På randen til sammenbrudd

Tankene raser gjennom meg. Jeg klarer knapt å stå oppreist. Sammenbruddet er på vei, alt bare svartner. Jeg orker ikke mer. Jeg vil ikke mer. Alt går bare i stå – Hva er vitsen? Jeg er på randen til et sammenbrudd og det skremmer meg.

Jeg kjenner at jeg har fått nok, må trekke meg tilbake. De vonde tankene tar mer og mer over. De skumle tankene, de som egentlig ikke burde være der. Men de vokser seg større og større. «Du fortjener ikke å leve», sier de til meg. «DØ!» «Alle vil få det mye bedre uten deg, det vet du jo, bare innrøm det, du vet at du er en belastning.»

De manipulerer meg – hjernevasker meg til å tro på en sannhet, som egentlig ikke er en sannhet, for innerst inne vet jeg det. Men jeg klarer ikke å snu ryggen til disse stemmene. For de treffer en nerve. De treffer noe i meg. De har jo et poeng. Et snev av sannhet er der, det vet jeg.

På randen til et sammenbrudd – jeg orker ikke mer

Jeg vil bare dø. Hvordan skal jeg dø? Hva kan jeg gjøre for å gå en sikker død i møte, for jeg orker ikke en langsom, smertefull eller angstfull død. Skal det skjer, så må det skje momentant, uten at jeg rekker å angre meg. Men jeg vil jo ikke egentlig dø. De bare skriker så høyt akkurat nå – stemmene. De som forteller meg at jeg er verdiløs. At jeg er en belastning. «GÅ Å DØ!» Skriker de, mens jeg skriker «HOLD KJEFT», tilbake.

Tårene renner. Jeg blir hysterisk, det er så vondt. Så forferdelig vondt. Jeg dras i to retninger, ingen av dem er retninger jeg ønsker å gå. For den ene går mot døden, den andre går mot et liv i mørket, så hva er egentlig verst?

Alt bare raser. Det føles som du knuser i tusen biter og du vet ikke hvor du skal begynner for å sette dem sammen igjen. Illustrasjon: graphicstock
Et motsigende paradoks

Jeg kjemper mot stemmene. Jeg vinner – en seier kan man vel ikke kalle det, men jeg vinner første omgang. Så nå ligger jeg i fosterstilling, full av angst og er plutselig redd for å dø. Finnes det noe større paradoks egentlig? Noe mer motsigende? Er det rart jeg er på bristepunktet sier jeg bare.

For i det ene øyeblikket ønsker jeg så sterkt å dø, at jeg nærmest planlegger hvordan jeg skal få det til. I det neste øyeblikket så ligger jeg i fosterstilling og er redd for nettopp det – at jeg skal dø. Det er vel i det minste et godt tegn. Jeg kan trøste meg med det, at jeg faktisk innerst inne ønsker å leve.

Det er bare noen ganger at disse irrasjonelle og påtrengende stemmene plutselig får det for seg at alt er tapt. At jeg er en byrde og ikke et liv verdig. De jobber på spreng for å bryte meg ned. Jeg jobber på spreng for å bryte meg ned. Selvdestruktiv så det holder. For jeg fortjener ikke bedre. Det er i alle fall det jeg tror. Det er jo det stemmene sier.

Alt er mørkt, tomt og meningsløst, slik blir det når de negative tankene tar over. Når depresjons-djevelen kommer på besøk. Et mørke av uro, selvhat og selvutslettelse.


Les også: Jeg ble suicidal av antidepressiva

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no