Jeg er skuespiller i mitt eget liv hvor jeg inntar ulike roller

Noen ganger føles det ut som jeg er skuespiller i mitt eget liv hvor jeg inntar ulike roller. For den jeg er utad, den personen som folk ser, det er ikke den personen jeg er innvendig. Til og med de nærmeste får ikke alltid se den virkelige meg – jenta bak alle maskene.

For det er jo det skuespill handler om, å gjemme seg bak masker. Forandre selvet å bli en helt annen person. Enten det er en psykotisk morder, eller en utadvendt «girl next door», så tar skuespillerne på seg ulike masker – de trer inn i en rolle.

Dette gjør jeg hver dag. Riktignok så gjør jeg det ikke på kinolerretet. Du ser meg heller ikke på tv-skjermen i en skremmende thriller, eller i en feelgood romantisk komedie. Likevel så spiller jeg mitt livs skuespill, i den virkelige verden – min virkelighet.

Mitt virkelige jeg

Jeg er en innadvendt, usikker og tidvis negativ person. Jeg er en pessimist som ofte ser mørkt på livet og som mangler et mål. Jeg skyr andre mennesker, ikke fordi jeg syns det er så mye galt med dem, for innerst inne så er jeg et sosialt vesen. Jeg elsker mennesker. Men jeg skyr dem, i min virkelighet så hater jeg mennesker. Dette fordi jeg ikke klarer å forholde meg til dem uten å fremprovosere en rekke negative og vonde tanker og følelser.

Mitt virkelige jeg består selvsagt ikke bare av negativitet. Jeg er både glad, utadvendt og lystig uten og måtte spille et skuespill. Men min virkelighet er ofte preget av negative og vonde følelser og tanker. Dette gjør at mitt «virkelige jeg» reduseres til noe negativt og som dermed gjør at jeg må innta flere roller for enten å utgi meg for å være mitt virkelige jeg, eller for å fremstå som bedre enn hva jeg anser mitt virkelige jeg, for å være.

Daglig skjuler jeg meg bak en eller flere masker. Illustrasjon: Graphicstock.com
Den angstfrie rollen

Dette er en rolle jeg stort sett spiller hele tiden, med enkelte unntak. Når angsten er rolig, så trenger heller ikke den angstfrie rollefiguren å tre frem i så stor grad. Karakteren i den angstfrie rollen er selvsikker, sosial og utadvendt. Men bare nok til å klare å gå ut å møte andre mennesker. Jeg skulle gjerne klart å gå enda dypere inn i denne rollen, men en så dyktig skuespiller har jeg enda ikke klart å bli. Jeg klarer ikke å videreutvikle rollefiguren. Jeg holder meg på et minimum – en C-skuespiller, og i beste fall, kanskje til og med en svak B-skuespiller.

Jeg må forberede meg i dagevis i forkant av et stort «event» – det være seg en familiesammenkomst, møte med venner, jobbrelatert eller alt som har med sosialisering å gjøre. Alt som handler om verden utenfor husets fire vegger. Noen ganger mestrer jeg rollen og utfører den med glans, andre ganger feiler jeg og må dermed resignere, si opp og se meg rundt etter en ny fremtoning, en ny rollefigur som kanskje klarer å spille rollen som angstfri bedre.

I tillegg innebærer den angstfrie rollen å spille en karakter som ikke er overdrevent redd for ting. Ting som for eksempel sykdom og ulykker. Ting som dermed ofte gjør at jeg unngår ting, eller ikke tørr å gjøre ting i frykt for at noe skal skje.

Faller av og til ut av karakter

Men noen ganger blir denne rollen alt for utfordrende. Det oppstår kanskje uforutsatte ting som gjør at jeg faller ut av karakter og dermed blir jeg satt helt ut og må komme meg bort fra settet, som i den virkelige verden blir bort fra situasjonen, så fort som mulig.

Når jeg faller ut av rollen som angstfri, så krever det ofte tid – mye tid for å forberede meg til å innta rollen på ny. Litt sånn som skuespillerne gjør når de skal spille i ny film. De bruker mye tid og research på å gå inn i rollene sine, slik at de kan være mest mulig autentiske og troverdige. Det må jeg også gjøre for å klare å gå inn i min rolle som angstfri.

Jeg inntar ulike roller som den personen jeg i utgangspunktet er, når jeg er frisk. Eller som den personen jeg skulle ønske jeg var. Illustrasjon: Graphicstock
Den lykkelige rollen

Så har jeg perioder jeg i tillegg må forberede meg på «den lykkelige» rollen. Karakteren som er glad og fornøyd, som ser lyst på livet og tilværelsen. Generelt en rolle som omhandler glede. En krevende rolle som ofte er så vanskelig at jeg må forberede meg i ukesvis. Noen ganger må jeg også takke nei til hele rollen, fordi jeg føler den ikke passer overhode.

Skuespillere gjør jo det også – avslår en rolle. De avslår sikkert titalls roller som kommer deres vei. De avslår kanskje en rolle fordi rollen ikke er god nok, eller at de ikke føler de passer til rollen. Kanskje de til og med også avslår fordi de rett og slett tror de ikke vil klare det. Noen roller er bare for store, selv for den beste skuespiller.

Det er likevel ikke slik at det er noe gøy å avstå fra en rolle. For man har jo så lyst. Det er alltid et nederlag når man ikke får til noe man har lyst til å få til. Noe man ser på som bra eller viktig. Men det å spille glad og fornøyd, når man er langt nede i et kjellermørke uten sidestykke, er tidvis så utfordrende at jeg rett og slett ikke klarer. Det går bare ikke, om jeg går aldri så inn for det.

Inntar ulike roller samtidig

I tillegg til å tre inn i enkeltroller, enten det er den «angstfrie» rollen, «den lykkelige» rollen, den «normale» rollen, eller hva enn det måtte være, så hender det ofte at jeg inntar ulike roller samtidig. For noen ganger kommer alt over meg på en og samme gang. Da må jeg sjonglere mellom å være både angtsfri og glad på samme tid. Mens jeg på innsiden spises opp av både angst og depresjon.

Jeg må også innta roller hvor jeg fremstår som kontrollert og fattet, mens jeg på innsiden er hyper og impulsiv full av iver til å gjøre både det ene og det andre, som utad kan virke slitsomt og merkelig for de rundt. Så i tillegg til å trå inn i en rolle, så må jeg også kjempe mellom rollefiguren og selvet, mitt selv som er den opprinnelige karakteren i skuespillet.

Noen ganger føler jeg meg så unormal og så rar, at jeg føler jeg må spille en rolle som «normal». Illustrasjon: Graphicstock
Skuespiller i eget liv

Slik er jeg altså en skuespiller i eget liv. En karakter. En rollefigur som forsøker å skjule mitt egentlige jeg, på godt og vondt. Jeg vet ofte ikke hvem «Jeg» er, fordi jeg har spilt skuespill så lenge. Jeg spiller skuespill, ikke nødvendigvis fordi jeg mener det er noe galt med meg, men fordi jeg må dempe angsten slik at jeg faktisk klarer å sosialisere meg uten å fremstå som et nervevrak på randen til sammenbrudd.

Jeg må spille glad når jeg ikke er det, fordi jeg har behov for å komme meg ut. Men for både meg og de rundt meg, så er det ikke særlig hyggelig hvis jeg bare sitter i et hjørne og sturer. Jeg må ofte kombinere de to rollene, eller flere, fordi jeg som regel sliter med en eller flere ting samtidig.

Så når jeg da til slutt isolerer meg. Ikke er sosialt aktiv, ikke fungerer i jobb osv. Så er det ikke fordi jeg ikke vil eller fordi jeg ikke gidder. Jeg er rett og slett utmattet av en heltidsjobb som skuespiller. Jeg er utmattet etter å ha måtte gå inn og ut av ulike roller, hvor jeg har brukt dager til uker på å forberede meg.

Noen dager er jeg bare så sliten at jeg ikke orker å «jobbe», så jeg sier opp. Eller, jeg «sykemelder» meg og lar meg, være meg med alt det innebærer av negativitet, frykt og økte impulser og dette er noe jeg må gjøre alene. Jeg meg ikke komfortabel med å bryte sammen foran en hel verden, foran venner, foran familie. Så da ser du meg som regel når jeg er oppegående nok til å tre inn i de ulike rollene. Rollene som gjør at jeg fremstår som utadvendt, selvsikker og glad. Som igjen ofte gir et helt feil bilde av hvem jeg er på det tidspunktet.

Tror mange kan relatere seg

Dette er noe jeg tror de fleste av oss gjør, mer eller mindre, uavhengig av psykiske lidelser eller ikke. Samfunnet har en uskreven regel om at man skal være sånn og sånn. Man skal passe inn og oppbevares i én bås og alle som faller utenfor denne båsen er merkelige, snåle, unormale, ikke gode nok osv. Alle går vi rundt å gjør det vi kan for «å passe inn». Vi justerer oss etter omgivelsene – noe vi selvsagt må, til en viss grad – men vi må gjøre det uten å redusere oss selv.

For til syvende og sist, alt vi forsøker å gjemme ved oss selv er jo noe de aller fleste på et eller annet tidspunkt selv kan relatere seg til på en eller annen måte. Så hvorfor skal vi hele tiden gjemme oss selv fra hverandre – et «selv» som vi alle, mer eller mindre, kjenner oss igjen i?


Les også: Kast masken – Vær deg selv

Relevante lenker:

Vær deg selv og vær lykkelig

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp