Gravid med en bipolar lidelse – min erfaring

Svangerskapet mitt var preget av mye uro, redsel og tunge tanker. Det er jo ikke til å stikke under en stol at man kan bli vippet ganske mye av pinnen når man blir gravid. Uavhengig av om man er frisk i utgangspunktet, eller ikke. Å være gravid med en bipolar lidelse ble dermed tidvis ganske utfordrende.

Det skjer jo store endringer i kroppen, og for mange utløser disse endringene en hormonbombe fra en annen verden. Vi har jo alle hørt historier om «gale» og hormonelle gravide. Så var jeg bare en slik?  – Kanskje en lett blanding….

Vanligvis kjenner jeg meg selv såpass at jeg vet om jeg er deprimert eller ikke. Jeg kjenner på kroppen når depresjonen har tatt overtaket, og det eneste jeg føler er tomhet, likegyldighet og null glede over livet og hverdagen.

Som gravid og proppfull av hormoner, så klarte jeg ikke å kjenne meg selv igjen. Det føltes som om noen hadde tatt over kropp og sinn, og hvisket bort alt jeg tidligere har lært om meg selv og følelseslivet mitt.

gravid med en bipolar lidelse
Starten på eventyret – aner fred og ingen fare….

Deprimert, hypoman eller bare forventningsfull og hormonell?

Jeg ble dradd i så mange ulike retninger innenfor følelsesregisteret, at bipolar lidelse har fått en helt ny betydning. For dette var virkelig opp og nedturer, som kunne snu på sekundet.

Jeg følte at jeg vekslet mye mellom en depressiv periode og en hypoman periode. Akkurat som om hode ikke helt fikk bestemt seg hvilken retning det vil gå. Dette medførte i tillegg mye stress, angst og tankekjør.

Alt er var jo egentlig slik det pleier – når jeg tenker meg om – det ble bare så mye mer intenst. I tillegg snudde det mye raskere enn jeg er vant til. Jeg hadde også mye motstridene følelsene som hele tiden okkuperte hode mitt – Er jeg deprimert, eller er det bare hormonelt, eller er det rett og slett begge deler?

Gravid med en bipolar lidelse – En cocktail av kaos

Jeg var mye trist, jeg tenkte alt for mye og bekymret meg enda mer. Den vanlige, depressive tomheten tok mye plass i meg og en form for likegyldighet vokste frem. Dette resulterte igjen i isolasjon og manglende lyst til å treffe andre. Det hjalp selvsagt heller ikke at jeg var mye dårlig og sliten i tillegg.

Samtidig med denne tomheten, så kjente jeg også på en glede og en overveldende kjærlighet som jeg aldri før har kjent på. Denne  gleden var selvsagt et resultat av at jeg bar på en liten prins i magen min. En prins som jeg allerede da hadde blitt så umenneskelig glad i – en ubeskrivelig kjærlighet som tidvis gjorde vondt.

Alt var så overveldende, så overraskende, så rart, så skummelt og så fantastisk på en og samme tid. På toppen av dette kan du hive på en god dose angst, så har du min sinnstemning gjennom svangerskapet.

Det var i grunn mye likheter med slik jeg vanligvis er, men jeg tror at den vanlige «normale» delen av meg ble forsterket sammen med disse hormonene. Noe som skapte en cocktail av kaotiske tanker og følelser som jeg aldri før har kjent på –ikke på denne måten i alle fall.

Å gå gravid har vært noe av det beste og verste jeg noen gang har gjort i mitt liv.

Hva om det ikke ville gi seg?

Etterhvert så begynte det likevel å føles som om dette var meg, og en ny frykt vokste frem – frykten for at det skal fortsette like intenst etter svangerskapet. For hva om det ikke ville gi seg? Hva om dette faktisk var meg, og at det er slik tilværelsen kom til å bli når prinsen vår kom til verden?

Det ville jeg overhode ikke maktet, og enda en ny frykt dukker selvsagt opp: Hvordan i all verden skal jeg kunne kombinere alt dette kaoset med å oppdra, og ta vare på et lite barn?

Jeg var redd for å snakke om dette og å vise dette, i frykt for at det faktisk skulle feiltolkes og dermed svekke min troverdighet som en oppegående forelder. Samtidig hadde jeg ikke noe valg. Dette var bekymringer som måtte ut. Dermed vokste frykten for at varsellampene til helsepersonell skulle ringe, og at jeg skulle bli en av disse skrekkhisoriene vi ser på nyhetene, om barnevernet. Det hjalp vel ikke akkurat at jeg oppsøkte disse historiene og «ramlet» over de verste av de verste tilfellene.

Selv om det tidvis var veldig vanskelig, så forsøkte jeg så godt jeg kunne å lytte til både samboer, famillie, helsepersonell og venner som fortalte meg at jeg uroet meg unødig mye, og at ting ville gå mye bedre enn mine «dommedagsprofetier».

Hadde vi tatt riktig beslutning?

Jeg tror som sagt at mye av dette tankekjøret var styrt av hormoner, men det handlet jo også om en rasjonell frykt. For jeg var jo syk. Jeg trodde jeg hadde blitt bedre før jeg ble gravid, men når alt ble så intenst og til det verre under svangerskapet, så kom tvilen, tvilen om vi hadde tatt riktig beslutning når vi valgte å bli gravide. Men med en god plan, gode støttespillere rundt meg, og et godt nettverk med helsepersonell så gikk det bra til slutt.

Nå i ettertid skulle jeg ønske at jeg klarte å slappe mer av i forhold til dette. At jeg hadde klart å kost meg mer som gravid.  For nå ser jeg jo at det har gått langt bedre enn jeg noen gang kunne forestille meg.

Selvsagt har det vært små og store bumper på veien. De kommer jeg ikke unna. Jeg sliter fortsatt  med dårlig samvittighet og tviler på meg selv som mamma, når de verste dagene tar over. Men jeg overlevde – såvidt – svangerskapet og jeg er i dag mamma til en herlig gutt som er trygg og fornøyd. Det går som regel mye bedre enn man tror.


Les også: Psykisk syk og mamma

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp