Frivillig tvang i psykiatrien

Frivillig tvang i psykiatrien er noe jeg er godt kjent med i min tid som pasient. Jeg har aldri vært innlagt under tvangs-paragraf, men jeg er blitt utsatt for noe som ikke er så hyggelig allikevel. Nemlig fått høre at behandlerne ikke har noe annet å tilby meg, om jeg ikke vil gjøre som de sier.

For eksempel ble jeg «tilbudt» medikamenter for å roe ned hodet. Jeg har alltid vært skeptisk til medisiner, til tross for at jeg er utdannet både apotektekniker og legesekretær. En sunn skepsis, jeg tenker at medisiner var til god hjelp for meg i akuttsituasjoner, men å begynne på sterke medisiner over tid, det føltes helt feil. Og rett fikk jeg.

Hodet ble ikke roligere, det ble like mye kaos, men samtidig dødt. Det fungerte ikke. Men mine uttalelser om at jeg var skeptisk, ble tilegnet tilstanden jeg var i, ikke som skeptiske tanker som var bra for meg. Jeg måtte huske på at jeg ikke var helt stabil, og at tankene jeg hadde dermed nok var paranoide tanker.

Nå er det ikke sånn at man som psykiatrisk pasient kun har syke tanker i hodet sitt. Veldig mange har sine egne tanker om hva som kan hjelpe dem, og hva som høres bra ut eller ikke. Men jeg opplevde ofte, at mine ønsker, tanker om eget liv eller hva jeg hadde behov for, ikke ble tatt hensyn til. Fordi det enten ble plassert i «du er ustabil, tankene dine er irrasjonelle», eller at jeg ikke ble sett.

Er det sykt at man ikke vil snakke med noen som man ikke føler man får kontakten med?

Opplegget i offentlig psykiatri, som jeg har opplevd det, handlet mye om å sitte i et rom og skulle åpne seg for stadig nye personer. Ikke alltid fikk jeg tilliten til de jeg var hos over tid heller, fordi jeg ikke følte det var greit å åpne seg for akkurat den personen.

Det er ikke bare å prate om sine innerste tanker og følelser om man ikke føler kjemien er der. Man må kjenne at det er greit, og at det stemmer. Jeg fikk høre at også det var litt syke tanker, og at det var det de hadde å tilby. Er det sykt at man ikke vil snakke med noen som man ikke føler man får kontakten med?

Jeg ble henvist til gruppe-terapi, i den perioden som jeg hadde så sterk sosial angst at jeg hadde dratt den over i at det var farlig å lese reklame fordi den minnet meg på mennesker som en gang gjorde meg vondt, eller rørte ved minner jeg ikke klarte å takle. Nå heter nok ikke det sosial angst, men det startet med sosial angst.

Gruppe-terapi anså jeg da for totalt uaktuelt

Inntrykkene ble for store. Bare det var en sky på himmelen som bevegde seg, gikk hodet mitt i krøll fordi det var tegn til liv. Gruppe-terapi anså jeg da for totalt uaktuelt. Det hadde skapt mer stress, og jeg hadde ikke plass i hodet mitt til å reflektere over gruppe-situasjonen, samspillet, og ta imot andres ord, eller si noe selv. Det var ikke aktuelt i det hele tatt. Da kom den frivillige tvangs-setningen igjen: «Det er dette vi har å tilby deg, hvis du ikke tar imot dette tilbudet, har vi ikke noe annet når du ikke vil gå til behandleren din». Men den nye behandleren klarte jeg ikke forholde meg til. Av kjønnsmessige årsaker muligens, og personlighet.

Foto: privat

 

Den forrige måtte slutte, hun jeg hadde kjemi nok til å åpne meg til. Sånn er systemet, det er ingen sikring i at man får bli hos en behandler man trives hos, om den behandleren har lyst til å gjøre noe annet. Og det er jo fint, at behandleren gjør det de har lyst til, det er jo det jeg lærer andre. Men verden er ikke alltid så lett å forholde seg til.

Jeg ble selvsagt ikke med på gruppeterapi. Det var ikke mulig, da jeg etter å ha vært sosial måtte sitte stille for å få noenlunde ro til å lage meg middag – dette tok 3 dager, og middagen var en mikroovn-middag som tok 3 minutter å lage. Hverdagen min i detalj var det aldri noen som spurte om. Jeg syns det var flaut oppi det hele, og ikke klare det som man må for å klare å holde seg noenlunde oppegående. Mat, dusj, toalettbesøk. Jeg klarte ikke det engang.

Jeg ønsker meg at behandlere skal se pasienten, fremfor å drive med frivillig tvang i psykiatrien

Behandleren jeg trivdes hos, ihvertfall fikk hun sådd noen frø inni hodet mitt, skriver jeg om i boken min. Hun var den eneste i løpet av nesten 10 år som tenkte utenfor den tradisjonelle boksen.

Stort sett var det prate, prate og prate mer, men de kom aldri til kjernen. Fordi det var vanskelig, ja umulig, og åpne seg, ikke visste jeg selv omfanget og dybden av det jeg slet med heller, og det endte med at jeg ble mer fortvilet enn da jeg kom, med påfølgende 3 dager i fullstendig ro. Sittende i en stol, se på minst mulig. Prøve å overleve.

Jeg ønsker meg at behandlere skal se pasienten. Lytte til pasienten, og i mye større grad se på hver pasient som individuell, ikke ha et løp utifra diagnoser, eller hva man tenker i første omgang. Bak de tankene kan det nemlig ligge mye. Som kanskje ikke pasienten selv er klar over er problemene som må ryddes i.

Det hjelper ikke å fortelle meg som pasient at jeg ikke duger

Det hjalp ikke meg å øve på å gå lengre og lengre turer, når ikke redselen stammet fra tankene om selve gåturen, men om gamle traumer som gjorde at jeg var redd. Da må traumene snakkes om. Hvorfor man er redd. Holdningene til meg forsterket også mine muligheter til å åpne meg. Fordi jeg ofte ble sett på som irrasjonell, rar og «dette burde du klare»-holdninger. Ja, symptomene, som angsten, og tanker, var irrasjonelle, men årsaken til de var i aller høyeste grad ikke irrasjonelle. Og da hjelper det ikke å fortelle meg som pasient at jeg ikke duger, ved enten ord, blikk, tonefall eller kroppsspråk for øvrig.

Jeg er ikke bitter eller sint på systemet. Det er for energi-tappende. I stedet bruker jeg stemmen min for å kanskje få til endringer, og et annet viktig poeng; at kanskje noen kan føle seg litt mindre alene enn hva jeg gjorde. Fordi jeg følte meg veldig alene. Kjempet mot et system hvor de var sjefene, og jeg måtte adlyde, uansett om jeg passet inn eller ikke. Og adlydet jeg ikke, ble jeg sett rart på, og ble sett på som kranglete, enda mer syk eller irrasjonell.

Løsningen lå jo inni meg, kunne de bare sett MEG, og ikke diagnoser, og latt være og sykeliggjort alt jeg sa. Sett MEG, og lagt opp en plan som går utenfor 2 stoler, et rom, to mennesker, en notatblokk og penn. Hvor man satt rett opp og ned i 40 minutter til behandleren begynte å kikke på klokken og jeg skjønte at nå var tiden snart ute denne gangen også, hjem til enda mer stress, angst, hat og isolasjon.


Les også: «Brysomme» pårørende og portvokterne i helsevesenet

Aktuelle lenker:

Psykmagasinet.noDu roper og roper om hjelp, men ingen hører

Nrk.no – Tvang kalles frivillig i psykiatrien (OBS! En gammel artikkel, men likevel aktuell)

 

 

Dette innlegget er skrevet av Elisabeth Holt. Elisabeth er forfatter av boken «Det handler ikke om å overleve, det handler om å leve», og i tillegg holder hun foredrag om livets vanskelige temaer.

For å lese mer om og fra Elisabeth kan du besøke bloggen hennes her:

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no