Kulturkræsj som en del av oppveksten

Det nærmer seg bursdagsfeiring for ei av de aller beste venninnene jeg har. Gaven er kjøpt, pakket pent inn og kortet er skrevet. Jeg har kjøpt meg en fin bluse for anledningen, og bestemt meg for hvilken parfyme jeg skal bruke i kveld.

Selv om jeg kan virke optimistisk, så vet jeg at noe så enkelt som en bursdagsfeiring gir meg en følelse av stress. For jeg har det nok ikke slik som de fleste andre. Når jeg får invitasjoner til ulike arrangementer, eller noe så uskyldig og koselig som en bursdagsfeiring, tenker jeg alltid fuck!

For jeg vet ikke om jeg får lov……Av pappa.

«Kan jeg få lov til å gå i den bursdagen, pappa?» Et spørsmål jeg velger å stille, selv om jeg allerede vet svaret.

«Nei.» Får jeg høre i andre enden.

«Ja, men du kan få hente meg når du vil?»  spør jeg igjen.

«Det spiller ingen rolle.»  Får jeg høre før han går ut av huset.

Illustrasjonsforo: Snappa.io. -Frykten for at gutter og alkohol skal være til stede gjør at jeg ikke får gå i bursdagen til bestevenninnen min.

Redd for at det er gutter til stede

Jeg blir sittende oppe på kjøkkenet, med en tomhet helt umulig å beskrive. Som om det å gå i en bursdag er en skam, når jeg vet at den egentlige grunnen hans er frykten for at det skal være gutter tilstede. Gutter og alkohol. At jeg skal omgi meg med mennesker som ødelegger meg, gjør meg dårligere og fyller kroppen med skam og nåde, hvis det er lov til å si.

Jeg har alltid visst hvorfor han har valgt å oppdra meg på en annen måte, eller oss søstrene, sagt på en bedre måte. Religion er dessverre, i mine øyne, nøkkelen til alle  ja og alle nei jeg har fått i løpet av oppveksten.

For innerst inne vet jeg at han ikke vil meg noe vondt. Når en trosretning står så sterkt og betyr så mye for et menneske, kan jeg godt forstå hvorfor man ønsker å videreformidle det til de man elsker mest, nemlig familien.

Ulike kulturer

Det har likevel vært tøft. Innmari tøft. For det er ikke bare selve religionen som har skapt utfordringer, men det faktum at jeg har vokst opp i to helt ulike kulturer med foreldre fra to forskjellige deler av verden.

Afrika og Europa

Når mamma svarte ja, avbrøt alltid pappa med et nei, før jeg innså at mammas bestemmelsesevne bare kunne gå og legge seg, helt ufrivillig selvsagt. For ettersom årene gikk, så forstod jeg mer og mer av hva pappa faktisk tenkte, hva han ønsket og hva han arbeidet for å skape i oss jentene.

Sminke var for eksempel ikke greit og neglelakk kunne jeg bare droppe. Håret løst var fy, fy og stramme klær skulle erstattes med løsere plagg. Svinekjøtt skulle aldri inntas, alkohol medførte et liv i helvete og kjærester var haram – oversatt til skam på godt norsk.

Ilustrasjonsfoto: Snappa.io -Det å vokse opp i to ulike kulturer kan by på utfordringer og uenigheter. Man lever et dobbeltliv…Et på skolen og et hjemme

Et dobbeltliv

Uten å få vite hva som ikke var greit, måtte jeg teste ut grenser. Den mest utfordrende perioden var da jeg ble eldre, begynte å få egne interesser og verdier, og jeg begynte på videregående. Større klasser, nye mennesker, små forelskelser og nye impulser.

Jeg prøvde å utfordre meg selv og jeg husker så godt alle de gangene jeg løp inn på toalettet før skoledagen begynte for å ta på mascara. Alt for å skape en egen fasade og livsstil på skolen, og fjerne det før bussen måtte tas hjem. Eller alle de gangene jeg løy om bursdagsselskaper til venninner for å kunne treffe den ene gutten. Alle de gangene jeg måtte få hjelp for å få støtte til alt dette. Alle de gangene mamma måtte lyve til sin egen mann for å hjelpe sin datter i en, for oss, håpløs og vond situasjon.

Trenger mer åpenhet

Jeg synes det er trist at dette med å vokse opp i to kulturer ikke blir snakket om. Det er trist at alle dette gjelder må kjempe seg gjennom dager, uker, måneder og mange år for å kunne bevege seg fra et liv i tilnærmet isolat, til frihet.

Jeg synes det er trist at man må lyve gang på gang, og la det bli en del av hverdagen fordi at man ikke takler de stygge uenighetene, kranglene og ordene som oppstår på hjemmebane.

Jeg synes det blir feil at man skal ha så strenge rammer som ung, nettopp fordi det kan gjøre vondt verre. Det kan være med på å skape større frustrasjon og omgjøre tvang til hat.

For poenget er ikke at religion er feil. Poenget er at religion bestemte hele oppveksten min, og preger meg den dag i dag. Det burde være viktigere å leve etter magefølelsen, og etter det som føles riktig for akkurat deg.

For pappa, man er vel ikke religiøs og godtroende om man later som for å gjøre deg fornøyd, er man vel?

Jeg er en undrende nysgjerrig 22 åring som skriver under pseudonymet «Zara». Psykisk helse har vært et tema jeg har vært veldig opptatt av så lenge jeg kan huske. Dette bunner ut i flere år med utfordringer på hjemmebane, ettersom jeg kan vise til en oppvekst med kulturkræsj og religiøse utfordringer. Dette har gjort meg til en kreativ tanketenker, men dessverre også medført en rekke angst-anfall og langvarige depresjoner. Jeg kommer derfor til å arbeide for å bringe temaet på dagsorden, og bidra til at færre føler seg alene om å stå i denne situasjonen.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no