Jeg ønsker jo ikke å sitte her å hate livet

Noen dager er bare bånn i bøtte. Innerst inne har jeg det ganske greit, likevel så kjenner jeg på denne tomheten som, ironisk nok, fyller meg.

Jeg vet ikke hvorfor, og jeg vet ikke hva det er, det er bare tomt. Meningsløst. Det er slitsomt. For jeg liker å smile, jeg liker å le, kose meg og ha det gøy. Men kroppen stritter imot.

Tomheten spiser meg opp innvendig...Illustrasjonsbilde via unsplash.com av Jairo Alzate

Din egen lykkes smed

De sier at det er du som bestemmer. Du er herre over egen lykke, og det er jo sant det. Likevel så kan jeg sitte her å bestemme meg for å kjenne på gleden til jeg blir både gul og grønn, og gleden er fortsatt like fraværende.

Det er lettere å se mørkt på alt når man føler seg slik. Når man ikke føler for annet enn å ligge i fosterstilling under dyna, i et mørkt rom, så sier det seg vel selv at hode ikke akkurat oversvømmes av positive tanker.

Jeg ønsker jo ikke å sitte her å hate livet, meg selv og situasjonen min. Men når tomheten overvelder deg, så er det ikke enkelt å bestemme seg for å være glad. For det gir liksom ikke mening, ingenting gir mening.

Og mens denne tomheten, denne meningsløsheten oppsluker meg, så kjenner jeg på hvor meningsløst det er å føle det slik. Så sitter jeg her da, i denne onde sirkelen min uten helt å vite hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal klare å hoppe av.

En konstant indre uro

Jeg kunne ønske jeg bare kunne fjerne meg fra dette usynlige jerngrepet, som jeg ikke helt selv alltid klarer å sette ord på. Det bare er der, uten at jeg helt vet hva det er, og det holder meg nede, det holder meg tilbake. Jeg vil så gjerne hoppe av denne berg og dalbanen av følelsesmessig uro. Hvorfor kan jeg ikke bare være stabil?


Indre uro, negative tanker, negative, vonde og angstfulle følelser er ord som ofte beskriver sinnstilstanden min.


Så var det dette skille mellom ned og opp da. Disse to polene. Man skulle tro at oppturene var nettopp det, en opptur, men de kan være like slitsomme som nedturene. Uroen i kroppen byttes bare ut fra negativ, til litt mer positiv. Men uroen er der likevel. Den jobber enten i høygir eller så går den på reservetanken.

Jeg blir like utslitt.

Alt føles bare så tungt, så tomt og så meningsløst…

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no