kompleks PTSD

Litt om kompleks PTSD og min erfaring med diagnosen

I sommer fikk jeg en ny diagnose. En diagnose jeg innerst inne har visst at jeg mest sannsynlig har, men som jeg har lagt litt til side. Kanskje fordi jeg føler det er litt skamfullt. Kanskje fordi jeg ikke helt klarer å forholde meg til det. Den har nå i alle fall ligget og støvet ned der inne i alt tankekaoset. Diagnosen jeg snakker om er Kompleks PTSD.

Kompleks PTSD er en diagnose som egentlig ikke er ført inn i det offisielle diagnosesystemet enda, men en diagnose som nok vil bli en del av dette systemet i løpet av kort tid. Forskjellen på kompleks PTSD og PTSD er:

PTSD kan man få hvis man har vært utsatt for livshendelse(r) eller situasjon(er) av usedvanlig truende eller katastrofal art. Eksempelvis: overgrep, ran, vitne til drap, krig, o.l. Med symptomer som flashbacks, unngåelse av aktiviteter og situasjoner som minner om traumet, forhøyet alarmberedskap og vaktsomhet, økt skvettenhetreaksjon og søvnløshet.

Ved kompleks PTSD så har personen opplevd gjentatte traumer som har pågått over tid – traumer som ofte har en sammenheng med dårlige relasjoner; eksempelvis psykisk og/eller fysisk vold og overgrep i nær relasjoner. Ofte er det også snakk om gjentatte traumer som man opplever i barneårene, hvor en ikke har utviklet sin personlighet.

Med kompleks PTSD vil man derfor få et bredere spekter av symptomer. I tillegg til PTSD-symptomer, kommer gjerne relasjonsvansker, vansker med følelsesregulering, selvfølelsesproblemer, manglende/dårlig kroppskontakt, dissosiasjon, angst/depressive symptomer og vansker med mat og søvn.

Viktig å snakke om

Nå har jeg altså ikke opplevd overgrep bare for å få sagt det med en gang – ikke at det er noe skam i det – men det er ikke det traumene mine bunner ut i. Det som for øvrig er så vanskelig med en traumelidelse, er jo nettopp det at det ikke bare handler om deg selv. For det er som regel noen som er årsaken til at du sliter med traumer.

Da er det vanskelig å være åpen om dette, uten å utlevere den eller de som er årsaken, og eventuelle andre parter som deler dine opplevelser sammen med deg. Jeg skal dermed ikke gå noe særlig inn på hva jeg har opplevd, av hensyn til andre involverte.

Likevel så tenker jeg det er viktig å snakke om, så langt det lar seg gjøre. Derfor ønsker jeg å skrive litt om denne diagnosen og hvordan den påvirker meg i det daglige.

Dette er noe veldig mange mennesker sliter med, i det stille. Veldig mange psykiske lidelser bunner faktisk ut i traumer, dermed er det så viktig å prate om disse tingene.

Det er viktig for at man i fremtiden kanskje kan bli bedre til å behandle traumelidelser. I tillegg er det viktig for at man kan fange opp barn- og unge som utsettes for vold og omsorgssvikt. Barns «vanskelige» atferd har som regel en underliggende årsak.

Derfor er det så viktig at man får mer kunnskap rundt traumereaksjoner, slik at barn- og unge som sliter med traumer, kan bli ivaretatt å få hjelp så tidlig som mulig.

Omsorgssvikt er mer enn bare fysiske slag og spark og kan føre til kompleks PTSD

Nå er det ikke slik at alle «vanskelige» barn lever under omsorgssvikt, og det er heller ikke slik at alle traumeutsatte blir vanskelige. Men man blir påvirket, på en eller annet måte.

Det være seg utagering, innesluttethet eller tristhet. Dette kan for øvrig være symptomer på hvilken som helst psykisk lidelse eller problem. Det kan også være så enkelt som pubertet, det er snakk om.

Det er kjempeviktig å kunne lese disse signalene riktig, slik at  man kan være obs på disse tingene hvis man ser drastiske endringer i et barns atferd. Det er bedre å spør en gang for mye, enn ikke å spør i det hele tatt, om alt er som det burde være rundt barnets oppvekstvilkår.

Omsorgssvikt er også så mangt. Det handler ikke utelukkende om fysiske slag og spark. Det er heller ikke bare barn av alkoholikere og narkomane som opplever omsorgssvikt. Psykisk vold og neglisjering er omsorgssvikt og setter også alvorlige og varige spor i et menneske.

Det å ikke se barna sine, lytte til dem, det å ikke gi dem trygghet, nærhet og kjærlighet og en sint og truende atferd,  er også en form for omsorgssvikt og mishandling, som setter dype og varige spor.

Så traumer kan oppstå av ulike hendelser og opplevelser. Fysisk vold, krig og overgrep er med andre ord ikke den eneste årsaken for at man utvikler traumelidelser.

Skamfullt å være ødelagt psykisk for noe som har skjedd for så lenge siden

Jeg fikk som sagt Kompleks PTSD på papiret, i sommer. En diagnose jeg hele tiden har vært klar over, men som jeg har «valgt» å legge litt lokk på, og ikke snakke om. For det er skamfullt å sitte i dag å være så ødelagt psykisk, for noe som har skjedd for så mange år siden.

Riktignok pågikk det over lang, lang tid, så og si hele oppveksten min, men nå er jeg voksen. Jeg burde på en måte glemme det nå. Gå videre.

Noe den siste tiden i terapi for øvrig har lært meg, er at det faktisk ikke bare er å legge fra seg et innlært tanke- og handlingsmønster. Et mønster som til dels har vært ditt forsvar, og et mønster som til dels har oppstått fordi du ikke har fått de riktige forutsetningene til å danne et «riktig» mønster. Jeg jobber dermed hardt for å akseptere at det ikke er skamfullt. Det er ikke noe galt med meg, og det er ikke min skyld.

Toleransevinduet

Som ved alle diagnoser, så er det store variasjoner og ulikheter. Jeg kan oppleve depresjon annerledes enn det du opplever en depresjon for eksempel. Vi har samme diagnose, men kanskje ulike symptomer. Det er også ulike grader av depresjon.

Slik er det med CPTSD også. Det er mange grader og mange ulike symptomer og tilegssymptomer og diagnoser. Men her skal jeg i alle fall skrive litt om min erfaring og mine utfordringer rundt denne diagnosen.

 

Foto: psykologtidsskriftet.no – Betydningen av å være trygg

I dagliglivet opplever vi varierende stress og følelsesmessig belastning. Den optimale aktiveringsssonen, der vi føler oss rimelig komfortable og klarer å være mentalt påkoplet i sosiale sammenhenger, kaller vi for toleransevinduet. (Toleransevinduet – Daniel Siegel). E

n del av CPTSD er at jeg har et enormt lite toleransevindu. Altså, det er svært lite som skal til før jeg faller ut av den optimale aktiveringssonen.

Jeg har problemer med å regulere følelsene. Jeg kan reagere veldig raskt og veldig sterkt på en situasjon, hvor jeg enten kan bli utrolig sint og oppfarende (Fight), eller hvor jeg fryser til og får plutselig enorm angst, på grense til panikkangst, (freeze) og jeg blir nesten lammet. Hele kroppen stopper opp. Jeg skjelver, er redd og klarer ikke å gjøre noe som helst. Andre ganger så kan ting bli så vanskelig at jeg trekker meg unna (flight) og flykter fra situasjonen, fordi det blir for mye for meg å overvære.

Kamp, flukt eller hyperton frys

Enklere forklart så har jeg en «Fight, flight, freeze respons». Noe som er viktig for vår overlevelse, men som i mitt tilfelle kicker inn i situasjoner som i utgangspunktet ikke er faretruende. Men de oppleves for meg som faretruende fordi det kan minne om noe av det jeg har opplevd, som har forårsaket traumene.

«Om noe farlig eller stressende skulle skje, vil aktiveringsnivået øke. Dersom en blir hyperaktivert nok, vil overlevelsesresponser som kamp, flukt eller hyperton frys kunne tre inn. Eller om disse ikke fører fram, kan en gå ned i en hypoaktivert tilstand av total overgivelse.

Når traumeminner blir reaktivert, vil også aktiveringstilstander som var i det opprinnelige traumet utspille seg igjen, her og nå.» (Toleransevinduet-Daniel Siegel).

Ikke viljestyrt

En del av det jeg nå jobber med i terapi, er å lære meg til å regulere følelsene mine, slik at jeg ikke skal falle så lett ut av toleransevinduet mitt. Noe av dette innebærer å forstå at disse reaksjonene, de er ikke viljestyrte.

Følelsene, fornuften og den logiske tankegangen samsvarer ikke med hverandre, og det er som om det blir satt opp en betongvegg mellom fornuften og følelsene, som gjør at når følelsene tar overhånd, så klarer ikke fornuften og de logiske tankene å trege gjennom, før etter at situasjonen har roet seg. Jeg handler eller reagerer dermed i affekt.

Jeg har fått en bedre forklaring på hvorfor jeg i enkelte tilfeller reagerer som jeg gjør. Alt handler rett og slett ikke bare om medfødt temperament og personlighet. Ja, jeg er ei krutttønne, men noen ganger har jeg en tendens til å bli sint i situasjoner hvor man normalt sett ikke burde bli sint, (når jeg faller ut av toleransevinduet mitt).

Dermed er det godt at jeg i dag har fått en forklaring på at det ikke er noe galt med meg. At jeg ikke er en dårlig person og at jeg ikke bare er en sint person.

Reaksjonene mine i enkelte situasjoner er altså ikke viljestyrte. Det handler som nevnt tidligere om at jeg i mange tilfeller har problemer med å regulere følelsene mine.

Stockfoto
Bruker selvmedfølelseterapi for å jobbe med kompleks PTSD

For at jeg skal klare å jobbe meg gjennom disse tingene, så er psykologen veldig opptatt av dette med selvmedfølelse.

Jeg har en tendens til å bli veldig kritisk og sint på meg selv. Når jeg faller ut av toleransevinduet mitt og får episoder hvor jeg ikke klarer å regulere følelsene mine riktig, så blir jeg ofte enda mer sint, men da retter jeg sinnet mot meg selv.

Jeg begynner å snakke meg selv ned og forteller meg selv at jeg er dum, udugelig, og en forferdelig person som forpester tilværelsen til de rundt meg.

Dette er veldig selvdestruktivt og gjør det enda vanskeligere å komme tilbake i den optimale aktiveringsssonen igjen.

I stede for å bli sint på meg selv, må jeg dermed forsøke å ha medfølelse med meg selv. Trekke pusten, ta et skritt tilbake og si:

«Hei, vet du. Det er faktisk ikke rart at du reagerer slik du gjør nå. Disse tingene er vanskelig for deg, og da er det naturlig å få en slik reaksjon.»

Dette er noe som for øvrig ikke er lett, hvis man går inn i et selvdestruktiv mønster og prater seg selv ned. Jeg er en mester i dette, og det er issensielt at jeg faktisk klarer å snu dette mønsteret, det ser jeg nå etter å ha blitt introdusert for dette med selvmedfølelse i terapiform.

Så er det ikke slik at man bare kan ture frem som man vil, overkjøre andre og oppføre seg som en drittsekk. Man må selvsagt ta ansvar for sine handlinger, selv om handlingene kanskje ikke er viljestyrte. Men det gjør man ved å bli selvbevisst og å jobbe med disse tingene, samtidig som man da unnskylder for en eventuell dårlig oppførsel, forklarer og gjør sitt ytterste for å ikke fortsette i dette mønsteret.

I konstant alarmberedsskap

I tillegg så sliter jeg mye med flashbacks – en lyd, en lukt eller noe som minner om en spesifikk hendelse som har vært traumatiserende for meg, kan vippe meg totalt av pinne. Dette medfører i tillegg  mye angst i hverdagen. Jeg er i konstant alarmberedskap, fordi det er det jeg har vært store deler av livet mitt, så jeg sliter med å slappe helt av.

Jeg overanalyserer, tenker og grubler mye på alt. Dette gjør igjen at jeg blir sliten, utmattet og orker ofte ikke å gjøre så mye. Å være sosial en dag er enormt krevende og tapper meg veldig for energi.

Det å hele tiden være på vakt. Redd. Usikker. Sint. Det gjør noe med en person, og det er klart at det går utover både livskvalitet og funksjonsevne.

Kompleks PTSD – En heltidsjobb å være konstant på vakt

Mye fortrengt har kommet mer til overflaten nå som dette faktisk har blitt fokuset i terapien. Ting jeg ikke har tenk på, som både gir en forklaring, men som også gjør forferdelig vondt.

Det er en lettelse å få en forklaring på mine handlingsmønstre, tanker og følelser. Det hjelper meg til å forstå, samt sakte men sikkert, legge fra meg skammen. Skammen over at jeg så mange år etter, fortsatt sliter.

Det er faktisk helt normalt. Det er ikke alltid jeg klarer å tro det. Lytte til det. Eller ta det til meg. Jeg hater meg selv ofte fordi jeg føler meg helt håpløs. Svak og dum. Men innerst inne så vet jeg at jeg ikke er det. For det å leve i konstant alarmberedskap, det er en heltidsjobb i seg selv.

Jeg har en innlært overlevelsesstrategi, som ikke bare setter psykiske spor, men som også setter fysiske spor.

Det er ubeskrivelig slitsomt å være konstant på vakt. Konstant føle at folk er kritiske til deg. Vil deg vondt. Er ute etter å ta deg og ute etter å trykke deg ned. Jeg går lett i forsvar hvis folk er kritiske til meg, selv om det kun er konstruktiv kritikk. Fornuften sperres ute av betongveggen, og følelsene sier at det er uberettiget, slem kritikk som er ment for å skade meg. Når fornuften endelig trenger gjennom, så forstår jeg jo at det ikke var det som var hensikten til personen som gir meg konstruktiv kritikk.

Det fine med hjernen, er at den hele tiden kan endres og formes. Det krever hardt arbeid, vilje og mot – men endelig er jeg på vei, og forhåpentligvis vil overlevelsesstrategien bli byttet ut med å bare leve. Ingen overlevelse, men leve, her og nå. Ikke før, ikke i fremtiden, men avbalansert, her og nå.


Les også: Hei, mitt navn er kompleks posttraumatisk stresslidelse

Referanser:

fa-sett.no/filer – Toleransevinduet – Daniel Siegel

Modum-bad.noFakta om traume

Aktuelle lenker:

Nsf.no – Hvordan utviklingstraumer preger barns utvikling og helse

Psykologtidsskriftet.no Betydningen av å være trygg

Psykologtidsskriftet.no – Regulering som nøkkelbegrep og toleransevinduet som modell i en ny traumepsykologi

19 hendelser på “Litt om kompleks PTSD og min erfaring med diagnosen”

  1. Jeg har ikke pstd selv, men jeg har lest at tetris kan hjelpe mot traume og ptsd. Søk f. Eks etter på Google : traumr+tetris. Jeg tror det kan gjelde andre spill generelt å, bare det stimulerer hjernen og får seg til fokusere på noe annet 🙂

  2. Dette er som om jeg skulle skrevet det selv. Takk for at du deler med oss, jeg vet akkurat hvordan det er. Jeg sliter mest ned angsten og angstanfall om dagen, og jobber hardt med å få det under kontroll.

    1. Stine Nilsen

      Hei og takk for tilbakemelding. Synd å høre at du også sliter med disse tingene, selv om det er godt også å høre at mab ikke er alene❤️ Angsten er forferdelig vond og er noe av det jeg også har hatt størst problemer med nå den siste tiden. Fryktelig slitsomt, men jobber iherdig med å få kontroll. Har endelig fått en fantastisk psykolog som virkelig ser meg og som har presentert meg for ulike metoder som jeg føler kan være gode, blir nok til å skrive litt om det etterhvert og håoer kanskje andre også kan dr nytte av det 😊 Ønsker deg lykke til på ferden og håper angsten og det vonde vil slippe taket hos deg etterhvert. Hilsen fra Stine

  3. Må bare si ifra at det er enda ikke diagnose som heter kompleks ptsd, men de jobber med å få det under neste opptak. Ptsd går under ICD-10 og de ønsker seg ICD-11 som kompleks ptsd. Kommer nok under neste oppdatering av diagnosesystemet 🙂

  4. Hei:) Bare si i fra at det ikke er noe som heter kompleks ptsd i diagnosesystemet enda, ptsd er ICD-10 og kompleks vil mest sansynelig komme ved neste system under ICD-11. Men de omtaler allerede dette inn i diagnoser hvor de er sikre på kompleks, slik at en får da ICD-11 på papir om det skal gå under det. Lider selv av, cptsd (kaller det selv alleerede) med dissosiativ lidelse og psykose, så graver dypt i pdf filer for å lære, så får med meg mye slikt.

    1. Hei. Ja, det er helt sant og har skrevet det i starten: «Kompleks PTSD er en diagnose som egentlig ikke er ført inn i det offisielle diagnosesystemet enda, men en diagnose som nok vil bli en del av dette systemet i løpet av kort tid.»

      Hun betegnet i hovedssak diagnosen min som en belastningsdiagnose (glemmer alltid hva hun kaller det) men sa at det er CPTSD, men at det egentlig ikke var en offisiel diagnose enda, men jeg bruker selv denne betegnelsen, mye enklere syns jeg:P Veldig lite stoff om denne diagnosen egentlig på nett syns jeg, gjerne send noen linker til godt stoff om emnet hvis du har?:)

      1. Vi som har det forstår hva dette er, det forskes på dette. Hele fenomenet av det å vokse opp med en narsisstisk mor eksister knapt her i landet. Jeg forlot min mor for ca tre år siden. Dette har kostet , det gjør det fortsatt, står i konsekvensene som følge av dette , i tillegg står jeg så alene. Jeg gjorde ikke det som nærmest er et must og det er å ha et lite nettverk av folk som tror på deg som støtte. Jeg klarer nesten ikke å ha kontakt med andre lengre, og dette komplekse traumet bare vokser og vokser . I tillegg til at jeg i tiden som har gått har blitt retraumatisert vedr hva enkelte har latt meg få høre som feks …»du burde skamme deg» hun hadde fått løgner servert fra min mor ..Jeg sa ikke noe da og ikke i løpet av tide som har gått (ca 2 år). Tenker på det m flere utsagn. Skamme meg …for hva? Jeg kunne ikke si slikt til noen som helst uansett grunn, jeg tenker at det strengt er ho som har dummet seg ut og handlet på løgner , i tillegg til et karakterdrap på meg og min person. Min mor driver ennå og servere de groveste beskyldninger hvor hun selvfølgelig er offeret… Min mor har cover narsisst. Trenger så å få snakket med noen..Ps.. har lest faglitteratur og alt anna litteratur om teamat i 10 år.

        1. Hei og beklager sent svar. Jeg er ikke så aktiv her inne, noe som skal endres etterhvert.

          Men takk for at du deler din erfaring. DEt gjør meg vondt å høre hva du har vært gjennom. Som du sier, dette er vanskelig å forstå for mennesker som ikke har opplevd det selv. Noe som også kan skape avstand og ensomhet når man står i dette. Særlig dersom personen man utsettes for klarer å snu andre mot en. Det er vondt når denne personen sprer løgner og andre tror på dem. Enda vondere dersom de konfronterer deg med det, når du sitter på en annen sannhet. Jeg håper du klarer å omgås mennesker som gjør deg godt, og etterhvert klarer å heve hode over både din mor og hennes «flygende aper».

  5. Jeg kjenner meg igjen i alt du har skrevet her. Jeg er på utredning og etter så mange år, har ikke fått en riktig diagnose. Bare depresjon lidelse, men jeg vet at det er ikke det. Takk for du deler dette.

    1. Takk for tilbakemelding. Håper de nå kommer frem til riktig diagnose nå da, stå på ditt og begrunn hvorfor du mener at du ev har en traumelidelse. Vis til relevante artikler og forklar hvordan du ser de symptomene i sammenheng med din egen situasjon. Lykke til <3

  6. Hei tusen takk for en fantastisk innlegg.Det er som å lese om meg selv.Jeg er 58 år gammel har mistet mange jobber og forholder med mitt sykdom.håper å kunne bedre mitt resterende liv gjennom behandling jeg har begynt på.

    1. Hei og takk for tilbakemelding. Håper virkelig behandlingen vil hjelpe deg <3 Selv har jeg hatt god effekt av riktig behandling:)

  7. Hei:)
    Jeg fant denne siden nå nettopp. Takk for at du deler dine erfaringer! Det hjelper nok mange i samme situasjon Jeg er 42 år gammel og er sikker på at jeg har kompleks ptsd.
    Hvordan måtte du gå frem for å bli utredet?
    Jeg føler at jeg må mase meg frem hos fastlegen for å få hjelp, og blir ikke prioritert hos noen psykologer.. Vurderer nå å gå til privat psykolog. Har du noen tips til en noen i Oslo/ Viken?

    Hilsen Charlotte

    1. Hei og beklager sent svar. Dette med utredning og behandling kan være krevende og vanskelig. Mye avhenger av fastlegen og hvor god henvising han eller hun skirver. første skritt er i alle fall å gå til fastlege, og da kan det være lurt å ha med et eget skriv hvor du forklarer hvordan du har det og hvorfor du mener du trenger utredring/behandling. Personlig har jeg måtte gå noen rundet med fastlege og klaging på vedtak før jeg har fått hjelp, noe som selvsagt er krevende nok i seg selv når man er syk.

      Jeg har dessverre ikke noe oversikt over private psykologer/psykiatere i det område. Du kan kanskje kontakte fastlege og høre om han har en oversikt, eventuelt psykisk helse i din kommune.

      Lykke til 🙂

      Hilsen fra Stine

  8. Tine Nilsen Fredrikstad

    Stine! Dette er som å lese min egen dagbok. Jeg har aldri hørt om kompleks ptsd og jeg har heller aldri satt meg inn i ptsd generelt, så denne lesningen var både et sjokk, en lettelse og en bekreftelse på at jeg ikke er alene om å tenke som jeg gjør, eller være som jeg er. Tusen tusen takk. Dette er et av de største opplevelsene i mitt voksne liv. Jeg er uendelig takknemlig.

    1. Takk for fin tilbakemelding. Veldig trist å høre at du har det slik, men godt å høre at dette gir mening, slik at du kan få den bekreftelsen på at du ikke er alene, for det er du ikke. Det er gjerne noe av det vanskeligste når man går gjennom noe vondt, at man føler seg så alene, og selv om vi ikke kjenner hverandre eller er i nærheten av hverandre, så er det likevel godt å vite at man går gjennom noe som også andre går gjennom. AT man kan kjenne seg igjen, ikke minst få satt ord på det som rører seg inni en. Håper du får den hjelpen du trenger og at du vil klare å få bitene som mangler på plass<3

  9. Fikk nettopp samme diagnosen som deg. Og det er nesten som om du leser meg, du kjenner meg. Jeg skal begynne med en behandling, men vet ikke helt hva. Kan du fortelle meg om din. 🙏 Takk for at du delte din historie.

    1. Hei og beklager sent svar. Jeg er lite aktiv her inne, noe som på sikt skal endres. Men som følge av dette, får jeg ikke alltid med meg kommentarer som kommer.

      Takk for din tilbakemelding, og så fint at det jeg skriver skaper en gjenkjennelse. Selv om det selvsagt er vondt å høre at du strever med disse tingene. Det er krevende og vondt.

      Håper behandlingen din har gitt deg noe positivt og at du har kommet godt i gang i behandlingsløpet. Nå er det lenge siden du har skrevet denne kommentaren, så er kanskje litt sent nå. Jeg tenker for øvrig at dette nok er noe som er aktuelt at jeg kan skrive et eget innlegg om, da det er litt mye å ta i en kommentar.

      Men veldig kort så har jeg vært i et langt behandlingsløp, med mange dårlige opplevelser og feilbehandlinger. men når jeg endelig kom til rett sted og fikk riktig diagnose, og fikk en god terapeut, så løsnet mye og jeg fikk jobbet godt med meg selv. Det å lære om hvordan alt henger sammen og hvordan traumer påvirker oss på alle plan, hvordan hjernen fungerer og formes av det vi opplever, det gjorde mye for meg. Det er tøft og vondt. Nå er jeg i en prosess hvor jeg jobber med å komme i kontakt med deler av meg som har vært undertrykt og det er noe jeg både gruer meg til, men som jeg også ser frem til og som jeg tror vil være en nøkkel i å løsne enda mer på symptomtrykket.

      Men alt i alt, har jeg kommet på et sted hvor traumene ikke lenger kontrolerer og styrer hele livet mitt. Hvor jeg er mer i førersetet og har gått fra 100% uføre til 50% uføre blant annet. Livskvaliteten er bedre og jeg håndterer svinginger, triggere og alt bedre. Men opplever likevel at ting er både krevende, tøft og vanskelig. Og bærer fortsatt stort preg av traumene.

      Jeg håper som sagt at du har fått/får utbytte av din behandling og at du får de verktøyene du trenger for å få det bedre<3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Del innlegget på:

------ Les også ------