Hver eneste jævla dag

Jeg forstår det bare ikke. Hvordan noen kan se et lite barn og tenke sex? Vold? Overgrep?

Hvordan i svarte helvete er det mulig å utsette barn, små uskyldige barn for noe sånt? Hvem er det som gjør sånt?! Bare tanken får neven til å knyttes og blodet til å fosskoke.

Det er bare så ufattelig. Barn som står på første trappetrinn i livet, men får det ødelagt allerede før de er i gang. Av voksne mennesker. Kanskje en de holder kjær. Kanskje sin aller nærmeste.

Jeg får panikk av å tenke på det. Tanken på hva de små barna må tenke. Hva de må tro om livet. Tror de det er normalt? Klarer de å se glede mellom slagene? Kan de noensinne komme seg opp og forbi? Hvordan må det føles inni sjelen til et lite barn å få verden revet i fillebiter av en voksen de stoler på, kanskje en de elsker?

Noen ganger må vi åpne øynene selv om det gjør vondt!

Jeg skal innrømme en ting:

Jeg er ganske feig. Jeg orker ikke tanken på dette i så altfor store doser, derfor dytter jeg det ofte unna. Later som at verden er fin og flott og at alt er bare sommerfugler. Undertrykker sannheten som gjelder så altfor altfor mange av oss. For det er oss, det er ikke dem. Det er våre barn. 10 % av dem. 10 % av norske barn utsettes for vold og overgrep. Barn! Vold! O-V-E-R-G-R-E-P!

Jeg klarer ikke å tenke på det, hjernen min klarer ikke håndtere det på noen konstruktiv måte, så jeg prøver å la være. Og det er kanskje det aller verste vi kan gjøre. Hysje det vekk og skyve det under teppet. Det er det absolutt beste vi kan gjøre for overgriperne, men det verste vi kan gjøre for barna.

For dette må snakkes i hjel ikke stilles i hjel. Det må snakkes om hver eneste dag! Det må trekkes frem i lyset og ikke gi de jævlene et hint av skygge å gjemme sine perverse synder i.

Men vi må hjelpe barna, vi må hjelpe hverandre. Vi må snakke om det, vi må se hverandre, vi må vite hva vi skal se etter, vi må snakke med barna og hjelpe barna å vite hva de skal se etter. For hvis ingen prater om det og alle går rundt med øynene lukket – hvordan skal vi da se sannheten som stirrer oss rett i øynene?

Jeg har skrevet litt om dette før, men jeg lover å skrive så utrolig mye mer om det. Jeg ønsker å jobbe tettere med Stine Sofie Stiftelsen, få mer kompetanse på området og dele det med dere. Jeg skal være mitt ansvar bevisst og jeg skal bruke stemmen min på det jeg mener er den viktigste saken i verden.

-Du er bare et bittelite barn i en kjempestor verden, og ingen kommer for å hjelpe deg.

For tenk deg da:

Du og jeg. Du som leser dette akkurat nå og jeg som skriver det. Vi klarer nesten ikke lese om vold og overgrep mot barn. Magen vrenger seg bare ved tanken og vi snur oss bort fra skjermen bare vi leser om det… Så hvordan må det føles å være det barnet? Det barnet som lever i en hverdag så jævlig at voksne mennesker feller en tåre bare ved tanken?

Og enda verre:

Hvordan må det føles å bli utsatt for seksuelle overgrep, psykisk vold, fysisk vold, tortur og trusler – og vite at du er helt alene? Ingen som prater om det, ingen som ser deg. Du er bare et bittelite barn i en kjempestor verden, og ingen kommer for å hjelpe deg.

Sånn kan vi ikke ha det. For som sagt: 10 % av norske barn lever med vold og overgrep, og sånn kan vi faen ikke ha det.

/ Fyll hver eneste skygge, tenn hvert eneste lys

P.S. Del gjerne med gode venner – la vår stemme bli hørt <3

Dette innlegget er opprinnelig skrevet og publisert av pappahjerte på han sin blogg:

http://pappahjerte.blogg.no/1491508812_hver_eneste_jvla_dag.html

Et viktig og aktuelt tema som trenger belysning. Pappahjerte var så snill at han ville dele dele det med oss her på Psykmagasinet også. Takk for at du bruker din stemme og setter ord på et vanskelig og viktig tema. Takk for at du deler!

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp