helt korrekt.

Men selvfølgelig, de som faktisk er psykologer, psykiater eller leger på psykiatriske institusjoner vet hva de snakker om. De gjetter ikke bare vilt i blinde og gir deg en random diagnose.

En lettelse
Venteperioden var vanskelig, det å ikke vite sikkert er helt forferdelig. Det var utrolig mye hvis og kanskje og blanda følelser. Jeg forberedte meg litt på det verste, så det kom ikke som noe sjokk. Selvfølgelig var det noe inni meg som håpet på det beste, men jeg var klar for å få diagnosen og det var ganske lettende egentlig. Den største nedturen var nok det at jeg skulle gå på medisiner resten av livet. Jeg er ikke veldig fan av dem, selv om jeg vet at det hjelper og jeg var klar for en lang prøveperiode med ulike medikamenter (2 år og vi er enda ikke ferdig).

Jevnlig behandling følger med en Bipolar Lidelse, men jeg har aldri synes tanken på det har vært noe særlig lett. Det krever sitt å finne en god psykolog, og bare det å komme seg til psykolog en gang i uka kan være nok strev. Så har vi jo det faktum at jeg faktisk legger lokk på følelsene, åpner dem i en time og stenger igjen.

Alt i alt klarer jeg meg bra. Jeg har lært meg de tidlige tegnene og vet når det er på tide med ekstra hjelp. Det er forsatt mye som er forvirrende og vanskelig, men jeg jobber med det og det kommer seg. Jeg lærer ofte noe nytt om meg selv, om psyken min. Skulle ofte ønske jeg var frisk, men da hadde jeg nok hatt en annen plage av noe slag. Vi har vårt alle sammen.

Bildekilde «sisyphus»: Beth Scupham

Dette innlegget er skrevet av Nina Emilie Ørbech. Nina er 22 år og kommer fra asker. Nina Emilie fikk diagnosen bipolar lidelse som 19 åring og jobber hver dag med å lære å leve med denne psykdommen. Hun har et ønske om å hjelpe andre psykisk syke og pårørende og vise verden at det ikke er farlig å snakke om psykiatri. Besøk bloggen hennes på www.tankekjor.blogg.no

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no