Å hjelpe en som ikke vil ha hjelp – Når manien setter inn

Å være pårørende til en som er bipolar er å stå i en situasjon med mange oppturer og mange nedturer. Nedturen har man til felles, men oppturen er ofte forbeholdt den som er bipolar.

For hvorfor skal man egentlig ha hjelp når man er manisk og/eller hypoman? Endelig har man blitt befridd for alt som heter sykdom, depresjon, smerter, problemer. Endelig kan man fungere uten medisiner. Kroppen slutter å verke, kreativiteten er på topp, man trenger knapt sove. Økonomien kan gå fra å være nokså dårlig, til at man er en kommende millionær. Kanskje går man ned i vekt, fordi man ikke trenger å spise noe særlig. Alt kjennes greit, flott og fantastisk…Fra innsiden.

Når man ikke er med på notene

Sett fra utsiden fortoner det seg noe annerledes. For de lykksalige utbruddene, kan blant annet forstyrres. Bipolarlykken er for noen betinget av at ingen kommer med motsigelser. Og det er fort gjort å komme med motsigelser, megetsigelser, eller å ikke vil være med på notene når man er pårørende.

Som pårørende vet man jo at de ti tusen kronene som stod igjen på kontoen etter forrige lønning, ikke plutselig kommer til å bli til flere millioner ut av det blå. De kommer til å fortsette å være ti tusen kroner. Og når husleia er betalt, så er det akkurat nok igjen til mat.

Foto: healthyplace.com – BIPOLAR SYMPTOMS: WHAT ARE THE SYMPTOMS OF BIPOLAR DISORDER?

Her er et eksempel fra min erfaring som pårørende

“Ja, jeg ser at det bare står ti tusen på kontoen. Men jeg har blitt lovet mye, og de kommer snart. X og Y kommer til å gjøre meg til arving på huset, og da får vi endelig kjempegod råd!”

“Jaha. Men du er ikke i slekt med X og Y, og dessuten har de egne barn som skal arve dem. I tillegg ligger de ikke en gang for døden”.

“Jo, du må skjønne det at de kommer til å gi meg masse penger”.

“Har de sagt det?”

“Jeg VET det.”

“Nei, det gjør du ikke”.

“Jeg skulle virkelig ønske at du unnet meg denne gleden, for første gang i livet skal vi ha god økonomi. Ikke ødelegg dette!”
“Ja, men …”

“Du skal alltid ødelegge for meg! Hver gang ting ser ut til å bli bedre, så nekter du å tro på det!”

“Hver gang dette skjer, så er det jeg som rydder opp. Det er derfor jeg er negativ”

“Ja, men det er annerledes denne gangen.”

“Nei, det er det ikke”.  

“Hvis dette ikke er annerledes, er det fordi du aldri kan unne meg gleden. Jeg er helt avhengig av at du tenker positivt, slik at du ikke ødelegger dette også!”

“Nei, det er ikke sånn det henger sammen. Du trenger hjelp.”

“Nei! Og hver gang jeg har blitt dårlig igjen, så er det fordi DU har ødelagt alt.”

“Jeg synes du skal ringe legevakta.”

“Legevakta? Hvorfor det? Jeg har jo endelig blitt frisk!”

“Jeg deler ikke den oppfatningen.”

“Jeg tror ikke vi skal snakke med hverandre igjen, du kommer bare til å gjøre meg syk igjen”

… Og sånn går dagene. Og den pårørende holder seg kanskje i kulissene, rydder opp. Sender tilbake alt som er kjøpt med angrerett, ringer hit og dit, beklager. Beklager til eiendomsmeglere. “Nei, det huset skal nok ikke selges, så bare vent til du hører noe mer, du.” Ringer legevakta, men det er ikke grunnlag for tvang. Ringer politiet, men de kan ikke gjøre noe før det har skjedd noe kriminelt. Ringer den syke, men får ikke svar. Venter … Venter, venter, venter.
For det eneste som er sikkert, er at dette ikke varer evig. Og som regel går det greit å rydde opp om man bare er litt kreativ.


Merk at dette er én versjon av hvordan møtet med en person som er manisk kan være. Det er ikke et grunnlag for å generalisere, og at det finnes mange med samme diagnose som ikke vil kjenne seg igjen i dette. Mange er også godt medisinert, og vil ikke oppleve mani på denne måten. Flere holder seg også til kun å være hypomane, og kan fremstå som ekstra velfungerende uten at dette tipper over til å bli skadelig. Det er heller ikke alle som blir aggressive. 


Lesn også: Hva er bipolar lidelse?

Jeg er i slutten av 20-åra og bosatt i hovedstaden. Jeg jobber som lektor i ungdomsskolen, og brenner for åpenhet om psykisk helse. Det er ironisk, for jeg vil skrive og være åpen, men jeg er selv anonym og skriver under pseudonymet «Inga». Jeg er anonym fordi jeg er pårørende, og fordi jobben min gjør det krevende å stå fram. Jeg er først og fremst opptatt av å gi oss pårørende-barn en stemme i offentligheten, men også å ta opp tematikken på vegne av alle ungdommene som lever i dag. Fordi jeg er voksen, fordi jeg har livserfaring og fordi jobben min er å være med på å skape en bedre verden for ungdommene som lever i dag.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp