Hvor godt er egentlig hjelpeapparatet vårt?

Det forrige innlegget jeg skrev var «Jeg er jenta som har skapt trafikkaos på Varoddbrua» som fikk en enorm respons.

Jeg er veldig glad for at noen faktisk ville lese innlegget mitt. Jeg har lest ALLE kommentarene med tårene i øynene. Jeg er utrolig glad for at det finnes så fantastiske mennesker som dere som viser empati, støtte og forståelse. Jeg kommer aldri til å glemme dere, det har virkelig satt sine spor i meg. Tusen hjertelig takk.

Hvordan går det nå?

Det går bedre. Jeg har bestemt meg for å vinne. Jeg skal gå denne veien med de rundt meg. Jeg vil komme meg opp og fram og forbi alle som har gjort meg vondt. Det er en tung kamp. Men målet mitt er å klare dette. Et menneske som har vært i dyp krise kan ha mye å tilføre samfunnet, men først etter at livet er kommet på riktig spor igjen.

Kanskje er det ei annen jente eller en annen gutt som er i det dypeste mørket og som tenker det samme som meg. Da kan akkurat vi som har vært i tilsvarende situasjon være han eller hennes stemme utad. Vi kan gi han eller hennes familie en større forståelse om hva omsorgssvikt og avvisning eller vold kan føre til. Vi kan vise hva depresjon kan føre til og hvordan møtet med psykiatrien kan være for en som skulle ha gått på skolen eller jobbet, hengt med venner, gått på fotballtrening eller spilt i band, men som i stedet er så fortvilet at han eller hun ønsker å avslutte livet sitt. Det trenger ikke bare å være negativt at man har opplevd mye når det er gått noen år og livet er stabilt.

«Jeg vil komme meg opp og fram og forbi alle som har gjort meg vondt.» Illustrasjon: pexels.com

Avhengig av et system som fungerer

Når man blir syk, så blir man sårbar, og da må man ha tillit til dyktige mennesker og et godt hjelpeapparat. Hvor godt er egentlig hjelpeapparatet vårt? Hvor kloke er beslutningene som blir tatt? Jeg føler ofte at lojaliteten innad er sterkere enn ytringsfriheten og at loggføring og taushetsplikt er viktigere enn menneskets behov.

Jeg ønsker i dette innlegget å rette noen ord mot politi, helsevesen, og barnevern hvor jeg blant annet tar for meg disse spørsmålene.

Kjære politi

Politiet har sine retningslinjer dere må forholde dere til og det har jeg en full forståelse for. Vi trenger dere. Dere gjør en flott jobb og jeg har en stor respekt for jobben dere gjør. Dette er kun forklart fra mitt ståsted og dette er sånn jeg oppfatter situasjonen. Dette er mine tanker og følelser om situasjonen. Dette er mine tanker og følelser. Jeg er ikke ute etter å kritisere enkeltpersoner og jeg har heller ingen fasitsvar på problemstillingen.

Jeg har vært på ulike bruer over 20 ganger og politiet har hatt 35-40 oppdrag på meg. Det har ført med seg stort ressursbruk av nødetatene og flere politipatruljer, ambulanser og brannvesenet har rykket ut. Dette er igjen, beklagelig.

Jeg har blitt møtt på ulike måter hver gang, men også fordi jeg har oppført meg annerledes fra gang til gang. Jeg har utagert slik at politiet har vært nødt til å gå drastisk til verks. Men jeg har også blitt forhåndsdømt på grunn av tidligere historikk, og jeg har opplevd mye maktbruk selv når jeg har vært rolig og samarbeidsvillig. Politiets holdninger vil påvirke hvordan man handler. Noe av dette kan være blikkontakt, ansiktsuttrykk, kroppsspråk og verbal kommunikasjon.

Jeg har blitt lagt i bakken og påsatt håndjern utallige ganger og dere har gått mannsterke til verks for å få kontroll på meg. Jeg har blitt båre opp på voksenpsykiatrisk skjermet avdeling og jeg har blitt stripset fast i ambulanse mange ganger. Jeg har blitt slept med makt inn i slusa og jeg har hatt spyttemaske på meg.

Jeg har fått en politihund løpende etter meg til tross for at jeg sluttet å løpe og politiet har bevæpnet seg med skjold. Jeg har fått slengt ordentlig kvalme bemerkninger etter meg, og jeg har blitt møtt med uvitenhet, mangel på empati og ufølsomme kommentarer. Jeg har hatt sikkerhetstransport fra en avdeling til en annen. Jeg satt i et bur.  Altså, slik dere bruker for å transportere høykriminelle.

Et positivt møte

Men jeg har også blitt møtt på helt andre måter. Noen av dere har sett jenta bak denne atferden og jeg vil bruke en broepisode og en rømning som et eksempel:

Jeg klatret over rekkverket på Varoddbrua for ca. to uker siden. Jeg var fortvilet og jeg gjorde det i ren desperasjon fordi jeg hadde blitt sviktet fra helsevesenet igjen. Det kom to sivilkledde politimenn og de sto 4-5 meter på avstand. Patruljen som kom pratet rolig og mildt til meg og jeg fikk omsorg. De lyttet til meg og hørte på det jeg forklarte. De nikket underveis og bekreftet det jeg sa. Jeg gikk ned frivillig etter ca. 15 min. Andre ganger har det tatt over 1 time. Dette er en av de få gangene jeg har gått ned frivillig.

Jeg rømte senere på kvelden. Jeg tuslet rundt kl. 2 på natta og samme patrulje møtte på meg igjen. De kom ikke løpende mot meg med håndjern, men nærmet seg på en forsiktig måte. Jeg ble derfor ikke trigget fordi jeg opplevde tillit. Jeg ble frivillig med inn i bilen og jeg hadde en lang samtale med patruljen senere. Det løste seg på under 5 minutter.

Dette er perfekte eksempler på hvordan det kan løses på en effektiv og profesjonell måte. Jeg har møtt på politibetjenter som har gitt tillit, omsorg og som har skapt en åpen dialog med meg om hva som skal skje underveis. Jeg har blitt møtt med forståelse og trygghet gjennom verbal- og nonverbal kommunikasjon og det å bli møtt på denne måten er betydningsfull i forhold til hvordan jeg reagerer selv. For de aller fleste i en krisesituasjon så er det viktig å bli møtt med forståelse og ikke makt.

Jeg håper dere kan bruke noe av dette dersom dere skulle være oppi en lignede situasjon igjen.

Kjære helsepersonell

Jeg er 15 år og det er litt over 8 måneder siden jeg kontaktet en legevaktslege for første gang fordi jeg hadde selvmordstanker. Jeg kom i psykiatrien for gjentatte selvmordsforsøk og depresjon. Når jeg ba om hjelp for første gang så visste jeg ikke hva som ventet meg i psykiatrien og jeg visste ikke hva som fantes av hjelpetiltak og behandling.

Nå har jeg vært innom det meste. Jeg har hatt mange akutte, korte innleggelser på forskjellige psykiatriske avdelinger. Jeg har møtt fantastiske mennesker i psykiatrien, men jeg har også møtt mennesker som aldri skulle ha jobbet med mennesker i krise.

På legevakten ble jeg møtt av en lege som kalte meg skadet og oppmerksomhetssyk. Jeg fortalte om nærmest konkrete selvmordsplaner og jeg var akutt-suicidal. Jeg kom dit med ingenting håp og jeg var nærmest ødelagt. Hvor skadelig er ikke en slik uttalelse fra en lege til et menneske i krise?

Det eneste jeg tenkte var: «Jeg er ubrukelig og mislykket, ingen orker eller kan hjelpe meg uansett. Hvorfor gir jeg ikke opp?». Legen bekreftet det jeg tenkte. Det ble sagt at innleggelse ikke ville hjelpe meg. Jeg opplevde et system som ikke fungerte og sviktet når jeg trengte det som mest. Dette sviktet ble dermed dråpen for meg, og førte til at jeg hoppet fra en bro.


Det jeg ønsker å oppnå er å sette fokus på mennesket bak lidelsen og at hele personen skal bli sett.


Jeg har utallige selvmordsforsøk bak meg, både med og uten suicidal hensikt. Vi med denne lidelsen som stadig søker hjelp blir stemplet som kronisk suicidale. Det virker som om vi aldri kan bli friske. De aller fleste av befolkningen forbinder det med langvarig, uhelbredelig. Vi blir en kasteball i systemet og akutt selvmordsfare blir ikke tatt på alvor.

Det er livsviktig at man unngår å bruke slike begreper. Det er farlig og utfallet av det kan bli tragisk. Det kan også føre til dårlig behandling i psykiatrien og på legevakta. Vær så snill, se mennesket bak diagnosene, papirene og tidligere historikk. Vær bevisst på hvordan du formidler beskjeden til pasienten. Still åpne, direkte spørsmål fremfor å synse og tolke.

Jeg tenker på hvordan livet mitt hadde vært i dag dersom jeg fikk hjelp tidlig. Hvordan hadde livet mitt vært i dag dersom jeg hadde fått en bedre og tettere oppfølging fra psykiatrien? Hvordan hadde livet mitt vært dersom jeg ble møtt for den personen jeg er og ikke bare en diagnose som kom inn døra på legevakta?

Jeg oppfordrer dere til å lytte med bekreftelse, empati og nysgjerrighet. Se bak diagnose eller lidelse. Vi er mennesker med følelser vi også.

Når man kommer opp på legevakten, uansett årsak, så skal man bli behandlet med respekt og forståelse. Foto: Legeforeningen.no

Kjære barnevernsansatte

Mange har ulike meninger om dere. Noen synes at dere gjør en helt fantastisk jobb, mens andre mener at dere ødelegger familier. Det vil være uprofesjonelle, maktsyke og fiendtlige ansatte i barnevernet, men det vil også være omsorgsfulle, dyktige og forståelsesfulle barnevernspedagoger. Sånn er det og sånn vil det alltid være i alle yrker.

Jeg har positive og negative erfaringer med barnevernet. Min erfaring alt i alt er at opplevelsen av barnevernet kommer an på hvem som blir kontaktperson, hvor nøye og flinke de er, og hvordan kontaktpersonen kan se ungdommen og familien i sin helhet og ikke basere seg på kun enkelthendelser. Det er vel ikke barnevernet i seg selv som er negativt, er det ikke måten jobben utføres på?

Alle erfaringer vil uansett være like annerledes som oss mennesker. Jeg har hatt ulike og omfattende tiltak rundt meg. Jeg har flyttet 13 ganger og jeg har møtt på mange ledere og barnevernsansatte. Jeg har opplevd massiv tvangsbruk, atferdsparagrafer, og skjerming i en lang periode men jeg har også fått masse godord, støtte og forståelse.

Følte meg sviktet og avvist 

Jeg forklarte klart og tydelig hva jeg ønsket på et evalueringsmøte, men jeg ble verken sett, hørt, eller forstått. Jeg følte et sterkt ubehag der jeg satt fordi barneverntjenesten kom med mange motargumenter. Barnevernet gikk på «autopilot» når jeg uttalte meg, og jeg følte meg sviktet, avvist og sint. Det ble tenkt lite langsiktig, det ble heller fokus på sikkerhet og vagabondering.

Barnevernet kunne gi meg den mest optimale bosituasjonen de bare fikk til, men hvis jeg som 15-åring ikke ville følge de rammene og reglene som de voksne mente at jeg trengte, så hadde det ikke noe å si om jeg bodde på institusjon eller fosterhjem. Jeg ble mer opptatt av å prestere og imponere fremfor å utvikle meg.

Jeg ble flyttet dagen etter at jeg fikk vite hvilke tiltak jeg skulle ha rundt meg. Det var en hastig beslutning og det var lite smart. Jeg ble opprørt fordi jeg ikke hadde påvirkningskraft i mitt eget liv. Når ting ble bestemt mot min vilje, så følte jeg meg presset i et hjørne. Jeg så meg nødt til å gjøre alvorlige, destruktive handlinger for å bli forstått.

Jeg har flere ganger blitt konfrontert og ansvarliggjort for min destruktive atferd gjennom atferdsparagrafer i barnevernloven. Tvang funker generelt dårlig når det gjelder denne problematikken, og bosted mot en ungdom sin vilje er verken hensiktsmessig eller hjelpsomt. Det er som å helle tennvæske på et bål som brenner.

Jeg skjønte selv at dette var helt feil måte å kommunisere på og at jeg bør samarbeide og finne ut en løsning sammen med barneverntjenesten. Men når det ikke hjalp å prate, hva har man igjen da? Jo, jeg følte at jeg måtte ty til handlinger for å vise fortvilelsen min. Som ungdom vet jeg ikke alltid best, men man tror at man vet best, og i den gitte situasjon følte jeg at det som ble sagt og gjort var feil. Da er det selvsagt viktig at man kommuniserer og lytter slik at man finner en løsning eller et kompromiss alle parter kan leve med.

Men jeg har også opplevd positive ting. Jeg har i senere tid truffet på kunnskapsrike, empatiske og gode kontaktpersoner. Jeg har i senere tid blitt hørt, sett og forstått. Jeg har fått til et godt og tillitsfullt samarbeid med barneverntjenesten. Disse har sett ungdommen bak denne atferden. De har sett ungdommen som hver dag jobber med seg selv og så inderlig vil klare dette.

Jeg er et krevende barn og nærmeste omsorgspersoner har hele tiden måttet balansere deres tilnærming til meg. Men jeg har vært i ulike fantastiske familier, og jeg har fått muligheten til å etablere langvarige, gode og nære relasjoner. Dette er jeg kjempe takknemlig for.

Jeg vil derfor komme med noen råd for hvordan vi vil bli møtt:

  • Involvere ungdommen i ulike prosesser
  • Se ungdommen bak papirene og vedtak
  • Vær tålmodig, lytt og sett av god tid
  • Vi trenger å møtes med kjærlighet, omsorg og tillit
  • Vær opptatt av at ungdommen skal få et godt liv
  • Se på hva ungdommen kan klare, og legg problematikken til side

Alle kan gjøre feil

Det jeg ønsker å oppnå er å sette fokus på mennesket bak lidelsen og at hele personen skal bli sett. Det er viktig å se på feilene å lære av dem, i tillegg er det viktig å vite hva man gjør feil, slik at man kan lære av dem og derfor ønsker jeg å dele mine tanker om hvordan kommunikasjonen mellom pasient og de ulike instansene burde foregå.

Alle som jobber i hjelpeapparatet er mennesker og det er menneskelig å gjøre feil. Politiet kan gjøre feil, sykehuset kan gjøre feil, leger kan gjøre feil, barnevernpedagoger og sosionomer kan gjøre feil, alle yrker og mennesker kan gjøre feil. Og jeg kan også gjøre feil.

Mvh jente 15


Les også: – Jeg er den jenta som har skapt trafikkaos på Varoddbrua

Dette innlegget er sendt inn anonymt av jenta som opp til flere ganger har truet med å hoppe fra Varoddbrua i Kristiansand. Hun ønsker å dele sin historie og hennes opplevelser med helsepersonell, politi, barnevern og psykiatri.

Har du en historie du ønsker å dele? Send mail til psykmagasinet@outlook.com og merk med «Min historie».

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no