Svarer du ærlig når noen spør hvordan du har det?

Du er ute på shopping, solen skinner og alt ligger til rette for at du skal ha en fin dag. Inni deg derimot er alt mørkt.

Den eneste grunnen til at du er ute blant folk er fordi du i dag klarte å vinne kampen mot demonene som ville holde deg til sengs nok en dag.

«Smalltalk»

Plutselig får du øye på henne: Kari som kommer smilende mot deg, Kari som du egentlig ikke kjenner, men som du har vært på fest med et par ganger, og som du vet hvem er gjennom felles bekjente.

Du vil ikke møte henne, eller noen andre, for den saks skyld og du ser etter alle mulige fluktveier. Du innser for øvrig raskt at slaget er tapt. Du klistrer derfor på deg det største og mest oppriktige, falske smilet du klarer å hente frem og svarer hyggelig «Hei» tilbake i det dere møtes. Kari nøyer seg selvsagt ikke bare med et simpelt hei, og fortsetter med:

«Det var lenge siden, hvordan går det med deg?»

Hun stråler forventningsfullt i det hun venter på svaret. Og som den høflige personen du er legger du deg opp på hennes nivå og svarer like muntert tilbake:

-Jo, her går det bare fint takk, og hvordan går det med deg da?

Du smiler fortsatt ditt brede smil, mens du tenker:

Puuh, stemmen gav ikke etter og jeg står fortsatt oppreist!

For sannheten er jo at du helst vil låse deg inne i et mørkt rom. Sannheten er at verden virkelig ikke smiler til deg og at du er så deprimert at du er på randen til å få et sammenbrudd. Måtte derimot Gud forby om noen andre fikk vite det, eller at du  sier det  høyt til noen.

For alt du vet, så står Kari der selv med et falskt smil og tenker akkurat det samme som deg.

 


Vi har også av en eller annen merkelig grunn fått det for oss at sårbarhet er synonymt med svakhet, og man vil jo ikke under noen omstendigheter vise oss svake overfor andre.


 

Så til poenget

«Jeg har det kjempe bra» må vel være den største løgnen som kommer ut av de fleste av oss. For hvor mange ganger sier du det egentlig som det er når du møter på en bekjent på gata? Jeg grøsser bare ved tanken på hvordan reaksjonen og samtalen ville gått hvis jeg plutselig en dag fant ut at jeg skulle svare ærlig.

Faktisk har jeg opplevd dette en gang. Det var riktignok ikke jeg som var tøff nok til å være ærlig, men det er likevel ubehagelig å være på den andre siden også, for hva skal du egentlig si når personen foran deg plutselig begynner å lange ut om kjærlighetssorgen sin, sitt avdøde kjæledyr eller hennes manglende vilje til å leve? Man forsøker selvsagt å trøste etter beste evne, men det er ikke lett.

Hovedgrunnen til dette er nok fordi vi i utgangspunktet strever så hardt med å skjule alt det negative. Vi er dermed ikke forberedt på at noen plutselig skal begynne å snakke om de negative tingene.

Det er for øvrig veldig rart at det skal være sånn egentlig. Hvor sannsynlig er det at noen har det bra hele tiden? Veldig liten. Hvorfor skal det da være så uhyre vanskelig, for ikke å glemme, så lite sosialt akseptert og faktisk si dette høyt en gang i blant?

En ting er at man kanskje ikke burde forkynne sine innerste tanker og følelser til en halvbekjent på gata i tide og utide, men når vi legger lokk på følelsene våre overfor venner og familie også så er det noe galt et sted. Ofte får jeg spørsmål om hvordan det går, da gjerne fra venner eller familiemedlemmer som jeg vet jeg kan stole på og som jeg vet jeg kan være ærlig med, likevel så kommer svaret i ren automatikk: «Jo, alt er bare fint, med deg også?»

Hvorfor har vi gjort det så ubehagelig å være ærlig?

Vi vet jo alle sammen at det å ha vonde perioder i livet ikke er forbeholdt én person. Det er noe vi alle opplever, så hva er det som gjør at vi på død og liv ikke vil snakke om det? Man kan ikke legge skylden på sosiale medier og manges behov for å fremstå som perfekte heller. Dette er et problem vi har hatt lenge før sosiale medier ble født.

Jeg vil faktisk driste meg til å påstå at sosiale medier har en omvendt effekt. For om man ikke nødvendigvis sier at man har det vondt på direkte spørsmål, så er ulike sosiale medier med på å gjøre det lettere å dele vonde og negative tanker og opplevelser.

Vi mennesker er vel generelt dårlige på konfrontasjoner, noen er verre enn andre, noe som nok er med på å gjøre dette vanskelig. Vi har også av en eller annen merkelig grunn fått det for oss at sårbarhet er synonymt med svakhet. Og man vil jo ikke under noen omstendigheter vise oss svake overfor andre.

Vi er egentlig rovdyr i menneskelig forkledning. Bare med et litt bredere følelsesspekter, likevel så er mentaliteten nok så lik: Den svakeste taper. Det er om å gjøre å finne seg en flokk og passe inn i flokken. Man må ikke vise antydning til svakhet, for da dør du.

Sad, but true.

Hvordan endre på dette «jeg har det bra» syndromet?

Jeg sier JA til mer åpenhet. Ikke bare rundt gledene i livet, men også sorgene. Si at du har en dårlig dag når du har en dårlig dag. Det må være lov å si det en gang i blant uten at folk skal reagere med frykt så fort noen sier det som det er.

Vi burde alle sammen forberede oss på at noen faktisk kan svare noe annet enn hva vi forventer på dette spørsmålet. Deretter kan vi forsøke å tenke oss gjennom ulike scenarioer og hvordan man ville håndtert hver enkelt situasjon. Slik vil man bli mer forberedt når noen en dag plutselig kommer med et hjertesukk. I tillegg vil du føle deg bedre fordi du tok deg tid til å lytte. Hvorpå den personen som har en dårlig dag trolig vil føle seg lettere til sinns.

Så da vil jeg avslutte med:


«Hvordan har DU det?» (Har du det bra så sier du selvsagt det, men har du det ikke bra, så si det også!)

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp