Når du tror at noen er ute etter å ta deg

Paranoiaen tar tak i meg, jeg vet ikke helt hva det er. Eller jeg vet jo egentlig det, men det er likevel ute av min kontroll. Jeg kan ikke styre tankene mine slik jeg vil. Styre dem bort fra angsten og paranoiaen.

Jeg kan se en bil som står stille, og panikken stiger i meg. Jeg blir paranoid. Er det noen som skal ta meg? Jeg begynner å gå fortere. Jeg ser meg over skuldra og jeg har lyst til å løpe i full panikk, men det lille jeg har av rasjonell tankegang griper fatt i meg: «Skjerp deg Stine, begynner du å løpe som en gal nå, så vil du bare se ut som en enda større idiot enn hva du føler deg!»

Innerst inne så vet jeg jo at denne bilen, dette vedkomne som sitter inne i bilen, mest sannsynlig venter på noen. Den står rett utenfor en barneskole, midt på lyse dagen og jeg kommer gående med en diger rottweiler. Den som eventuelt vil prøve å ta meg nå må jo være verdens dummeste i så fall. Likevel så er det en liten del i meg som kjenner på panikken over at noe mistenkelig holder på å skje. At det er en grunn til at denne bilen står her og at det er meg de er ute etter.

Sannsynligheten for at det er tilfelle er jo minimal. Sannsynligheten for at et fly vil dale ned i hode på meg er nok minst like stor som at noen skal finne på å ta meg her jeg går. Eller at noen plutselig skal skyte meg, eller på en eller annen måte skade meg.

Dette er bare et av mange tilfeller som kan trigge disse følelsene i meg.

Eksplosjonsfare (?)

Jeg husker en gang jeg var på kino. Samboeren min skulle på toalettet I mellomtiden gikk jeg ut for å ta meg noe «frisk» luft som jeg så fint liker å kalle det. Mens jeg venter på han ser jeg en mistenkelig skikkelse gå inn.

Kinoen er egentlig ferdig for kvelden noe som dermed øker mistenksomheten min. I tillegg så er denne skikkelsen ikledd hettegenser og bukser som nesten henger nede på knærne. Kjettinger henger alle veier på han og han ser generelt ut som en person som kunne finne på å gjøre noe tull. Jada, kall meg fordomsfull, men fyren så mistenkelig ut.

Alle andre ville sikkert oversett hele skikkelsen, jeg derimot, jeg får plutselig panikk og tenker at samboeren må skyndte seg for jeg vil bare komme meg bort fra stedet så fort som overhode mulig. Hvorfor? Jo, fordi jeg er sikker på at denne mistenkelige hettegenserduden skal sprenge hele kinoen i lufta.

Illustrasjon: Elti Meshau via pexels.com

Jeg ser for meg kaoset. Den store eksplosjonen og frykten til både meg og alle de som vil rammes av denne eksplosjonen. Angsten for at samboer ikke skal komme ut i tide vokser i meg. Men jeg er for feig, for skrekkslagen til å gå inn for å hente han.

Hva skal jeg for øvrig gjøre? Komme løpende inn på herretoalettet å si at han må bli ferdig en fart fordi jeg er sikker på at en fyr skal sprenge kinoen i lufta? Jeg kan se dem for meg: Mennene i hvit frakk som forsøker å tvinge på meg ei tvangstrøye der jeg står nesten gråtkvalt og venter på en helvetes eksplosjon.

Noen dager kjenner jeg ikke på denne paranoiaen. Angsten er der, men jeg er ikke konstant paranoid. Likevel så er det enkelte dager hvor jeg oppriktig er redd for at noe grusomt skal ramme meg. At folk rundt meg er ute etter å ta meg, at noen følger etter meg.

Traumer

Jeg vil bare påpeke at jeg ikke har paranoid personlighetsforstyrrelse, eller lider av schizofreni. Jeg satt meg ned og leste litt om disse tingene, bare for å få en definisjon på begrepet paranoid og paranoia. Riktignok kjenner jeg meg igjen i mye av det, likevel så er det ikke så intenst som disse diagnosene beskrives. Ei heller tror jeg at staten, utenomjordiske vesener eller andre skikkelser er ute etter meg, og overvåker meg. Det bunner nok ut i traumer.

Paranoiaen min kommer i hovedsak av personlige hendelser i livet mitt som har skapt angst og frykt i meg. En angst som noen ganger blir så strek at det går rundt for meg. En angst som tidvis gjør at jeg innbiller meg at noen er ute etter meg.

I disse terrortider så blir heller ikke angsten mindre. Frykten for å bli et tilfeldig terroroffer er veldig ofte til stede, uten at jeg tror at jeg er et mål i seg selv, for terror.

Jeg vet helt ærlig ikke om jeg bruker ordet paranoid riktig en gang, men det er det eneste ordet jeg føler kan beskrive disse tankene, og disse følelsene som til stadighet dukker opp i meg. Kanskje jeg faktisk er litt gal, eller holder på å bli det? Ikke vet jeg.

Jeg vet bare at jeg daglig kjemper en kamp med den rasjonelle Stine som vet at disse tankene og følelsene er helt absurde, og den irrasjonelle Stine som prøver å overbevise meg om at det faktisk er tilfelle at noen kommer for å ta akkurat MEG. Eller at noe grusomt vil skje meg eller de jeg er glad i.


Dette er et innlegg jeg skrev en kveld for en tid tilbake siden etter noen dager med intens angst. Eller paranoia, som jeg nesten vil kalle det. Jeg ønsker å dele det her for å beskrive hvordan angsten kan gripe tak i deg. Hvordan den gjør en helt normal ting til noe forferdelig skremmende og katastrofalt. Det er heldigvis ei stund siden angsten har tatt meg så kraftig, men når det først skjer, så er det helt forferdelig….

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp