Jeg hadde både fødselsdepresjon og ptsd samtidig

Jeg var i et forhold der min kjæreste truet med vold annen hver dag. Han var narkoman og brukte det meste av narkotiske stoffer man kan oppdrive.

Selv brukte jeg det aldri, og var heller aldri fristet da jeg så hvilket monster det laget av min kjærest. Selv om mange ofte trodde det og kanskje antok det. Til og med min far var overbevist om det. Men saken var en helt annen, for etter mange år med å leve med trusler om vold og drap blir man ganske ødelagt i hodet. Man tenker nedlatende om seg selv, man føler man ikke er verd noe fordi man ikke blir verdsatt. Man føler seg dum og fæl fordi man blir behandlet slik.

Etterhvert utviklet jeg en sterk depresjon. Jeg merket det ikke, den kom snikende som et mørkt teppe som la seg over meg. Men jeg så det ikke. Da jeg ble gravid med denne mannen som stadig truet meg på livet, ble følelseslivet mitt snudd på hodet. Det var noe nytt å ta hensyn til, noe nytt å tenke på og bry seg om. Før var det bare meg og ham. Før var det meg mot hans trusler og harde ord, men nå var det meg og vårt barn mot hans trusler. Det ble noe annet.

Jeg fikk et annet synspunkt, jeg ble mer bevisst hans ord. De traff meg hardere enn før. Det handlet ikke lenger bare om MEG, men meg og barnet. Den dagen han slo meg, var den siste dagen jeg lyttet til hans ord. Han slo meg i ansiktet, på armene, i magen der den lille lå, tok kvelertak på meg og skallet til meg. Alt jeg tenkte var at han kunne aldri få bli mer enn den biologiske faren til mitt barn. Aldri om han kunne få være pappa, og aldri om han kom til å stille opp heller. Dette var mitt barn. Og det var min oppgave å beskytte det. Så jeg dro, dagen etter han slo.

Da min datter var født, følte jeg for så vidt en glede over å være mor, men ikke slik jeg forventet. Jeg var så uendelig sliten og trengte mye søvn. Det var normalt, forsto jeg. For det var ingen som bemerket det. Så jeg sov. Og sov og sov.

Foto: womensmentalhealth.org – Postpartum Depression in Women with No History of Psychiatric Illness

Senere ble det klart at jeg hadde fødselsdeprejson og ptsd

Så ble hun større og jeg fikk plass i en barnehage til henne. Hun var to år og jeg var hjemmeværende mamma. Hadde ikke energi til annet. Så jeg sto opp og fikk henne i barnehagen, før jeg slepte meg hjem igjen og sov helt til jeg skulle hente henne hjem. Jeg sov og sov. Men det var normalt, forsto jeg. For det var ingen som bemerket det.

Jeg kranglet ofte med min datter. Jeg ropte og skrek. Var så sint at jeg skalv. Jeg var sint på henne hver dag. For alt og ingenting. Sint og følsom. Min lille, søte jente som ikke skjønte hvorfor mamma var så sint måtte bare ta imot alt. En dag jeg kranglet med henne ropte hun tilbake: Men mamma, jeg elsker deg!! Da gråt jeg høyt, og sa at jeg elsket henne også. Vi kranglet ikke mer den dagen.

Jeg var veldig redd for mørket også. Lå lenge våken og redd. Måtte ha lyset på for å klare å slappe av. Og var det tordenvær ute, lå jeg under dyna og skalv. Lyden av lyn og torden skremte meg. Det føltes som om himmelen skulle ramle ned i hodet på meg og ingen ville komme å hjelpe meg.

Jeg gikk sjelden på butikken, for jeg hatet å være sosial. Det var ikke alltid sånn. Før jeg ble slått av kjæresten min var jeg ikke sånn. Jeg ble sånn på grunn av ham. Redd, skvetten og sint. Og jeg forsto aldri at det var depresjon, for det var ingen som bemerket det. Senere, i samtaleterapi, ble det klart at jeg hadde både ptsd og fødselsdepresjon.

Han hjalp meg å finne min indre styrke

Jeg husker ikke mye av tiden da min datter var 0-3år. Den viktigste tiden for et lite menneske i vekst og utvikling. Det dukker kun opp små glimt av og til, som minner meg på hvor sint jeg var mot min egen lille datter. Psykiske lidelser er kanskje stille og skjult for andre, men gudene skal vite at de som lider av dem, har det helt forferdelig grusomt, og høylytt inne i hodet sitt.

Jeg var heldig. Jeg møtte en mann som var villig til å godta meg som jeg er, med alle mine spøkelser i bagasjen. Han har støttet meg gjennom mange tunge stunder, terapirunder og samtaler. Jeg prøver så godt jeg kan å snakke åpent om mine tanker og følelser. Og han lytter, aksepterer og godtar. Det var på grunn av hans støtte at jeg fant styrke til å finne ut av mine diagnoser.

Den dag i dag har jeg et utrolig godt forhold til min datter. Hun er er blitt tenåring, har egne meninger og gjør stadig nye erfaringer i livet. Hun er det vakreste mennesket jeg vet om, og hun vet også hvorfor hennes mamma har depresjon i dag. Hun er sterk, og jeg velger å tro at hun har det fra meg.

Jeg er en voksen jente på 35 år, med mye og mange erfaringer. Jeg skriver blogg om psykisk helse fordi det er noe av det viktigste man kan dele erfaringer om. Jeg håper mine opplevelser og hvordan jeg har kjempet meg tilbake til livet, kan inspirere og gi håp til andre.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp