Litt om kompleks PTSD og min erfaring med diagnosen

I sommer fikk jeg en ny diagnose. En diagnose jeg innerst inne har visst at jeg mest sannsynlig har, men som jeg har lagt litt til side. Kanskje fordi jeg føler det er litt skamfullt. Kanskje fordi jeg ikke helt klarer å forholde meg til det. Den har nå i alle fall ligget og støvet ned der inne i alt tankekaoset. Diagnosen jeg snakker om er Kompleks PTSD.

Kompleks PTSD er en diagnose som egentlig ikke er ført inn i det offisielle diagnosesystemet enda, men en diagnose som nok vil bli en del av dette systemet i løpet av kort tid. Forskjellen på kompleks PTSD og PTSD er:

PTSD kan man få hvis man har vært utsatt for livshendelse(r) eller situasjon(er) av usedvanlig truende eller katastrofal art. Eksempelvis: overgrep, ran, vitne til drap, krig, o.l. Med symptomer som flashbacks, unngåelse av aktiviteter og situasjoner som minner om traumet, forhøyet alarmberedskap og vaktsomhet, økt skvettenhetreaksjon og søvnløshet.

Ved kompleks PTSD så har personen opplevd gjentatte traumer som har pågått over tid – traumer som ofte har en sammenheng med dårlige relasjoner; eksempelvis psykisk og/eller fysisk vold og overgrep i nær relasjoner. Ofte er det også snakk om gjentatte traumer som man opplever i barneårene, hvor en ikke har utviklet sin personlighet.

Med kompleks PTSD vil man derfor få et bredere spekter av symptomer. I tillegg til PTSD-symptomer, kommer gjerne relasjonsvansker, vansker med følelsesregulering, selvfølelsesproblemer, manglende/dårlig kroppskontakt, dissosiasjon, angst/depressive symptomer og vansker med mat og søvn.

Viktig å snakke om

Nå har jeg altså ikke opplevd overgrep bare for å få sagt det med en gang – ikke at det er noe skam i det – men det er ikke det traumene mine bunner ut i. Det som for øvrig er så vanskelig med en traumelidelse, er jo nettopp det at det ikke bare handler om deg selv. For det er som regel noen som er årsaken til at du sliter med traumer.

Da er det vanskelig å være åpen om dette, uten å utlevere den eller de som er årsaken, og eventuelle andre parter som deler dine opplevelser sammen med deg. Jeg skal dermed ikke gå noe særlig inn på hva jeg har opplevd, av hensyn til andre involverte.

Likevel så tenker jeg det er viktig å snakke om, så langt det lar seg gjøre. Derfor ønsker jeg å skrive litt om denne diagnosen og hvordan den påvirker meg i det daglige.

Dette er noe veldig mange mennesker sliter med, i det stille. Veldig mange psykiske lidelser bunner faktisk ut i traumer, dermed er det så viktig å prate om disse tingene.

Det er viktig for at man i fremtiden kanskje kan bli bedre til å behandle traumelidelser. I tillegg er det viktig for at man kan fange opp barn- og unge som utsettes for vold og omsorgssvikt. Barns «vanskelige» atferd har som regel en underliggende årsak.

Derfor er det så viktig at man får mer kunnskap rundt traumereaksjoner, slik at barn- og unge som sliter med traumer, kan bli ivaretatt å få hjelp så tidlig som mulig.

Omsorgssvikt er mer enn bare fysiske slag og spark og kan føre til kompleks PTSD

Nå er det ikke slik at alle «vanskelige» barn lever under omsorgssvikt, og det er heller ikke slik at alle traumeutsatte blir vanskelige. Men man blir påvirket, på en eller annet måte.

Det være seg utagering, innesluttethet eller tristhet. Dette kan for øvrig være symptomer på hvilken som helst psykisk lidelse eller problem. Det kan også være så enkelt som pubertet, det er snakk om.

Det er kjempeviktig å kunne lese disse signalene riktig, slik at  man kan være obs på disse tingene hvis man ser drastiske endringer i et barns atferd. Det er bedre å spør en gang for mye, enn ikke å spør i det hele tatt, om alt er som det burde være rundt barnets oppvekstvilkår.

Omsorgssvikt er også så mangt. Det handler ikke utelukkende om fysiske slag og spark. Det er heller ikke bare barn av alkoholikere og narkomane som opplever omsorgssvikt. Psykisk vold og neglisjering er omsorgssvikt og setter også alvorlige og varige spor i et menneske.

Det å ikke se barna sine, lytte til dem, det å ikke gi dem trygghet, nærhet og kjærlighet og en sint og truende atferd,  er også en form for omsorgssvikt og mishandling, som setter dype og varige spor.

Så traumer kan oppstå av ulike hendelser og opplevelser. Fysisk vold, krig og overgrep er med andre ord ikke den eneste årsaken for at man utvikler traumelidelser.

Skamfullt å være ødelagt psykisk for noe som har skjedd for så lenge siden

Jeg fikk som sagt Kompleks PTSD på papiret, i sommer. En diagnose jeg hele tiden har vært klar over, men som jeg har «valgt» å legge litt lokk på, og ikke snakke om. For det er skamfullt å sitte i dag å være så ødelagt psykisk, for noe som har skjedd for så mange år siden.

Riktignok pågikk det over lang, lang tid, så og si hele oppveksten min, men nå er jeg voksen. Jeg burde på en måte glemme det nå. Gå videre.

Noe den siste tiden i terapi for øvrig har lært meg, er at det faktisk ikke bare er å legge fra seg et innlært tanke- og handlingsmønster. Et mønster som til dels har vært ditt forsvar, og et mønster som til dels har oppstått fordi du ikke har fått de riktige forutsetningene til å danne et «riktig» mønster. Jeg jobber dermed hardt for å akseptere at det ikke er skamfullt. Det er ikke noe galt med meg, og det er ikke min skyld.

Toleransevinduet

Som ved alle diagnoser, så er det store variasjoner og ulikheter. Jeg kan oppleve depresjon annerledes enn det du opplever en depresjon for eksempel. Vi har samme diagnose, men kanskje ulike symptomer. Det er også ulike grader av depresjon.

Slik er det med CPTSD også. Det er mange grader og mange ulike symptomer og tilegssymptomer og diagnoser. Men her skal jeg i alle fall skrive litt om min erfaring og mine utfordringer rundt denne diagnosen.

 

Foto: psykologtidsskriftet.no – Betydningen av å være trygg

I dagliglivet opplever vi varierende stress og følelsesmessig belastning. Den optimale aktiveringsssonen, der vi føler oss rimelig komfortable og klarer å være mentalt påkoplet i sosiale sammenhenger, kaller vi for toleransevinduet. (Toleransevinduet – Daniel Siegel). E

n del av CPTSD er at jeg har et enormt lite toleransevindu. Altså, det er svært lite som skal til før jeg faller ut av den optimale aktiveringssonen.

Jeg har problemer med å regulere følelsene. Jeg kan reagere veldig raskt og veldig sterkt på en situasjon, hvor jeg enten kan bli utrolig sint og oppfarende (Fight), eller hvor jeg fryser til og får plutselig enorm angst, på grense til panikkangst, (freeze) og jeg blir nesten lammet. Hele kroppen stopper opp. Jeg skjelver, er redd og klarer ikke å gjøre noe som helst. Andre ganger så kan ting bli så vanskelig at jeg trekker meg unna (flight) og flykter fra situasjonen, fordi det blir for mye for meg å overvære.

Kamp, flukt eller hyperton frys

Enklere forklart så har jeg en «Fight, flight, freeze respons». Noe som er viktig for vår overlevelse, men som i mitt tilfelle kicker inn i situasjoner som i utgangspunktet ikke er faretruende. Men de oppleves for meg som faretruende fordi det kan minne om noe av det jeg har opplevd, som har forårsaket traumene.

«Om noe farlig eller stressende skulle skje, vil aktiveringsnivået øke. Dersom en blir hyperaktivert nok, vil overlevelsesresponser som kamp, flukt eller hyperton frys kunne tre inn. Eller om disse ikke fører fram, kan en gå ned i en hypoaktivert tilstand av total overgivelse.

Når traumeminner blir reaktivert, vil også aktiveringstilstander som var i det opprinnelige traumet utspille seg igjen, her og nå.» (Toleransevinduet-Daniel Siegel).

Ikke viljestyrt

En del av det jeg nå jobber med i terapi, er å lære meg til å regulere følelsene mine, slik at jeg ikke skal falle så lett ut av toleransevinduet mitt. Noe av dette innebærer å forstå at disse reaksjonene, de er ikke viljestyrte.

Følelsene, fornuften og den logiske tankegangen samsvarer ikke med hverandre, og det er som om det blir satt opp en betongvegg mellom fornuften og følelsene, som gjør at når følelsene tar overhånd, så klarer ikke fornuften og de logiske tankene å trege gjennom, før etter at situasjonen har roet seg. Jeg handler eller reagerer dermed i affekt.

Jeg har fått en bedre forklaring på hvorfor jeg i enkelte tilfeller reagerer som jeg gjør. Alt handler rett og slett ikke bare om medfødt temperament og personlighet. Ja, jeg er ei krutttønne, men noen ganger har jeg en tendens til å bli sint i situasjoner hvor man normalt sett ikke burde bli sint, (når jeg faller ut av toleransevinduet mitt).

Dermed er det godt at jeg i dag har fått en forklaring på at det ikke er noe galt med meg. At jeg ikke er en dårlig person og at jeg ikke bare er en sint person.

Reaksjonene mine i enkelte situasjoner er altså ikke viljestyrte. Det handler som nevnt tidligere om at jeg i mange tilfeller har problemer med å regulere følelsene mine.

Stockfoto
Bruker selvmedfølelseterapi for å jobbe med kompleks PTSD

For at jeg skal klare å jobbe meg gjennom disse tingene, så er psykologen veldig opptatt av dette med selvmedfølelse.

Jeg har en tendens til å bli veldig kritisk og sint på meg selv. Når jeg faller ut av toleransevinduet mitt og får episoder hvor jeg ikke klarer å regulere følelsene mine riktig, så blir jeg ofte enda mer sint, men da retter jeg sinnet mot meg selv.

Jeg begynner å snakke meg selv ned og forteller meg selv at jeg er dum, udugelig, og en forferdelig person som forpester tilværelsen til de rundt meg.

Dette er veldig selvdestruktivt og gjør det enda vanskeligere å komme tilbake i den optimale aktiveringsssonen igjen.

I stede for å bli sint på meg selv, må jeg dermed forsøke å ha medfølelse med meg selv. Trekke pusten, ta et skritt tilbake og si:

«Hei, vet du. Det er faktisk ikke rart at du reagerer slik du gjør nå. Disse tingene er vanskelig for deg, og da er det naturlig å få en slik reaksjon.»

Dette er noe som for øvrig ikke er lett, hvis man går inn i et selvdestruktiv mønster og prater seg selv ned. Jeg er en mester i dette, og det er issensielt at jeg faktisk klarer å snu dette mønsteret, det ser jeg nå etter å ha blitt introdusert for dette med selvmedfølelse i terapiform.

Så er det ikke slik at man bare kan ture frem som man vil, overkjøre andre og oppføre seg som en drittsekk. Man må selvsagt ta ansvar for sine handlinger, selv om handlingene kanskje ikke er viljestyrte. Men det gjør man ved å bli selvbevisst og å jobbe med disse tingene, samtidig som man da unnskylder for en eventuell dårlig oppførsel, forklarer og gjør sitt ytterste for å ikke fortsette i dette mønsteret.

