Religiøs tvang og manglende respekt

Denne teksten ble skrevet på jenterommet en kveld i 2012. Fem år senere ser jeg tilbake på denne tiden med et sukk. Likevel så er jeg takknemlig for at jeg skrev ned tankene mine da det stod på som verst.

Jeg sitter på rommet mitt. Hodet mitt er fullstappet av ubesvarte spørsmål og vonde tanker. Jeg er forvirra. I dag startet Ramadan, den muslimske fastemåneden som foregår en måned, en gang i året.

Jeg har gruet meg til denne dagen og måneden lenge. Det oppstår alltid så mange problemer, misforståelser og mistolkninger når denne fasten inntreffer husets fire vegger.

Selv er jeg ikke mot fasten og synes det er fint at folk faster, men for meg er det annerledes. De siste årene har jeg opplevd at det å faste skal være en selvfølge. Denne selvfølgen har blitt opplevd uten at det har foregått nok kommunikasjon til å faktisk kunne forstå. Jeg syns det er svært vanskelig å være meg.

Illustrasjonsfoto: Snappa.io

KORANEN SOM LEVEBRØD

Jeg har en far som dessverre aldri har vært den flinkeste til å snakke om ting, ytre seg, mene, lytte og til å dele. Dette har selvfølgelig gått utover familien. Uten at noen av oss vet det, skal det egentlig være en selvfølge at hijaben er på, be fem ganger om dagen og ha bred forståelse for religionen. Selv om pappa og jeg ikke snakker så mye sammen, vet jeg hva han mener, tenker, synes og tror. Han vil oppdra meg i den islamske tro med Koranen som levebrød.

Jeg er vokst opp i et norsk land med foreldre fra to deler av verden: Europa og Afrika. Sammen har de bestemt seg for å bosette seg her. Norge har alltid vært mitt oppvekst- og hjemsted og her lever befolkningen opp til å være kristne eller livsnytere uavhengig av religion. Det er dette som får pappa til å tenke:

«Jeg er så redd for at barna mine skal havne i en farlig situasjon, at de skal drikke seg fulle, spise svinepølser, eller tilbringe tid med norske gutter».

Dette er ingen ord han har sagt direkte til meg, men det er slik jeg har valgt å tolke det ut fra diverse holdninger han utgir seg for å ha i hverdagen og måten han har respondert på flere av mine spørsmål tidligere.


En sterk troende far vet ikke hva som skjer med mennesker som forlater jorden fordi hjertet har sluttet å slå. Ingen vet det.


 

For meg er det ikke noe problem å faste en hel måned, men selve poenget med den muslimske fasten er at den er muslimsk. Jeg ber ikke fem ganger om dagen, jeg leser ikke Koranen, jeg kan ikke alt jeg ifølge boken skal tro på.

Jeg bruker ikke hijab. Jeg er ingen muslim. Jeg er ingen kristen. Jeg vet ikke hva jeg er. Selv tror jeg det finnes en Gud, mye mer mellom himmel og jord enn det folk vet og kommer til å vite. Men fordi at jeg er vokst opp i to helt forskjellige kulturer, går all tro over til forvirring og redsel.

For at en faste skal føles rett for meg, skal jeg virkelig kunne kalle meg muslim. Ikke bare kalle meg, men være, holde meg til de fem søylene og kunne det man skal tro på. Det skal være min idé å bestemme seg for å forstå, lære, lese og tro.

Ingen andre skal komme og fortelle meg at jeg syns du skal finne boken på nett eller for hånd og lese den ut og inn, pugge innhold og bruke all fritid på å lære. Det skal være ekte, og komme fra min kropp, så får bare pappa tenke og tro det han vil om meg og livet etter døden.

Viktig med respekt

Pappa kan si mange ting for å «skremme», føles det ut som. Når jeg spør hva han tenker om troende i andre religioner eller ateister, får jeg jo til svar at de havner et helt annet sted enn han. Ingen paradis, men et helvete. Som menneske har man ikke rett til å uttale seg om døden på den måten.

Et menneske er et menneske uansett om det er jøde, muslim, kristen, hindu eller ateist. Vi er kommet til jorden for å leve, være nysgjerrige og alle tenker og tror forskjellig. Ingen har like tanker og meninger innvendig og det er så innmari viktig å respektere dette.

Illustrasjon: Snappa.io

Selv om mamma ikke tilhører den muslimske tro, betyr det ikke at hun fortjener et liv i helvete. Ingen kan faktisk si:

«Jeg håper du vet at det er en fordel å bli en del av det muslimske samfunn, jeg vil så gjerne fortsette å se deg i paradis».

Ingen kan si slik. Ingen!

Religiøs tvang

All den religiøse tvangen jeg føler jeg har vært en del av i de senere årene, har fått meg til å tenke annerledes på mange områder. Jeg har alltid vært åpen for å lære om forskjellig trossamfunn, men når man hele tiden føler på at gjør du ikke det, kommer du til helvete, så utvikles tvang videre til hat eller misnøye.

Jeg vil ikke ha det slik. Jeg vil ha respekt, forståelse, gjensidighet, jeg vil ha et rettferdig liv.

Uansett hvilket land jeg bor i, så bestemmer jeg selv hva slags tro jeg har. Det er faktisk ingen rundt meg som kan bestemme min tro eller om det jeg føler er rett eller galt her i livet. Det er kun meg selv som bestemmer. Ingen religioner er feil, ingen er helt rett. Har du valgt å ha en tro, respekterer jeg det fullt ut, så lenge respekten er gjensidig og ordet helvete er forbi.

Angst og depresjon

Det er bare så synd at det som har skjedd, og det som skjer, preger meg så mye. For det må bety noe at jeg føler meg så redd, at jeg føler meg usikker, at jeg ikke vet. Det må bety noe at jeg sliter med panikkangst og at jeg har hatt langvarige depresjoner.

Det må bety noe at dette har kommet fra akkurat deg

 

Jeg er en undrende nysgjerrig 22 åring som skriver under pseudonymet «Zara». Psykisk helse har vært et tema jeg har vært veldig opptatt av så lenge jeg kan huske. Dette bunner ut i flere år med utfordringer på hjemmebane, ettersom jeg kan vise til en oppvekst med kulturkræsj og religiøse utfordringer. Dette har gjort meg til en kreativ tanketenker, men dessverre også medført en rekke angst-anfall og langvarige depresjoner. Jeg kommer derfor til å arbeide for å bringe temaet på dagsorden, og bidra til at færre føler seg alene om å stå i denne situasjonen.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp