Når man sliter psykisk så er det ikke bare hode som rammes

Den ene dagen smiler du. Den neste dagen gråter du. Dagen etter der igjen så er du sint som en bie. Uforutsigbart. Livet er uforutsigbart. Man vet aldri hva som venter rundt neste sving. 

Dog hadde det vært fint om ting ikke endret seg så drastisk. En strak retning hadde vært fint innimellom. Forutsigbare, trygge veier hvor man så langt øye kan se, at det er klaring. Ingen hinder. Ingen oppoverbakker, eller nedoverbakker. Ingen bråe svinger, eller plutselige gjenstander du brått må svinge unna.

Det hadde vært fint.

Jeg hater å legge meg etter en god dag, fordi jeg vet aldri hvordan påfølgende dag vil bli. Hvordan vil jeg våkne opp i morgen. Er jeg sint? Er jeg sliten, eller lei? Er jeg deprimert, full av angst, eller helt ok? Jeg vet aldri. Noe som gjør det uhyre vanskelig å få en strukturert hverdag. Et strukturert liv.

En god dag. Det ser virkelig ikke ut som det er svinger og bakker på mils avstand. Det kan gå en dag, det kan gå to og det kan gå flere uker før smellen kommer…..

A4 liv

Jeg vil for alt i verden kunne stå opp hver dag klokken åtte, gjøre meg klar for så å gå på jobb. Tilbringe 7 timer på jobb, for så å gå hjem, kanskje lage middag og ellers gjøre det man gjør på fritiden sin. Alt dette uten den konstante bekymringen hengende over meg. Angsten, de tunge tankene.

Hva hvis, når, om, hvorfor?

Jeg ønsker også å kunne ha en fin dag hvor jeg kan være aktiv, kose meg og leve i nuet uten å plutselig få noe som føles som et fjell kastet oppå meg. For plutselig sier alt stopp. Kroppen og hode har fått nok. Jeg må hvile. Når jeg presser meg for mye så sier alt bare stopp og jeg kan ende opp sengeliggende i flere dager. Noen ganger kan jeg presse meg over lengre perioder, andre ganger er det bare en dag som skal til. Én eneste dag og jeg kapitulerer.

Enda vanskeligere er det når du skal forklare de rundt hva som skjer med deg. For hvordan forklare noe du ikke helt klarer å forstå selv. For hvorfor blir jeg så sliten av å være sosial? Hvorfor klarer jeg ikke bare å presse meg de 7 timene på jobb når alle andre klarer?

Det er jo ikke noe fysisk galt med meg. Jeg har ikke problemer med å gå. Jeg har ikke fysiske smerter noe sted som gjør at jeg er ute av stand til å bevege meg. Likevel så sier alt bare stopp og det psykiske blir fysisk til slutt. Kroppen er et mysterium. Alt henger sammen. Og selv om det ikke alltid er synlig, så er det likevel ikke å komme unna at det er virkelig. En virkelighet for veldig mange.

Hode og kroppen henger sammen

Når psyken har fått nok så blir jeg også fysisk sliten. Jeg får fysisk vondt og jeg får problemer med å bevege meg. Det er fysisk vanskelig å stå opp av sengen. Jo mer jeg presser meg, jo mer jeg tvinger kroppen til å gjøre de tingene den egentlig ikke vil eller klarer, jo mer smerter påfører jeg meg selv. Både fysisk og psykisk. Hodeverk, kroppslige smerter i for eksempel rygg eller ledd. Utmattelse fra en annen verden.

Så det er ikke slik at når man sliter psykisk, så er det bare hode som rammes. Tankene og følelsene. Hele kroppen rammes. Både fysisk og psykisk. Hvor mye og hvor lenge dette varer er individuelt. Det som er likt for alle, er at man må kjenne sine begrensninger for deretter å ta hensyn til dem. Ingen andre enn deg selv kjenner dine begrensinger. Det nytter ikke å sette en tid basert på diagnose.

….Men den kommer, og når den kommer så smeller det….Hardt!

For selv om diagnosen er lik, så utarter den seg ikke likt hos alle. Slik er det når man brekker ben, blir forkjølet eller får kreft også. Enhver som rammes av de ulike tingene får den samme diagnosen. Men hvordan hvert enkelt individ opplever skaden, eller diagnosen, det er individuelt. Likeså er restitusjonstiden. Hvor mye man kan presse seg før man må hvile og når eller om man blir frisk.

Livet er uforutsigbart. Man vet aldri hva som venter rundt neste sving.

For noen så går det lang tid mellom svingene og bakkene, mens for andre tar det lang tid før de kommer seg frem til den strake, trygge og gode veien.

Man vet aldri hvor lenge de varer, hvor lange dem er, eller hvordan man skal komme seg gjennom dem uskadet før man har passert dem.


Les også: Det er ikke bare å tenke seg frisk fra psykisk sykdom

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no