– Heldigvis har jeg ikke gjennomført noe så drastisk

Jeg er reflektert og har tålig god selvinnsikt. I tillegg har jeg en god innsikt i følelseslivet mitt og jeg er flink til å fremstå som oppegående og selvsikker. Utad kan det dermed svært sjeldent synes at jeg har noen form for problemer.

Jeg kan snakke for meg og jeg tørr påstå at jeg har gode sosiale antenner, til tross for en sosial angst som stadig forteller meg noe annet. Altså, en rekke gode egenskaper som kan sees på som en styrke og som også i aller høyeste grad er gode å ha for å jobbe seg gjennom, samt bearbeide vonde ting. Hvordan kan dette være noe annet en positivt?

Ikke bare positivt

Problemet med disse egenskapene er det de skjuler. De skjuler smerten jeg daglig bærer på. Kampen jeg daglig kjemper og som jeg kanskje utad viser at jeg vinner, men på innsiden så river den meg opp. Dermed blir disse egenskapene en svakhet i mange tilfeller. Spesielt når man er psykisk syk.

For når det utad ikke virker som at jeg sliter, kan det være ekstra vanskelig for de rundt å tro deg når du sier at du har lyst til å grave deg ned i et sort hull hver gang du skal ut i sosiale sammenhenger. At angsten river tak i deg og du føler deg alt annet enn sosial intelligent. Eller at du ikke kan komme for ente gang fordi du er «syk».  Altså, deprimert. 

Misforstå meg rett. Jeg ønsker ikke å virke stakkarslig og som en person som alle skal syns synd på og ta i med silkehansker. Det eneste jeg ber om er å bli sett og hørt slik at jeg kan få den hjelpen jeg har behov for. Noe som til tider er vanskelig da psykolog, lege eller andre offentlige instanser som skal hjelpe meg ikke klarer å se hvor alvorlig syk jeg faktisk er.


Jeg har følt at jeg må  kutte over strupen min utenfor legekontoret for å virkelig bli tatt på alvor. Det er for galt at det må gå så langt før helsepersonell ser alvoret i situasjonen. Det virker som de er allergisk mot forebygging.


En evig klisje, men dog så sann!

Du ser ikke syk ut

Nå er det jo ikke slik at jeg går rundt og gråter i full offentlighet. Jeg går heller ikke rundt med synlige plakater som forteller hvordan jeg har det til enhver tid. I tillegg så er det ofte slik at når jeg kommer til psykologen så har jeg en helt ok dag. Da er det vanskelig og skulle sette ordentlig ord på de verste nedturene å vise hvordan det egentlig er.

Det er jo når jeg sitter hjemme og nesten kveles av gråt og hyperventilering at jeg egentlig skulle vært hos psykologen. Det er jo når jeg ikke klarer å møte opp til timene at psykologen egentlig skulle sett meg. Og det er jo når den sosiale angsten blomstrer for fult før jeg skal gå ut døren, at psykologen skulle vært der og sett med egne øyne at jeg faktisk har problemer. Jeg forstår selvsagt at dette ikke er mulig da en psykolog har et liv og selvsagt ikke kan forfølge pasientene sine til alle døgnets tider. Det er bare så frustrerende og ikke blir tatt på alvor når man egentlig så sårt trenger hjelp.

Typiske påstander fra omverdenen:

– Men du ser jo veldig bra ut. 
– Du ser ikke sliten ut
– Du er jo så flink. 
– Du får det jo til. 
– Du er jo så resurssterk.

Å ja, selv om dette som sagt er gode egenskaper, så føles det til tider som alt annet enn noe bra. For jeg er og føler meg mye sykere enn hva som er synlig for alle rundt meg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har måtte «krangle» meg til hjelp. Jeg har grått og jeg har vært urimelig sint hos fastlegen min, som jeg forresten har byttet ut opptil flere ganger fordi jeg ikke blir tatt på alvor.

Allergisk mot forebygging

Selv helsepersonell har sagt at jeg ikke ser syk ut og dermed insinuert at jeg ikke er syk nok til å få den hjelpen jeg har ønsket og hatt behov for. Det har seg altså slik at når jeg går ut døren, så liker jeg å se presentabel ut. Jeg liker også å forsøke å fremstå som imøtekommende og oppegående. Dette er for øvrig på de gode dagene. De dårlige dagene. De er uttatt for offentligheten. Da kommer jeg meg ikke ut. Da orker jeg ikke å se presentabel ut og da fungerer ikke noen ting.

Så har du de dagene midt i mellom. De hvor jeg går på akkord med meg selv. Hvor jeg innvendig ønsker å grave meg ned, men likevel klarer å tvinge meg opp og ut. Da forsøker jeg fortsatt å se presentabel ut i det jeg går ut døra hjemme. Uansett sykdom så vil jeg påstå at de fleste av oss ønsker å se stelt ut når man beveger seg ute blant folk.

Jeg har følt meg så hjelpeløs og til tider så motløs at jeg har hatt lyst til å gi opp. Jeg har følt at jeg må kutte over strupen min utenfor legekontoret for virkelig å bli tatt på alvor. Heldigvis har fornuften seiret slik at jeg ikke har gjennomført noe så drastisk. Det er for galt at det må gå så langt før helsepersonell ser alvoret i situasjonen. Det virker som de er allergisk mot forebygging.

illustrasjonsfoto laget i snappa.io

Vendepunkt

Heldigvis ble jeg tatt på alvor da jeg ble gravid i fjor. Jeg fikk tett og god oppfølging fra kommunale helsetjenester gjennom hele svangerskapet. Nå å i ettertid får jeg god oppfølging fra DPS. Her har jeg endelig fått en behandler som ser meg og lytter til meg. Det er gull verdt. Det er bare så synd at det skal være så vanskelig å få denne oppfølgingen.

Hadde jeg ikke hatt et godt nettverk rundt meg som det jeg har, så hadde jeg bukket under for lenge siden. Da hadde nok livet mitt vært helt annerledes, om det i det hele tatt hadde eksistert, så da tenker jeg på de som ikke er like heldige som meg og grøsser over at vi i et av verdens rikeste land har et så ubrukelig system når det kommer til psykiatrien.

 

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp