Selvskading er et rop om hjelp, ikke oppmerksomhet

Ofte er det vanskelig å finne ord man kan bruke til de ulike følelsene man føler. Særlig når man føler seg tom, maktesløs og helt ute av stand til å fungere. Når disse følelsene sniker seg innpå deg som en øksemorder i nattet, så er det ikke mye lett og skulle forklare til de rundt deg hva som foregår.

Uansett hva slags ord man skulle ha satt på disse følelsene, så finnes det ikke noe annet og si enn at de gjør vanvittig vondt. Den tilstanden du er i og følelsene du føler, de er så surrealistiske, samtidig som de er helt virkelige. De tar pusten fra en, og tid og sted blir helt borte.

Det kan føles som man svever i intet hvor bare du er, helt alene og fortvilet. Du føler deg fanget i et glassbur som ikke kan knuses. I dette glassburet står du hysterisk og banker mens du hyler etter hjelp i håp om at noen forbipasserende skal høre deg å knuse buret for deg. Dessverre så er det lydløst, og menneskene som vandrer rundt deg fortsetter sin vante gang uten å ense at det er noen der som trenger deres hjelp, som trenger å bli hørt.

Vanskelig å forstå

 

Det er vanskelig å forstå ting man selv ikke har opplevd. Selv når man kan relatere seg til en ting, så kan det fortsatt være vanskelig å sette seg inn i en annens situasjon. En annen sitt følelsesliv. Empati er noe de fleste av oss har i større eller mindre grad, likevel så møter man svært sjeldent på noen som har nok empati til å forstå helt uten å dømme. Jeg er svar skyldig her selv. Men det er viktig å likevel prøve så godt man kan.

En ting jeg syns er vanskelig i sosiale sammenhenger, er når samtaleemner rundt psykisk helse dukker opp. Da får jeg bekreftelse på at psykisk helse fortsatt er tabu. Ikke minst så får jeg bekreftelse på at det er alt for lite kunnskap og forståelse rundt dette, blant mange.

Ofte kan det være samtaler om ulike mennesker og hvordan den enkelte blir oppfattet. Det er ofte ting jeg kan relaterer meg til og selv om de ikke snakker om meg, så kan det av og til føles slik. Til tider er det faktisk vondt å sitte sammen med en gruppe mennesker å kjenne seg så forbanna godt igjen i det som blir sagt, som om det er deg de snakker om, mens du samtidig føler deg så alt for liten, så alt for skamfull til å si noe som helst.

8341087967_64828bc4df_o
Foto «i’m not okay.» by Logan Prochaska via Flickr
Selvskading er et rop om hjelp

Et tema som ble tatt opp ei gang, var dette med selvskading. Nå er ikke jeg en selvskader, men jeg har «flørtet» med selvskading, og dermed kan jeg også forstå at de som driver med det, ikke gjør det for gøy.

«Hun der driver og kutter seg hele tiden, gråter på fest og er bare ute etter oppmerksomhet»

Dette er en setning jeg har hørt en gang for mye, og som provoserer like mye hver gang. For hva sier ikke det om en person hvis denne personen er så desperat at hun sitter på en fest tårevåt og full, med et barberblad på doen? Jo, det sier at denne personen sårt trenger hjelp og handlingen hennes er et ROP om hjelp.

Det er ikke nødvendigvis den mest ideelle løsningen. Det er selvsagt forståelig at folk blir både redde og ute av seg når de blir vitne til, eller hører om slike hendelser, men å rakke ned på personen som sitter med barberbladet er ikke løsningen. Dette er en desperat handling, og de færreste gjør slikt fordi de kun ønsker litt oppmerksomhet.

«Vennegjengen hennes er så ordentlige, de jobber eller går på skole,  mens hun, hun bare sitter der og gjør ingenting.»

Når ble venners arbeidssituasjon grunnlaget og fundamentet for et godt vennskap? Går det ikke an å være venner med noen som av en eller annen grunn ikke jobber? Og hvor mye vet du egentlig om den jenta som er venn med vennen, til vennen, til vennen din?

Still deg spørsmål som: Hva og hvorfor

Når folk ikke jobber så er ligger det som oftest en årsak bak det. Selv om du ikke kan se tydelig hvorfor denne personen, som du egentlig ikke kjenner, ikke er i jobb, så er det ikke dermed sagt at det er et valg personen har tatt på bakgrunn av latskap. Dessverre så er usynlige sykdommer enda ikke sosialt akseptert i samfunnet. Man blir ofte sett på som en slapp snylter, mens sannheten er noe helt annet. En sannhet som kanskje selv de nærmeste ikke vet om.

Still deg derfor spørsmål som: Hva og hvorfor, ikke minst ta deg tid til å snakke med denne personen som så sårt trenger «oppmerksomhet». Først da kan du kanskje klare å forstå litt mer om hva som ligger bak denne handlingen. Først da kan du også komme med en konkret påstand om denne personen kun er oppmerksomhetssyk. Noe som mest sannsynlig ikke er tilfelle.

hellegg-til-overskrift

Et alvorlig rop om hjelp

I mitt hode så er det å skade seg selv et alvorlig rop om hjelp – et desperat rop. Jeg syns det er trist når folk er så fordomsfulle og kritiske rundt dette. Her er det snakk om mennesker som går så langt at de faktisk kutter seg selv, fordi de har det så uutholdelig vondt.

Mennesker som begynner med selvskading gjør det fordi de er fortvilet og ute av stand til å håndtere det vonde på en rasjonell måte. De er på flukt fra tankene sine, fra smerten. Og de flykter ved å flytte den psykiske smerten over til noe annet. De «tar kontroll» over den psykiske smerten. Og når de først har begynt så blir det som med så mye annet – en avhengighet.

En analogi

Tenk deg at du skal henge opp et bilde. Du tar hånda med hammeren langt bak hode, for å slå i ekstra hardt bare for å være sikker på at du får inn denne spikeren. I det du slår så mister du styringen på hånda. Før du vet ordet av det så hyler du til i et smerteskrik fordi hammeren traff tommelen istedenfor spikerhode.

Du har en irriterende venn som flirer ved siden av deg. Han sier lattermildt at du bare må slå deg i kneet eller på en annen kroppsdel fordi du da vil glemme smerten i tommelen. Han er i tillegg så snill og tilbyr seg å slå for deg. Du har så hinsides vondt i tommelen din at du i et lite irrasjonelt øyeblikk faktisk vurderer å slå til på tilbudet. Alt for å slippe den sprengende smerten som herjer i hånda de.

Slik er det med psykisk smerte også, noen ganger gjør det så vondt at man blir så desperat etter å bli kvitt smerten, eller i det minste flytte smerten og tankene over til noe annet. Da blir plutselig den eneste «logiske» løsningen å flytte smerten over til et annet sted. Fra tommelen til kneet. Når man har psykisk vondt, så flytter man den psykiske smerten, til en fysisk smerte.

Man kommer ingen vei med fordommer

Så husk på dette: Når du hører om, eller ser en person som skader seg selv, ikke døm denne personen nedenom og hjem. Ikke se på denne personen og dens handlinger som et tragisk og ustabilt forsøk på å få oppmerksomhet.  Se på personen og handlingen som et rop om hjelp. Dette gjelder i grunn for alle psykiske sykdommer – når personer i din omgangskrets plutselig blir innelukket, tilbakeholden og lite synlig, så er det mest sannsynlig fordi denne personen sliter og ikke ønsker å være til bry. Negative ord og handlinger rettet mot denne personen er derfor det siste som trengs.

Hvis du hører om mennesker som er arbeidsledige så ikke trekk forhastede konklusjoner og tro med en gang at denne personen er en snylter. Tenk heller over hvor mye du faktisk vet om denne personen og om du har grunnlag nok til å trekke en konklusjon i det hele tatt.

Hvis du ser eller hører om noen som stadig gråter på fest, ikke se på denne personen som en irriterende festbrems som enda ikke er ferdig med fjortisfestingen sin. Strekk heller ut en hånd og gi dem en skulder å gråte på. Mest sannsynlig så kommer det ut tusenvis av innelukkede følelser frem. Tårer som ikke har sett lyset fordi denne personen er for redd til å si at han eller hun sliter.

Det ligger som regel alltid en historie bak. Ikke lukk boka før du er ferdig med første avsnitt. Prøv heller å lese litt mer, kanskje vil du sitte igjen med både kunnskap og en god opplevelse. En opplevelse som du hadde gått glipp av fordi du ikke gadd å åpne horisontene litt. Kanskje du til og med vil sitte igjen med en ny venn.

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no