Når du er langvarig psykisk syk, så blir du vandt til å være i den tilstanden. Det blir på en måte din identitet. Da kan tilfriskning bli et like stort dilemma, som lidelsen i seg selv. For hvem er du egentlig uten diagnosen din?

Dette er noe jeg har slitt mye med, det å tillate de gode dagene å komme. Dette skyldes nok mest at jeg så lenge jeg kan huske, har hatt problemer. Båret på et mørke, som derfor har gjort meg vant til å være der.

Skummelt å vende ryggen til det kjente

Når du er vant til å vandre i mørket, så er tankene på å komme tilbake til lyset veldig skremmende. For i mørket, der har du gjort deg kjent. Du vet om alt som lurer – Følelsene. Tankene. Du har opparbeidet deg en overlevelses strategi der nede.

Når noe da rokker ved dette. Så blir man redd. Usikker. Fylt av angst. For må jeg lære å gå helt på nytt nå da? Og hva om mørket kommer tilbake? Du må lage en helt ny strategi, basert på noe du ikke kjenner. Når du vet hvor lang tid du har brukt på den forrige strategien, så blir tanken på å lage en helt fra scratch igjen, overveldende. Det føles umulig og det enkleste, tryggeste blir derfor å forholde seg til den strategien du allerede har brukt så mye krefter på å opparbeide.

Fallhøyden blir så stor

Når du har tillatt lyset å komme noen ganger, men mørket likevel sniker seg innpå med all sin prakt, drar deg mot seg og lukker lyset ute igjen, da gjør alt så mye vondere. For du har sett lyset. Omfavnet det. Gitt det en sjanse. Når alt blir revet bort fra deg, på en brøkdel av et sekund; da gjør det vondt å vite hva som er der ute, samtidig som du sitter innelåst i en mørk kjeller.

Det blir derfor lettere å bare bli der nede. Ikke gå ut. Ha en jevn smerte, i stedefor å brekke benet opp igjen hver gang det har leget. Så når du da får tilbakefall gang på gang, går du inn i et modus hvor du tenker at du skal ikke være frisk. Det ligger ikke for deg å ha det bra. Det blir derfor lettere å grave seg ned i mørket å bli der.

I en periode så var dette ekstremt. Hver gang jeg følte på bedring. Følte at den dårlige perioden var på vei til å avta, så fikk jeg en slags panikk. For hva nå? Hvordan skal jeg leve nå, etter at jeg har ligget rett ut i isolasjon i aldri den tid. Ikke klart å fungere, nå skal jeg plutselig ut i samfunnet igjen. Bryte ut av isolasjonen, sosialisere meg. En utfordring i seg selv.

Verden stopper ikke opp mens du er syk

For mens du har ligget med gardinet godt trukket for, trygt i din egen hule. Så har verden på utsiden fortsatt å gå videre. Det blir som å hoppe rett inn i et spill som har pågått i flere timer, uten noen som helst form for forklaring på hva spillet går ut på. Du må bare finne ut av det, mens du spiller. Til slutt blir du så forfjamset, at du bare trekker deg ut.

Slik er det når du bryter ut av isolasjonen også. Et sosialt spill som du må åle deg inn i. Uten spilleregler, uten å vite hva som har skjedd. Du kastes bare inn i det. Du føler deg automatisk tilsidesatt, for du har jo gått glipp av essensen i spillet, selve poenget. Du får bare bruddstykker her og der, som du må forholde deg til.

Det er fryktelig vondt. Å komme inn fra utsiden. Presse seg gjennom. Trenge seg på. Se og høre om alt du har gått glipp av. Forsøke å gli inn, bli ett med spillet, ta tilbake den posisjonen du hadde. Men den er hvisket ut, for godt. Da er det lett å falle tilbake, fortsette å isolere seg. Føle seg mislykket, skamfull, ikke minst sint – Sint på deg selv fordi du har latt deg selv havne i denne posisjonen. Det verste med tilfriskning er dermed å komme tilbake, tilbake til en verden som har gått videre.

 Du blir redd for å slippe taket på mørket

Sykdommen blir altoppslukende, du blir diagnosen din, det er det eneste du kjenner til. Det er deg. Du har alltid vært sånn, kommer alltid til å være sånn. Deal with it. Sier du til deg selv. Du blir redd for tilfriskning, for hva om du får tilbakefall, enda en gang.

Etter noen ganger med tilbakefall, så ser du et mønster. Påstanden din stemmer; du er depresjon, du er angst, sånn er det bare og beviset er rett fremfor deg, bak lukkede gardiner, godt gjemt under dyna.

De rundt begynner også å se et mønster. Går lei av å inkludere deg. Tro på deg. For det er jo det samme hver gang. Burde du ikke snart klare å ta deg sammen? Du var jo frisk i går? Det hjelper å komme seg ut litt, sosialisere seg!

Det blir enda lettere å isolere seg nå. Trekke seg unna. For du vet aldri når tilbakefallet vil komme. En god dag er i andres øyne, synonymt med friskt. Mens du vet, du vet at det alltid er en mulighet for tilbakefall. Du vet at depresjonen garantert vil komme tilbake på et tidspunkt. Eller at angsten vil bli så vanskelig å håndtere, at du må trekke deg tilbake. Avlyse. Igjen. Så hvorfor sette seg i den posisjonen? Enklest bare å la vær. Si nei med en gang; Kan ikke….

Du graver deg selv ned, sammen med depresjonen. Sammen med angsten. Tørr ikke se på lyset, tørr ikke slippe det inn. For tenk hvis? Hva om? Når at?

Venter ikke på nedturene lenger

Etterhvert så har jeg innsett at jeg mer eller mindre, vil ha store svingninger, resten av livet. Det er faktisk en del av meg og den jeg er. Alle sier at man er ikke diagnosen sin og til en viss grad er jeg enig. Men noen diagnoser er forbigående, mens andre er kroniske, da handler det om å akseptere dette for så å lære seg å leve best mulig sammen med diagnosen(e).

Jeg har blitt mye flinkere til å omfavne de gode periodene, jeg er ikke like redd lenger når oppturen banker på døra. Jeg åpner opp, smiler og tar det for det, det er. Nyter så lenge jeg kan, uten å vente på nedturen, slik jeg gjorde før. I tillegg jobber jeg med å lære meg å leve best mulig med diagnosene mine. Lære meg til å kjenne igjen tegnene, lære meg til å kjenne på når jeg kan trosse dem og når jeg må lytte til kroppen for ikke å bli verre.

Har ikke lenger låst døren for tilfriskning

Noen ganger, særlig når jeg er nede i det dypeste mørket, så glemmer jeg alt jeg har lært. Alt blir meningsløst, håpløst og det er dermed lett å grave seg ned igjen, for godt. Jeg har dermed fortsatt en lang vei å gå, men jeg har i alle fall funnet retningen. Tror jeg.

Jeg har slått meg til ro med situasjonen min (stort sett), og inngått en avtale med meg selv om at jeg skal lære meg å leve best mulig, med de utfordringene jeg har. Om jeg skulle bli tilnærmet frisk, så er det en bonus. Men jeg orker ikke å gå rundt med høye forventninger, for igjen, fallhøyden er fortsatt stor. Så da er det bedre å ha realistiske forventninger, basert på hvordan det har vært til nå.

Jeg har med andre ord ikke klart å gi helt slipp på denne frykten for tilfriskning, jeg har bare funnet en annen måte å tenke på når det kommer til dette. Det innebærer blant annet at jeg jobber mot en friskere og bedre tilværelse, uten at depresjonen, eller angsten, eller alt det andre, skal styre for mye, og som sagt, forsvinner det en dag helt; Ja, så er det en bonus, en bonus jeg nå har åpnet døren på gløtt for, fremfor å ha lukket, låst og kastet nøkkelen, for godt.

Les også: Jeg er ikke så flink til å omfavne det positive

Aktuelle lenker:

Personlighetssky.psykmagasinet.no – «Er du helt frisk igjen nå?»