Hadde fengselsoppholdet gjort han forandret og rusfri?

En dag kom han hjem med et brev. Det var en innkalling til et fengselsopphold. Han skulle sitte i fengsel i seks måneder. Et halvt år! Hvordan skulle det gå? Først ble jeg skremt av tanken. Men etterhvert som det nærmet seg tenkte jeg at dette kunne være redningen for ham. Det som skulle til for at han skulle bli rusfri.

Et halvt år uten rus burde gjøre godt for ham. Han tok det med stor ro, som om det var helt normalt å sitte innesperret i seks måneder.

Illustrasjonsbilde: shutterstock

Rusfri og en lysere fremtid…Eller?

Det ble tomt uten ham. Stille. Jeg flyttet inn til ei venninne som bodde på hybel. Det var trangt, men vi klarte oss. I ettertid har jeg tenkt at dette var min mulighet til å fortelle noen hvordan jeg hadde det. Men det var ikke i mine tanker da. Alt jeg klarte å tenke på var hvordan han hadde det. Om han klarte seg, om han fikk de medisinene han trengte og om han ble godt behandlet.

Vi sendte brev til hverandre. Han skrev om hvor bra det ville bli å komme ut igjen, og at vi hadde en god fremtid i møte. Han fortalte at han ville ut av rusmiljøet, men at det hadde vært så vanskelig. At han nå hadde en bedre sjanse.

Han skrev at jeg var den som holdt ham oppe mens han satt inne. At han elsket meg og satt pris på at jeg alltid hadde stått ved hans side. Jo lenger han hadde vært borte, jo mer romantiske ble brevene. De var fulle av kjærlighet. Det var akkurat som om han ble seg selv. Den jeg først hadde forelsket meg i. Jeg husker spesielt en setning, et lite dikt han hadde skrevet:

«Om du en gang kjenner en myk vind som stryker deg over kinnet, ikke vær redd for det er bare jeg som tenker på deg.»

Det var dette jeg ønsket. Et normalt forhold, med respekt og omsorg. Men så var det den lille detaljen da, at han satt i fengsel og at det var derfor han ble så «normal».

Et frieri i fengselet

Vi skrev frem og tilbake hele tiden mens han var der. Så snart jeg fikk et brev, skrev jeg tilbake samme dag. Jeg ble med hans mor et par ganger for å besøke ham også. Siste gangen jeg var der, før han ble løslatt, gikk han ned på kne og fridde til meg. Jeg sa ja. Vi ble enig om at jeg skulle finne forlovelsesringer til oss slik at vi kunne ta dem på når han slapp ut av fengsel.

Det var godt å kjenne på følelsen av ro i forholdet vårt. Stabilitet. For første gang på lenge fikk jeg et håp om at han skulle klare å bli rusfri.

Illustrasjonsfoto: shutterstock

Kortvarig lykke

Det varte ikke lenge før han kom ruset hjem igjen. Verre enn noen gang.

Den første gangen han tvang meg til sex er den gangen jeg husker mest. Han hadde kommet hjem i full psykosetilstand og var så forferdelig sint at han knuste mange av møblene våre. Han slo et stort hull i soveromsdøra og knuste en av veggplatene rett over hodet mitt.

Jeg satt i sofaen. Stille. Turte nesten ikke puste. Jeg gjorde meg så liten som mulig og så ikke på ham. Da han hadde roet seg, ryddet han opp etter seg. Kostet til og med gulvet. På denne tiden var jeg blitt så redd denne mannen at jeg turte ikke gjøre annet enn spørre hvor høyt når han ba meg om å hoppe. Så da han satte seg ned ved siden av meg i sofaen og fortalte hvordan amfetaminen var på vei ut av blodet hans, og gjorde ham kåt, så visste jeg at dette var noe jeg måtte igjennom hvis jeg ville leve.

«Dessuten så sovner jeg jo etterpå, så du slippe mer bråk.»

Jeg nølte, for dette var det siste jeg ønsket. Og han merket det. Så da sa han at jeg fikk velge mellom det eller at han slo meg.

Overgrep

Jeg er 100% sikker på at han vet hva han gjorde. At han tvang meg til sex, og at jeg hatet hvert sekund. Jeg lå dermed ansiktet vendt fra ham, ventet på at han skulle bli ferdig. Etterpå rullet han over på siden og sovnet. Jeg lå med ryggen til ham og hørte pusten hans bli tyngre, til han endelig sov. Så snek jeg meg ut av senga, en millimeter om gangen.

Tilbake i sofaen….Nå kunne jeg endelig la tårene komme. Men ikke så lenge, for jeg måtte tilbake i senga så han ikke oppdaget at jeg var borte….

Den dag i dag har jeg enda problemer med sex og lyst.


Les også: Et forhold som førte til post traumatisk stress lidelse

Jeg er en voksen jente på 35 år, med mye og mange erfaringer. Jeg skriver blogg om psykisk helse fordi det er noe av det viktigste man kan dele erfaringer om. Jeg håper mine opplevelser og hvordan jeg har kjempet meg tilbake til livet, kan inspirere og gi håp til andre.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp