Når angsten herjer i kroppen

Teatergruppa til eldstejenta skal ha premiere på skuespillet sitt idag. Mamma har reist for å se på sammen med bestevenninnen sin.

Mannen min har med eldstegutten på elevfest på skolen. Noe han har gledet seg til i en halv evighet.
Jeg har tatt med meg de to minste inn i dobbeltsenga, hvor jeg ser Mishka og Masha med 2-åringen i ene armkroken og babyen, endelig sovende, på den andre siden.

Idyllisk, ikke sant?

Vel, hva om jeg forteller deg at grunnen til at vi alle ligger i sengen og ser film, er fordi mammaen i huset kjemper en intens kamp mot angsten. Angsten som la seg som en klam hånd rundt innsiden idet hun hørte døren smelle igjen bak henne idet de andre dro.

Det høres ikke like idyllisk og flott ut når du får høre at kroppen skjelver og er anspent. Jeg konsentrerer meg om å puste rolig og slappe av. Jeg er kjempesulten, men tør ikke spise før de andre kommer hjem. Redd for at jeg skal besvime dersom jeg står opp fra sengen. Redd for å knekke sammen og begynne å gråte foran de små.

Så istedet ligger vi altså her i sengen hvor det føles litt tryggere. Jeg slapper mer av og nyter å kjenne varmen fra to små kropper som hviler bekymringsløst inntil meg.

Illustrasjonsbilde: Snappa.io…«My safe place<3»

Styrke til å kjempe

De gir meg styrke til å kjempe og til å ta kontroll over angsten. Deres vakre smil og smittende latter er grunnen til at jeg gleder meg over å stå opp i fem-seks tiden hver dag. Gjennom dem finner jeg og mot til å hele tiden pushe meg selv. Mot til å utfordre angsten og de tingene jeg er redd for. Som igjen gir mestringsfølelse nok til at det ikke er like skummelt neste gang.

Jeg vet at jeg etter i kveld vil bli enda litt mindre redd for å være alene, mye fordi jeg innerst inne vet at det kommer til å gå helt fint idag også.

Må lære å være alene

Tenk at jeg som tidligere elsket, altså virkelig nøt, å være alene, nå er redd for nettopp det. For en idiotisk og deprimerende følelse. Angsten har tatt fra meg så mye, men akkurat dette har vært noe av det verste. At jeg i en alder av snart 34 ikke lenger trives i mitt eget selskap, men må lære meg det på nytt.

Det gjør vondt, men jeg kjemper meg steg for steg tilbake. Noen tilbakeslag har det vært og flere vil det sikkert bli, men jeg skal overvinne dette og ta tilbake kontrollen over livet mitt.

Jeg er så takknemlig for alle de menneskene som står sammen med meg i stormen og dermed bidrar til at jeg idag stort sett alltid er bittelitt sterkere enn angsten og dermed jobber meg gradvis tilbake til et normalt liv hvor jeg kan fungere på lik linje med «alle» andre. Et godt nettverk kan være alfa og omega og jeg er vanvittig heldig som har så mange fine mennesker i livet mitt.

Takk!

Jeg er ei friluftsinteressert jente på 33 år som bruker mye tid ute både på ski, jakt, fiske, fjellturer osv. Jeg har i flere år slitt med angst, panikkangst og tidvis depresjoner i tillegg til mulig ptsd. Jeg går til behandling og bruker i tillegg skrivingen og naturen som terapi. Mye bedre nå enn på mitt verste og ønsker å dele mine erfaringer for å bryte ned tabuer rundt psykisk helse. Kanskje det at jeg deler kan hjelpe andre.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no