– Hun jobber på spreng for å rive meg ned

Jeg kjenner jeg blir så sint på meg selv. Eller, jeg blir sint på angsten som tar over kroppen min, og som dermed blir en versjon av meg selv som jeg virkelig hater.

Det føles ut som jeg er todelt. Den ene delen av meg er selvsikker, har tro på meg selv og har tro på at det jeg gjør er bra. Så har jeg den andre delen. Den destruktive delen som jobber på spreng for å rive meg ned.

Hadde det bare vært for en periode, eller i et og annet øyeblikk når jeg skal gjøre noe ekstraordinært så hadde det vært en ting. Det er jo en normal, menneskelig reaksjon som de aller fleste kjenner på opptil flere ganger i løpet av livet.  For meg derimot, så er det konstant. Og det kan komme når jeg skal gjøre noe så enkelt som å gå i butikken. Jeg kjenner bare at sinne, skammen og hatet velter opp i meg bare ved tanken.

Skulle gjerne vært denne jenta her hele tiden. Selvsikker og trygg….

 


Jeg har «kastet» bort den beste tiden av livet mitt på å ha det jævlig.


Tårene presser på

Jeg har så mange planer, ambisjoner og drømmer. Drømmer som føles helt uoppnåelige når angsten er så påtrengende og til stede hele tiden. Drømmer som bygges opp og raseres igjen opptil flere ganger til dagen. Bare det i seg selv gjør at jeg blir helt utslitt. Så når jeg endelig klarer å bli psykisk oppegående nok til å starte på alt jeg ønsker å gjøre, så er jeg så sliten og så utmattet at jeg ikke lenger orker.

Det hele er i tillegg et stort paradoks. For alle drømmene mine handler om å eksponere seg selv. Være frempå og kontaktsøkende. Jeg vil jobbe med mennesker av alle ting. Det som skremmer meg mest av alt, det ønsker jeg å jobbe med. I tillegg ønsker jeg å sikte meg inn på et yrke som krever at jeg er kontaktsøkende, pågående og frempå.

Drømmen i seg selv er verken uoppnåelig eller over the top. Det er ikke snakk om å reise til Hollywood med et oppriktig håp om å bli den neste Meryl Streep. Det er snakk om å bli journalist. Noe de fleste med litt skrivekunnskaper kan mestre. Men en vesentlig faktor er jo at du i tillegg faktisk klarer å kommunisere med andre mennesker. Ta kontakt. Være kritisk. Frempå.

En journalist med kraftig sosial angst og mindreverdighetskomplekser, som knapt klarer å gå forbi en fremmed folkemengde uten å bryte sammen, det er vel ikke akkurat et flust av disse journalistene. Finnes de i det hele tatt?

Det er jo helt latterlig.

Journalistisk teft, leser jeg stadig i stillingsannonsene. Jeg har jo ikke det. Jeg har ikke de kvalitetene som trengs for å kunne bli en fungerende journalist.

Å der kom del to frem. Den destruktive, nedsnakkende og angstfremkallende delen av meg. Den redde, usikre jenta som misliker seg selv så sterkt at det grenser til det pinlige. Hun sitter stucked i dette pubertale selvhatet man får i tenårene, men som de fleste legger fra seg ved den myndige målstreken.

I stedet er det stort sett denne jenta som kommer frem…

Voksen, jeg?

Jeg er godt over denne målstreken nå. Jeg anses som voksen. Inni meg derimot, der føles det fortsatt ut som jeg er den usikre, pubertale fjortenåringen som hatet livet, verden og seg selv slik man ofte gjør i den mest hormonelt preget tiden i livet (forutenom når du er gravid. Ingenting slår de hormonene!)

Det er helt forferdelig å kjenne på at man snart har passert tjueårene og de har stort sett vært preget av angst, depresjoner og usikkerhet. Jeg har «kastet» bort den beste tiden av livet mitt på å ha det jævlig. Jeg har ikke utrettet en dritt. Det er bare en lang liste med halvferdige og påbegynte utdanninger og jobber.

I skrivende stund så innser jeg at dette må være verdens dårligste jobbsøknad. Men til eventuelle, fremtidige arbeidsgivere (som forhåpentligvis kommer til å være meg selv): Nå er det den angstfulle og destruktive delen av meg som har tatt over. Og jeg må nok kjempe litt til med henne før jeg i det hele tatt er klart for å hilse på deg.

Men en ting er sikkert, når jeg endelig er klar, da kommer jeg til å gi jernet. For jeg vet at det langt der inne er ei jente med mange gode egenskaper. Jeg må bare drepe den delen av meg som forteller noe annet!

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no