Et forhold som førte til post traumatisk stress lidelse

Jeg har lagt meg i dobbeltsenga vår. Klarte ikke å sitte oppe lenger. Han er ute som vanlig, og ruser seg. Jeg har ikke hørt noe fra ham på en stund, men jeg vet at han er på tur hjem nå.

Det er på denne tiden han pleier å komme. Midt på natten. Søvnen er bare et svakt blaff som kommer og går her jeg ligger, med et hamrende hjerte som banker av ren frykt. Han kommer snart. Jeg kan kjenne det på kroppen min. Den er i helspenn.

Søvnen kommer igjen.

Hva har jeg gjort nå?

Jeg våkner av at han trykker ned dørhåndtaket på ytterdøra. Med det samme han tar sitt første skritt inn i leiligheten vet jeg det. Han er sint. Jeg hører det på måten han går på. Listende, men bestemt. Stille, men samtidig krever det min fulle oppmerksomhet. Jeg kan høre at han tar av seg ytterjakken og henger den opp. Kan se for meg ansiktsuttrykket hans, det skitne håret som han har dratt bak med en sliten hånd et helt døgn, og de kullsvarte øynene som lyser av ondskap. Han er sint. Men for hva? Hva har jeg gjort nå? Hvem har han snakket med som fôrer ham med løgner?

Han kommer inn på soverommet. Stopper opp et lite sekund, før han sakte nærmer seg senga på den siden jeg ligger på. Jeg kan føle hans nærvær, men øynene mine er lukket. Jeg håper og ber om at han skal la meg være i fred. Men han har andre planer denne natten.

«Marit? Sover du?»

Jeg kan høre at den vennlige tonen er falsk, men vet ikke om han prøver å skjule at han er sint eller om han ønsker at jeg skal høre det, for å skremme meg.

Jeg åpner øynene, sakte.

«Mmmh?» Svarer jeg svakt.

Så er helvette i gang. Han har møtt på ex-kjæresten min i kveld, som har fortalt ham at jeg har vært utro. Igjen. Og denne gangen er det ingen tvil om at han tror på det! Han sitter på huk nå, stirrer rett på meg nesten uten å puste. De svarte øynene ser om mulig enda mørkere ut enn før. Han er så sint…og jeg er så redd.

Illustrasjonsbilde: shutterstock

Kryssforhør

Det går timer som føles som dager, mens han fortsetter å spørre de samme spørsmålene om og om igjen. Har jeg vært hos ham på den datoen i det tidspunktet? Har jeg lagt an på ham slik han har sagt at jeg gjorde? Har jeg vært utro? Når jeg svarer nei på alt, vrir han på det og spør på en annen måte med andre ord.

Timene går. Jeg blir mer og mer sliten i hodet. Han vandrer rundt senga mens  han spør om de samme tingene om og om igjen. Og igjen og igjen. Truer meg med å slå meg så hardt at jeg ikke vil kunne snakke eller gå mer, hvis jeg ikke vil si sannheten. Han slår i senga. Slår i døra. Snart slår han meg også, tenker jeg. Men slaget kommer aldri. Bare trusselen om det.

Natten blir til dag, og han har holdt meg våken med spørsmål, anklageleser og trusler i mange timer nå. Jeg klarer til slutt ikke å fokusere lengre og svarer feil på et spørsmål. Det var jo nødt til å skje før eller senere. Han klikker fullstendig og roper som en gal at han skjønte jeg bare var en liten løgnaktig fitte. Jeg blir brått kvalm. Nå kommer han til å drepe meg!

Jeg stabler meg opp på bena og vingler inn på badet der jeg setter meg på kne foran toalettet. Jeg må kaste opp. Men det kommer ingenting. Jeg sitter der og det renner spytt ut av munnen min fordi jeg er så kvalm, men det kommer ingenting. Han har fulgt etter meg inn, og står nå bak meg og brøler

«Se! Til og med det klarer du ikke. Din jævla taper. Du spiller bare, du er faen ikke kvalm!»

Jeg reiser meg og går tilbake til senga. Setter meg under dyna med knærne trekt opp under haka.
Jeg klarer ikke mer nå. Han får bare holde på til han er ferdig tenker jeg.

Illustrasjonsbilde: shutterstock

Traumer

I mange år etter forholdet tok slutt var jeg mørkeredd. Men det tok lang tid før jeg koblet det sammen med denne episoden. Da jeg la meg om kvelden ble jeg overveldet av en enorm frykt. Jeg sov med lyset på i mange år. Men det var ikke før jeg tok den frykten, følte på den og spurte meg selv: Hvorfor er jeg redd ?

Da kom jeg på denne episoden. Da han holdt meg våken i alle de timene. Det var derfor. Og etter flere timer hos psykolog fikk jeg konstatert at jeg hadde PTSD i den tiden jeg var så mørkredd.

Jeg får fortsatt litt hjertebank når jeg tenker på det.

 


Les også: Et levende mareritt sammen med en psykotisk djevel

Jeg er en voksen jente på 35 år, med mye og mange erfaringer. Jeg skriver blogg om psykisk helse fordi det er noe av det viktigste man kan dele erfaringer om. Jeg håper mine opplevelser og hvordan jeg har kjempet meg tilbake til livet, kan inspirere og gi håp til andre.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp