Jeg strekker ikke til når jeg er deprimert

Det verste med å være deprimert er ikke alltid det å være langt nede uten noe form for livsgnist. Det verste for meg er at jeg ikke klarer å være der for de rundt meg.

Jeg føler ikke jeg strekker til verken overfor familie, venner eller kjæreste. På de verste dagene så ligger jeg innelåst på rommet og isolerer meg helt fra omverdenen. Jeg orker ikke å være i nærheten av noen. Jeg trekker meg bort, både for min egen del, men også for ikke å utsette de rundt meg for en irritabel, tom og motløs person.

 Man skal gi og ta

I den verste perioden min så syns jeg dette blant annet var uutholdelig med tanke på samboeren min. For hvor gøy er det å komme hjem fra jobb, sliten og trett selv for så å se at kjæresten din ligger rett ut helt tom i blikket?

I et forhold så er man avhengig av at man gir og tar. I vårt forhold tar jeg mye mer enn hva jeg føler jeg gir tilbake, selv om jeg prøver så godt jeg kan.

Man påvirkes av humøret til de menneskene man omgås. det kommer man ikke unna. Når jeg da går inn i dype depresjoner så vet jeg at dette selvsagt påvirker de rundt meg. Spesielt de som lever tettest opp til meg. Det er så fryktelig vondt å ligge der helt uten evne til å klare å fungere. Helt uten evne til å gi noe tilbake. Det smerter mer enn depresjonen i seg selv.

Foto: www.snappa.io

I gode og onde dager

På grunn av dette så ligger det dermed hele tiden en frykt og ulmer. Frykten for at han, forståelig nok, skal få nok en dag og pakke sakene sine å reise. En ting er sikkert, jeg er utrolig heldig som har funnet et så fantastisk menneske som aksepterer hele meg, i både gode og onde dager. Likevel så har jeg problemer med å godta det, når han sier at han ikke kommer til å reise. I mitt hode tenker jeg bare: Hvor lenge? Det er hva det hele bunner ut i. Hvor lenge orker et menneske å leve sammen med meg?

Det samme gjelder overfor familie og venner. Et venneforhold er litt som med kjæresteforholdet, man må gi og ta. Venner og kjæreste velger man tross alt, det er dermed også lettere å velge dem bort hvis ting ikke skulle fungere Familien derimot, de er på måte genetisk koblet til å elske deg uansett hvor jævlig du måtte være. Gener gjør det for øvrig ikke noe enklere og det er ikke gitt at de skal verken tåle alt, eller orke å ta initiativ i det uendelige.

Famillien er også ofte dem som får se alt, helt usensurert. Det er de personen som kjenner deg på godt og vondt gjennom flere år i tett «bofelleskap.» Alt av sinne og undertrykte følelser som man ikke alltid føler man kan få utløp for overfor venner kommer ut til familien. Foreldre og søsken er dessverre dem det går utover hardest.

Forbilde

Jeg er også storesøster. Jeg skal liksom være en person som de skal se opp til. En person som veileder og er der for dem, stille opp for dem og oppmuntre dem i vanskelige perioder av livet deres. Hva gjør jeg i stedet? Jo, jeg ligger hjemme og klarer ikke å gjøre noe som helst. Hvorfor? Fordi jeg er deprimert.

Det er nettopp dette som er det verste med depresjonen. Det at jeg ikke strekker til som medmenneske for de rundt meg. Jeg vil så gjerne være der for alle sammen, gi alt av meg selv og stille opp på sekundet hvis det skulle være noe. Situasjonen min gjør derimot at dette til tider er umulig, og det gjør så forferdelig vondt.

Ingen har vi for evig, og det er viktig å ta vare på hverandre mens man er til stede. Det verst tenkelige må være å sitte igjen å angre på at man ikke gjorde mer for å vise at man var glad i dem, eller gjorde mer for å stille opp og å hjelpe til, eller rett og slett bare komme på besøk.

Foto: www.snappa.io. «I believe that the greatest gift you can give your family and the world is a healthy you.» -Joyce Meyer

Tiden er ikke evig

Dette sliter så inderlig mye på meg, for jeg er redd jeg kommer til å sitte igjen med nettopp en slik anger. «Jeg burde» er et ord som egentlig ikke burde, ja jeg ser ironien, være en del av vokabularet vårt.

Vi burde ikke gjøre det, vi SKAL gjøre det:

Jeg burde ikke besøke de jeg er glad oftere.
Jeg skal
besøke de jeg er glad i oftere oftere.

 Dessverre blir det ofte med burde, som igjen fører til den onde sirkelen av utsettelser. Man har jo tross alt morgendagen, og dagen etter der og vips så har det gått to uker og før man vet ordet av det, så er den uendelige tiden som man trodde man hadde, ikke så uendelig likevel.

For hver gang depresjonen tar tak i meg så kjenner jeg på denne dårlige samvittigheten. Denne følelsen av å ikke strekke til. Følelsen av å være en byrde. Og det er ubeskrivelig vondt.

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp