Psykisk syk og mamma

I mange år ønsket jeg ikke barn. Jeg var en av de «moderne» kvinnene som ikke hadde dette iboende, instinktive behovet for å formere meg. Barn interesserte meg ikke. Jeg ville bare ha meg selv å tenke på.

Sannheten var en helt annet. Sannheten var at jeg var redd. Sannheten var og fortsatt er, at jeg er syk. Ikke hele tiden, men det er en tilbakevennende sykdom, som kommer og går når den vil. I tillegg har jeg hele veien vært redd for at mine demoner skal ødelegge et eventuelt barn. Jeg vil for alt i verden ikke utsette noen individ for det jeg går gjennom.

Så, jeg skulle altså være barnløs. Lite visste jeg at den biologiske klokken ville noe annet. At jeg plutselig skulle få dette instinktet vi kvinner ofte får når vi ser en liten baby. For første gang så veltet en overveldende morskjærlighet over meg. Jeg var klar, jeg ville ha barn! Jeg hadde vært stabil lenge, hadde hatt det bedre enn på lenge og følte at sykdommen min ikke var et like stort hinder lenger. Samboer var enig og vi bestemte oss for å prøve og jeg ble gravid. For en lykke!

Kjærlighet ved første blikk <3

I ettertid og den dag i dag, så vet jeg at mange av de bekymringene jeg har hatt både før, under og etter svangerskapet er ganske normale. Psykisk syk, eller ikke. Alle bekymrer seg jo. For sannheten er at det er noe overveldende, stort og nytt som skjer i livene våre når vi bringer frem et barn til verden.

Bekymringene mine har nok bare tatt litt overhånd. Bekymringer gikk over til katastrofetanker og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hatet meg selv for at jeg skulle bringe et uskyldig, stakkars lite barn til verden. Inn i min verden – av kaos.

Negative tanker har den effekten på en, man overtenker, snakker seg selv ned, og til slutt så tror man på det. Selv om all fornuft sier noe annet. Selv om alle rundt ser noe annet, så ser du bare katastrofen som er på vei til å inntreffe.

Min største frykt var dette med tilknyttning – Ville jeg bli glad i barnet?

Ja, det gjorde jeg. Lenge før jeg fikk møtt den lille skatten, så ble jeg glad i han. En overveldende morskjærlighet strålte gjennom meg fra første stund. Ingenting og bekymre seg over. Kjærlighet er jo tross alt det viktigste.

Men tenk om jeg ikke ble glad i han når jeg så han da? – Det skjedde ikke. Om mulig så ble jeg enda mer glad i han. Den type kjærlighet kan ikke beskrives, den må oppleves. Så til tross for et svangerskap fylt med katastrofetanker, hormoner fra helvete og følelsen av å ha gjort noe forferdelig dumt, så kom altså en frisk, herlig liten prins til verden en vårdag i Mai 2016. Jeg gikk inn i en lykkeboble, og ikke en ting i verden kunne sprekke denne – Trodde jeg.

Virkeligheten kom

Min tid som mamma har vært preget av opp og nedturer. Slik tror jeg det er for de aller fleste av oss. Man blir utslitt. Man er redd og konstant bekymret for den lille. I tillegg har man jo dette presset, presset om å være en perfekt mamma. At alt gjøres etter boka. Boka som beskriver tusenvis av ulike fasiter på hva som er rett og hva som er galt.

Men til syvende og sist så må man prøve seg frem, feile og prøve nok en gang. Man kan ta til seg gode råd og veiledning fra de som har gjort det før. For det er klart at de har peiling. Men det er bare du som kjenner ditt barn, din familie og hva som er best for dere.

For meg har det å bli mamma endret så mye. Det gir meg styrke og motivasjon til å kjempe videre. Det gir livet mening, selv på de tyngste dagene.

Noen ganger tar katastrofetankene over

For meg er det i tilleg en ekstra bekymring som ligger der hele tiden og gnager. Jeg har vært så hinsides redd for at enhver feil jeg begår, skal kobles opp mot at jeg er psykisk syk. At terskelen for å gjøre feil er lavere for meg, enn for «normale» mødre. Så opp i all denne pedagogikken, meninger om hvordan ting burde gjøres og meninger om psykisk syke og deres evne til å være foreldre, så er det klart at tvilen vokste.

Tvilen går over til sannhet: «Er jeg god nok», blir til «Jeg er udugelig.», og «Jeg kommer til å ødelegge babyen min.» Jeg har gått så mange runder med meg selv. Og når de dårlige periodene har tatt over, så vinner katastrofetankene. Jeg blir en udugelig mamma som helst burde fordufte ut av livet til sønnen min før det er for sent. Tror jeg. Føler jeg.

Innerst inne så vet jeg at dette ikke stemmer. Innerst inne så vet jeg at jeg er god nok, akkurat slik jeg er. Med alle mine feil, mangler og utfordringer. Det er bare vanskelig å høre på den fornuftige delen av meg innimellom. Dette tror jeg vi alle har problemer med. Uavhengig av diagnoser, uavhengig av sykdom og grad av friskhet.

Jeg er ikke perfekt, men hvem er det?

Jeg er i tillegg heldig. For jeg har et godt nettverk rundt meg. Som igjen gjør sønnen min til en av de heldigste ungene i verden – etter min mening. For selv om jeg får dager hvor jeg kanskje må ligge litt ekstra lenge på rommet, så har han så uendelig mange som er glad i han. Som er der for han og som han kan tilbringe tid sammen med. Om jeg bare kunne klart å slå meg til ro med dette, så ville mange bekymringer lettet fra skuldrene mine. Men vi er vel bygget litt sånn vi mennesker. Med denne dårlige samvittigheten og følelsen av å ikke strekke til hvis man ikke er perfekte.

Jeg er ingen perfekt mamma. Jeg blir syk av og til, og klarer ikke å være hundre prosent til stede. Men til syvende og sist: Hvem klarer å være der 100 % hele tiden? –Ingen. Så hvorfor denne dårlige samvittigheten? Hvorfor denne følelsen av å ikke være god nok? Det viktigste er å være der hundre prosent når du klarer, og da må man gjøre de grep som passer deg og dere, for at dette skal være mulig.

Noen ganger må jeg bare bli hjemme å lade batteriene noen dager

Å være mamma når man er psykisk syk, er en utfordring. Det er slitsomt, det er vondt og det går hardt utover samvittigheten til tider. Jeg blir ikke vanlig sliten, hvor et lite pust i bakken lader batteriene mine. Jeg blir så sliten at jeg til tider må ligge i flere dager. Jeg blir så sliten at jeg må ta det ekstra med ro, eller trekke meg litt tilbake i perioder. Jeg klarer ikke alltid å være med når vi skal ut på ting og jeg må tidvis ha litt ekstra avlastning.

Men som alle rundt meg sier: Alle er syke i blant. Livet har ingen garanti for sykdom, og man kan heller ikke forutse om man ville blitt syk i fremtiden. Jeg kunne vært frisk før jeg fikk barn, men plutselig bli syk etter at barnet var kommet. Dette er noe vi ikke har forutsetninger til å vite noe om. Så hvorfor er jeg så streng med meg selv da?

Min familie <3 Guttungen ser ikke så fornøyd ut her, da han nok er lei av å bli tatt bilder av halve dagen. Ikke bare, bare å være søt baby si. Bilde er fra navnfesten han sin.

Barn som pårørende

Jeg overøser han med kjærlighet. Jeg er der for han når han trenger meg, jeg steller og pleier, gir han mat og omsorg, slik en mamma skal og burde gjøre. Føler jeg for øvrig at jeg ikke klarer dette, så sier jeg i fra. Jeg ber om hjelp. Han har i tillegg en fantastisk pappa, besteforeldre, onkler og tanter. Han har til og med tre oldeforeldre. En privilegert liten gutt. Så hvorfor er jeg så streng med meg selv?

Jeg tror vi alle trenger å løsne opp litt. Ikke være så kritiske til oss selv. For størst av alt er kjærligheten, og har man den, ja så får man ta de utfordringene som dukker opp underveis, sammen. Selvsagt er det viktig å ikke la dine problemer, bli barnets problemer. Noe jeg er veldig opptatt av. Han vil vokse opp å være en pårørende, jeg vet det. Men jeg akter å skåne han så mye som mulig. Han skal ikke bli en pårørende som til slutt blir en pasient. For at dette skal være mulig så tror jeg det er viktig med et godt støtteapparat rundt seg. Både innad i familien, men også i det offentlige hjelpeapparatet. Ikke minst: åpenhet.

Til slutt så er det aller viktigste å innse selv at man er syk og å tørre å søke hjelp, og det så tidlig som mulig. Jeg vet at det er så alt for mange barn av psykisk syke som selv har blitt syke. Og det er jo nettopp disse historiene som skremmer livet av meg. Vil mitt barn også ta del i denne dystre statistikken av syke pårørende-barn?

Opp og nedturer hører livet med. Noen ganger må man trekke seg tilbake. Ta en pause. Men det er lov.

Vi trenger et tilbud som fungerer

Vi som samfunn har en jobb å gjøre for å forebygge dette. I dag har vi allerede kjempegode tilbud for barn av psykisk syke. Et godt hjelpeapparat rundt mor og far, som kan veilede og hjelpe deg til å bli en så god og stabil forelder som mulig – når det fungerer. Dessverre er det ikke alle som opplever det slik. Dessverre får ikke alle den hjelpen de har behov for, eller krav på. Ikke alle vet om hjelpen en gang og ikke alle blir sett eller hørt.

Selv har jeg fått god hjelp med tett oppfølging, men det har ikke vært enkelt. Det var en kamp å få denne hjelpen. Og det skal ikke være slik at man i den mest sårbare og viktigste fasen i livet sitt, opplever og måtte kjempe for å få hjelp. Det gjør nok at mange faller av, og ikke orker å oppsøke hjelp. Noe som igjen går utover barna. Det er viktig å sette fokus på dette. Det er også viktig å vise at man faktisk kan være psykisk syk og mamma eller pappa.

Jeg trodde virkelig ikke jeg skulle klare det. Jeg tror fortsatt mange ganger at jeg ikke skal klarer det, men så henter fornuften meg inn igjen, jeg ser på den fornøyde lille gutten min som tusler rundt og jeg vet med meg selv at det går bra – jeg klarer det faktisk.


Les også: En mamma med sosial angst

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp