Psykisk vold: –Om han bare hadde slått meg…

En leserhistorie om psykisk vold i nære relasjoner. Hun ønsker å være anonym med hensyn til andre involverte parter. Her beskriver hun en av mange episoder med faren sin, som hun opplevde som ung jente. Mange ganger kunne hun ønske at han slo. – Fysiske sår gror, mens de indre sårene leges aldri. Sier hun. I tillegg tror hun også at folk rundt ville reagert og tatt grep, hvis de fysisk hadde sett at hun ble mishandlet.

Du borer øynene i meg. Kalde, tomme, svarte øyne. De skjærer gjennom sjelen min. Uttrykket «hvis blikk kan drepe» får en helt ny mening, og det føles ikke lenger som et uttrykk. Men som at du faktisk nå kommer til å drepe meg med blikket ditt. Jeg forsøker så godt jeg kan å beholde roen. Jeg henter alt jeg har av indre styrke. Jeg trer inn i en rolle som en soldat, klar for å ut i strid.

Du står helt opp i ansiktet mitt. Jeg kjenner ånden din, spyttet ditt, mens jeg på nært hold kan se og føle sinne ditt i hver fiber i kroppen. Tankene raser. Jeg er redd. Livredd der jeg står klistret oppetter veggen, mens du står med en arm på hver side av meg, slik at jeg ikke kan flykte.

Må ikke vise at jeg er redd. Jeg knyter hendene sammen. Klar for å gå i forsvar hvis det skulle bli nødvendig. Foreløpig er du oppslukt i kjeftingen. Oppslukt i å bare stå der med all din prakt å skrike til meg. Som om jeg var et lite, ubetydelig innsekt. Det er slik du får meg til å føle meg. Selv om jeg med hele meg forsøker å ikke la det gå inn på meg, så gjør det, det.

Illustrasjon: Stockfoto, pixabay.com
Psykisk vold er usynlig; om han bare hadde slått meg, så kunne folk sett

Jeg vil ikke at du skal vite det, at det går inn på meg. Den seieren vil jeg ikke gi deg. Selv om du har vunnet over meg. Du har stjålet hele sinnet mitt. Tankene mine. Følelsene mine. Ved å skape frykt og uro, så har du stjålet alt dette fra meg – min rett til å føle meg trygg. Det har du frarøvet. Du som egentlig skal være den personen som skal sørge for at jeg føler meg trygg.

Men du skal likevel ikke få den tilfredsstillelsen av å se med egne øyne at det du gjør, det funker. Du gjør meg redd. Vettskremt faktisk og denne frykten, den styrer livet mitt. Men det skal du aldri få vite. Det er nemlig bare min hemmelighet.

«DU ER KUN EN UDUGELIG LITEN DRITTUNGE. EN DRITTUNGE SOM TROR DU ER VOKSEN!»

På inn og utpust, ordene slår meg i ansiktet som knyttnever. En blåveis av gangen. Om det bare hadde vært slik. Jeg begynner å fantasere. Hva om han faktisk slo meg? Kanskje jeg da kunne bli kvitt han. For da ville jeg jo hatt bevis på denne ondskapen. Da vil jeg få synlige sår, som viser at han er giftig. En fare for meg. For familien. Nevene knytter seg sammen, enda hardere nå. Jeg kjenner på smertene fra neglene som borer seg inn i håndflatene.

Skal, skal ikke, skal, skal ikke…

«SÅ HVIS DU SKAL VÆRE SÅ FORBANNA VOKSEN, SÅ MÅ DU FOR FAEN MED  TÅLE Å BLI SNAKKET TIL SOM EN VOKSEN OGSÅ. TA KONSEKVENSENE AV HANDLINGENE DINE, SOM EN VOKSEN!»

Jeg var et lite, forsvarsløst barn som forsøkte så godt jeg kunne å forsvare meg mot de verbale angrepene. Mishandling er ikke bare slag og spark, psykisk vold er minst like alvorlig og ødeleggende. Illustrasjon: Stockfoto, pixabay.com
Kanskje han har rett, kanskje jeg er dum?

Fortsatt på inn og utpust. Blir han ikke snart tom for ord? Forresten, så er vel heller ikke dette akkurat normal måte å kommunisere med en voksen, er det? Kanskje han har rett, kanskje jeg er dum? Jeg burde jo ikke gjort det jeg gjorde. Eller sagt imot, når han konfronterte meg.

NEI, snap ut av det. Det er ikke min skyld. Dette er ikke akseptabel oppførsel. Om det er aldri så galt det jeg har gjort, så er ikke dette greit. Dette vil jeg ikke finne meg i lenger. Tankene raser.

Skal, skal ikke?

Jeg går ut i kamp. Jeg trekker pusten dypt, ser dette udyret som har tatt over kroppen til det som egentlig skal være faren min, inn i øynene. Jeg borer dem fast inn i de sorte, tomme og sinte øynene hans.

«KAN DU IKKE BARE SLÅ!» Skriker jeg, selvsikkert, med en hånlig og oppfordrende tone. «SLÅ MEG!» Gjentar jeg. Han er på bristepunktet nå. Hvis jeg bare pirker litt til. Viser at ordene hans bare preller av meg, så kanskje jeg klarer det. Men nei. Han er kalkulert. Selv om han er så sint, så har han fortsatt såpass kontroll, så han fortsetter å slå tilbake med ordene.

Jeg begynner å bli desperat nå. Orker ikke mer. Klarer ikke å være soldat lenger. Den lille, redde jenta kommer frem i full blomst nå. Alt for sliten til å kjempe. Et siste desperat forsøk:

«SLÅ MEG, kan du ikke bare bli ferdig med det. Så kan jeg gå til barnevernet og melde deg!

Psykisk vold setter indre spor som aldri helt vil lege. Usikkerheten, selvhatet, skammen, angsten. Det følger med deg resten av livet. Illustrasjon: Stockfoto, pixabay.com
Usikker og uviten så tar jeg han på ordet

Der var slaget tapt. Svake, dumme jente. Han har rett. Jeg er helt ubrukelig. Han ser det nå, at han har vunnet. At han har fått meg ned i kne. Han ser det nå – redselen. Utmattelsen. Desperasjonen. Overgivelsen.

«Hah, ja det hadde du nok likt, dumme jente. Gå til barnevernet du, så vil du bli plassert på en institusjon. Hvis du tror det er noe bedre, så vær så god.»

«Utakknemlige drittunge!»

Usikker og uviten så tar jeg han på ordet. Jeg vil jo fjerne han fra hjemmet, ikke meg selv. Jeg vil jo fortsatt bo hos mamma. Jeg vil ikke på noen institusjon, eller bo hos noen fremmede. Jeg vil bo hjemme, sammen med mamma og lillebroren min. Men uten han.

Han er endelig ferdig, trekker seg tilbake mens han ser hånlig på meg og går ut. Jeg får ikke puste. Er helt ferdig. Jeg glir nedover veggen, trekker bena innunder meg. Sliten, utmattet, sint. Tårene strømmer på. Jeg gråter ustanselig, klarer ikke bevege meg, klarer ikke å gjøre noe annet enn å sitte der, helt alene i en mørk, kald gang og bare gråter….Igjen


Les også: Psykisk vold; den usynlige volden

Aktuelle lenker:

Aftenposten: –Det hadde vært mye lettere om han hadde slått

Dette innlegget er sendt inn av en leser som ønsker å være anonym. Ønsker du å dele en historie, tanker eller meninger rundt psykisk helse så send en mail til psykmagasinet@outlook.com og merk innlegget med leserinnlegg.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no