Når selv de enkleste tingene blir vanskelige

Det finnes fire bokstaver som får meg til å grøsse. Disse fire bokstavene skjuler noe forferdelig vondt og vanskelig. Fire bokstaver som jeg øver meg på å si høyt, men som jeg ikke helt klarer. Likevel skal jeg si det her nå, eller, jeg skal skrive det

Jeg har kompleks PTSD. Jeg skjelver på hendene bare jeg ser det på skjermen. Hva betyr egentlig det? tenker du kanskje. La meg illustrere med et lite eksempel:

Stemoren min skal gå til bussen fordi hun skal til frisøren. Hun spør om jeg skal bli med å følge henne til busstoppet, altså gå fra et punkt for så å snu og gå hjem igjen.

-For meg betyr PTSD at selv de enkleste ting blir veldig, veldig vanskelige.

Jeg fryser til i det hun sier det. Står helt stille og kjenner jeg blir usikker for jeg må jo gå hjem igjen alene. Sekshundre meter som jeg må gå på egenhånd.

Foto laget i snappa – Sitat: Bessel A. van der Kolk, Traumatic Stress: The Effects of Overwhelming Experience on Mind, Body, and Society

Hendene mine skjelver
Jeg vil si nei, jeg har ikke lyst. Avtalen jeg lagde med meg selv gikk ut på å la det være for nå og heller utfordre meg selv etter jula, eventuelt etter nyttår, men i det jeg egentlig skal si nei så sier jeg ja mens jeg presiserer at vi må gå med en gang så jeg ikke rekker å tenke over det.

I det vi går ut av oppkjørselen skjelver jeg så på hendene at jeg nesten ikke får lukket jakka mi. Jeg får tårer i øynene. Jeg angrer. Jeg føler meg ikke klar. Jeg babler i vei om uviktige ting for å prøve å distrahere meg selv men det fungerer heller dårlig.

Så er vi der, punktet vi ble enige om. Hun går videre mens jeg står igjen helt alene. Jeg kikker rundt meg, men det er ingen å se. Jeg er redd. Jeg begynner å gå og tenker jeg bare må komme meg fortest mulig hjem.

Jeg kjenner at det ikke går greit. Jeg føler meg dum. Jeg nærmer meg 30 år, jeg har bodd for meg selv siden videregående, jeg har reist alene, studert og jobba langt utenfor Europas grenser – alene, likevel er disse sekshundre meterne uutholdelig skremmende. Jeg fisker telefonen opp av lomma og ringer ei venninne. Hun som har stått ved min side hele denne perioden etter pauseknappen kom og tok meg.

Jeg ser potensielle farer over alt
Venninnen min sier jeg høres redd ut og at jeg skjelver i stemmen. Hun har rett, jeg er redd. Jeg snur meg for hver tiende meter jeg går. Ser rundt meg. Det åpne landskapet er greit, der ser jeg en potensiell fare lenge før den er her. Skogen derimot, skogen gjør meg usikker. Jeg blir redd, den er uforutsigbar. Jeg ser ikke hva eller hvem som kanskje skjuler seg der inne. Jeg har ikke kontroll. Hjertet dunker fortere. Det blir stramt i brystet og jeg puster fortere.

Innerst inne så vet jeg at det ikke er farlig, men jeg klarer likevel ikke å slå meg til ro med det.

Dette er hva de fire ordene som er så vanskelig å si høyt, gjør med meg. PTSD – For meg betyr PTSD at selv de enkleste ting blir veldig, veldig vanskelige.

Dette innlegget er sendt inn av en leser som ønsker å være anonym. Ønsker du å dele en historie, tanker eller meninger rundt psykisk helse så send en mail til psykmagasinet@outlook.com og merk innlegget med leserinnlegg.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no