I konstant alarmberedsskap

I tillegg så sliter jeg mye med flashbacks – en lyd, en lukt eller noe som minner om en spesifikk hendelse som har vært traumatiserende for meg, kan vippe meg totalt av pinne. Dette medfører i tillegg  mye angst i hverdagen. Jeg er i konstant alarmberedskap, fordi det er det jeg har vært store deler av livet mitt, så jeg sliter med å slappe helt av.

Jeg overanalyserer, tenker og grubler mye på alt. Dette gjør igjen at jeg blir sliten, utmattet og orker ofte ikke å gjøre så mye. Å være sosial en dag er enormt krevende og tapper meg veldig for energi.

Det å hele tiden være på vakt. Redd. Usikker. Sint. Det gjør noe med en person, og det er klart at det går utover både livskvalitet og funksjonsevne.

Kompleks PTSD – En heltidsjobb å være konstant på vakt

Mye fortrengt har kommet mer til overflaten nå som dette faktisk har blitt fokuset i terapien. Ting jeg ikke har tenk på, som både gir en forklaring, men som også gjør forferdelig vondt.

Det er en lettelse å få en forklaring på mine handlingsmønstre, tanker og følelser. Det hjelper meg til å forstå, samt sakte men sikkert, legge fra meg skammen. Skammen over at jeg så mange år etter, fortsatt sliter.

Det er faktisk helt normalt. Det er ikke alltid jeg klarer å tro det. Lytte til det. Eller ta det til meg. Jeg hater meg selv ofte fordi jeg føler meg helt håpløs. Svak og dum. Men innerst inne så vet jeg at jeg ikke er det. For det å leve i konstant alarmberedskap, det er en heltidsjobb i seg selv.

Jeg har en innlært overlevelsesstrategi, som ikke bare setter psykiske spor, men som også setter fysiske spor.

Det er ubeskrivelig slitsomt å være konstant på vakt. Konstant føle at folk er kritiske til deg. Vil deg vondt. Er ute etter å ta deg og ute etter å trykke deg ned. Jeg går lett i forsvar hvis folk er kritiske til meg, selv om det kun er konstruktiv kritikk. Fornuften sperres ute av betongveggen, og følelsene sier at det er uberettiget, slem kritikk som er ment for å skade meg. Når fornuften endelig trenger gjennom, så forstår jeg jo at det ikke var det som var hensikten til personen som gir meg konstruktiv kritikk.

Det fine med hjernen, er at den hele tiden kan endres og formes. Det krever hardt arbeid, vilje og mot – men endelig er jeg på vei, og forhåpentligvis vil overlevelsesstrategien bli byttet ut med å bare leve. Ingen overlevelse, men leve, her og nå. Ikke før, ikke i fremtiden, men avbalansert, her og nå.


Les også: Hei, mitt navn er kompleks posttraumatisk stresslidelse

Referanser:

fa-sett.no/filer – Toleransevinduet – Daniel Siegel

Modum-bad.noFakta om traume

Aktuelle lenker:

Nsf.no – Hvordan utviklingstraumer preger barns utvikling og helse

Psykologtidsskriftet.no Betydningen av å være trygg

Psykologtidsskriftet.no – Regulering som nøkkelbegrep og toleransevinduet som modell i en ny traumepsykologi

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

2 thoughts on “Litt om kompleks PTSD og min erfaring med diagnosen

  1. Jeg har ikke pstd selv, men jeg har lest at tetris kan hjelpe mot traume og ptsd. Søk f. Eks etter på Google : traumr+tetris. Jeg tror det kan gjelde andre spill generelt å, bare det stimulerer hjernen og får seg til fokusere på noe annet 🙂

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no