Min opplevelse med PTSD og moderat depresjon…

I mange år har jeg slitt med en far som har et alvorlig rusproblem, og etter og ha bodd sammen med han nesten hele livet fikk dette sine følger også for meg. Faren min blir en helt annen når han ruser seg og til tider kunne han også bli voldelig mot min mor.

5213027028_7c25b70670_o
Foto «Anxiety» by katieg93 via flickr

På grunn av visse episoder jeg har opplevd fikk jeg for to år siden diagnosen PTSD (post traumatisk stress lidelse). Jeg var 13 år og livet mitt raste sammen sakte, men sikkert. Jeg våknet opp med forferdelige mareritt hver eneste natt. Jeg gråt, hylte, skrek og jeg var livredd for at marerittene en dag skulle bli sanne. Jeg bor nå flere mil unna faren min sammen med moren min og familien, men jeg var likevel redd for at han skulle komme hjem til oss.

Humøret mitt svingte helt ufattelig mye uten at noen kunne forklare hvorfor. Jeg hadde også raserianfall som ikke lignet noen ting. Enkelte ganger kunne søsknene mine bli redd meg…Det var en forferdelig følelse, jeg skjønte ingenting og alle rundt meg visste at noe var galt. Den oppførselen var så TOTALT ulikt meg. Etter en samtale med legen min ble jeg henvist til BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk). Etter noen samtaler med en dame der fikk jeg vite at jeg skulle få en EMDR traume behandling og jeg fikk også diagnosen PTSD.

Jeg følte meg så mislykket når det gjaldt alt, jeg hadde mange venner, men likevel følte jeg at livet var et rent h*****e. Tiden gikk og plutselig var det gått et og et halvt år og jeg følte meg fremdeles ikke noe bedre, faktisk ble ting verre…så mye verre. Jeg fikk en moderat depresjon noe jeg taklet veldig dårlig. Jeg fikk selvmordstanker, begynte med selvskading og kunne plutselig begynne å gråte uten noen bestemt grunn. Ting ble veldig alvorlige og alle ble veldig redde for meg noe som gjorde  at jeg fikk veldig mye oppmerksomhet av venner og familie, denne oppmerksomheten ville jeg IKKE ha! Jeg ville ikke bli sett på som en svak jente som ikke tålte litt motgang.

Nå, den dag i dag vet jeg at jeg har tålt alt for mye motgang her i livet og at jeg egentlig er veldig sterk som kom meg igjennom dette, men på den tiden følte jeg meg svak og maktesløs. Nå er jeg 15 år og for en drøy uke siden ble jeg meldt «frisk» fra BUP, den følelsen av å vite at jeg kan takle hverdagene uten hjelp er helt fantastisk. Bare det å stå opp om morgenen å kjenne lysten på livet er for meg en utrolig følelse. Det ble mange ganger snakket om medisinering på BUP, men jeg takket nei hver gang, jeg ville klare dette selv og vise folk at å ta den lette utveien og ty til medikamenter er ikke alltid det beste. Jeg fikk høre av de som behandlet meg at hadde jeg gått på medikamenter hadde jeg kanskje ikke vært helt «frisk» enda heller.

Det har vært for meg to helt for jævlige år med utrolig mange skuffelser og nedturer. Jeg prøvde å ta mitt eget liv mange ganger, men den dag i dag er jeg utrolig glad for at jeg holdt ut og at jeg i dag lever et liv jeg lenge har drømt om. Et liv der jeg ikke lenger har en psykisk lidelse jeg trodde jeg aldri skulle komme meg ut av. Selvfølgelig henger jo dette med meg resten av livet mitt, men jeg ser ikke lenger tilbake, jeg ser bare en vei og det er framover!

Jeg har fortsatt enkelte symptomer man har når man har PTSD, men det er bare noen få ting, jeg kan for eksempel enda reagere på bråe, høye lyder jeg ikke er forberedt på. Men etter alt jeg har vært igjennom de to siste årene tror jeg at jeg kan takle de småtingene der.

Til dere som sliter psykisk:

Det kan kanskje ta litt tid og noen ganger kanskje lyset i enden av tunnelen virker veldig langt borte, men ikke mist håpet! En dag kommer du i mål og den dagen kan du virkelig være stolt av deg selv

Dette er et gjesteinnlegg som er sendt inn til oss anonymt. Her ønsker artikkelforfatter å vise andre at de ikke er alene om å slite psykisk, og at det finnes håp om å bli bedre.

Relaterte innlegg

One thought on “Min opplevelse med PTSD og moderat depresjon…

  1. Så utrolig stolt av deg! Mer enn du aner det. Du er en stor del av livet mitt og du betyr så mye for meg! Jeg har ikke råd til å miste en så god venn. Tenk at jeg har vært så nærme hele tiden uten å kunne hjelpe. Jeg har tårer i øynene! Det skal du vite!<3

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no