Tabupris-vinner er kritisk til kjendiser som er åpne om «den tøffe tiden»

Hvert år deler rådet for psykisk helse ut tabuprisen. Denne prisen går til noen som gjennom ord og handling gjør en innsats for å bryte ned tabuer rundt psykisk helse, eller på andre måter gjør en god innsats for å fremme inkludering, omtanke og åpenhet rundt psykisk helseproblemer.

I år gikk denne prisen til Adrian Lorentsson. Han har blant annet har vært med på å bygge opp organisasjonen, mental helse. I tillegg har han vært åpen om mobbing, selvmordsforsøk og depresjon. Han har også vært en markant stemme i debatter som omhandler psykisk helse.

General sekretær i rådet for psykisk helse, sier til framtida.no at Lorentsson er en svært viktig stemme i vårt samfunn, videre sier hun at det er både flott og inspirerende å kunne hedre han på denne måten.

Man kan jo ikke si seg uenig i dette. For det er flott at mennesker som Lorentsson hedres for sin åpenhet og for sitt engasjement. Det er også flott at det finnes personer som tørr å bane vei for mer åpenhet og mindre tabu på denne måten. Så all applaus til Adrian Lorentsson for dette.

Faksimile: ha.no – «Hyllet for sin åpenhet om psykisk helse»

Fått nok av kjendiser som snakker ut om «den tøffe tiden»

Likevel er det en ting jeg har reagert på når det kommer til Lorentsson og uttalelser han har kommet med i media. Uttalelser som overhode ikke vitner om inkludering.

Han har blant annet gått hardt ut mot kjendiser som åpner opp om sine problemer. Han har rett og slett fått nok av kjendiser som åpenhjertet deler sine historier om «den tøffe tiden», altså tiden etter. Dette mener han er med på å glorifisere psykiske lidelser, samtidig som det ødelegger formålet med åpenheten. Fordi det man får se er jo et vellykket menneske som forteller om sin tid som syk, i fortid.

– Det er lett å være åpen om fortiden sin, men det som er viktig for en selv er å klare å være åpen når det står på. Det er stor forskjell på å si at «Dette er sånn jeg har det nå» og «Dette var slik jeg hadde det». Sier han blant annet i et intervju til side2.

Snakket om åpenhet, men klarte plutselig ikke selv å være åpen

Han har rett på en ting; det er mye enklere å være åpen om ting som har vært. Dette fikk han selv en aha-opplevelse på da broren døde brått i en ulykke. For tidligere hadde han jo vært åpen om sin fortid med både depresjon og mobbing, hvorpå han proklamerte om at åpenhet var veien å gå for å forebygge psykiske problemer.

Dette måtte han for øvrig bite i seg etter den tragiske bilulykken hvor lillebroren døde. Da forsto han at åpenhet handlet om så mye mer enn å prate om problemene i fortiden. Han sto plutselig på randen til sammenbrudd, men klarte ikke snakke med noen om det.

Det ene utelukker ikke det andre

Så jeg forstår budskapet i det Lorentsson vil frem til, for selve premisset om åpenhet burde være det å klare å åpne seg opp «her og nå.» Selv har jeg tidligere skrevet om dette med å være ærlig om hvordan man har det. At man svarer ærlig på hvordan man har det «i øyeblikket», når folk spør. For det er kjempeviktig.

Dette er noe de aller fleste av oss må bli flinkere til. Vi må slutte å gjemme oss bak falske smil med en innøvd «jeg har det bare fint» frase, når sannheten er at livet raser rundt deg. Så der er Lorentssen og jeg helt enig.

Likevel så kam man kan vel være åpen om «den tøffe tiden», samtidig som man er åpen «her og nå»? Det ene utelukker ikke det andre. Ikke burde det ha noe betydning at det er en kjendis som gjør det heller. Skal status være avgjørende for hvem som skal få lov til å være åpen og ikke, uten å bli rakket ned på?

Faksimile: tv2.no – «Lei av at kjendiser «prater ut» om psykiske problemer»
All åpenhet er positiv åpenhet

Det jeg dermed stiller meg kritisk til i forhold til, er måten han går løs på kjendiser som står frem om tiden etter. Først og frest er det svært lite inkludere. Ellers så tenker jeg at det er viktig at profilere mennesker, som han selv, er åpen om disse tingene. Det er først og fremst viktig fordi denne åpenheten kan være med å skape en dominoeffekt for mer åpenhet. Som videre kan bane vei for at folk kanskje etter hvert også tørr å bli mer åpne i øyeblikket.

Jeg er nemlig av den formening om at all åpenhet er positiv åpenhet. Om det er fortid eller nåtid betyr ikke så mye, så lenge noen tar bladet fra munnen og sier at de på et tidspunkt i livet har hatt psykiske problemer. I tillegg så er det jo en gang slik at profilerte mennesker berører oss. Enten vi liker det eller ikke – så fascineres vi av dem. Vi idoliserer, vi forakter dem og vi heier på dem, alt ettersom hva slags personlig inntrykk man får av den enkelte.

I dagens fasadesamfunn hvor alt utad ser så flott og fint ut, så tenker jeg at det er ekstra viktig at profilerte mennesker åpner seg opp om psykisk helse. Det å se at en person, som utad er suksessfull og såkalt vellykket, fortelle om sine psykiske problemer, viser oss jo at de faktisk også er mennesker. Det viser oss at heller ikke de er skjermet fra sykdom – verken psykisk eller fysisk. De viser også at det faktisk er mulig å reise seg igjen.

Suksesshistorier gir meg håp

Selv får jeg mye inspirasjon av å se disse såkalte «suksesshistoriene». De gir meg håp og de opprettholder drømmeren i meg. Så må man jo også selvsagt være kritisk til det man presenteres for. Man må opp i det hele tenke litt selv også. Vite hva egne begrensninger er, å forstå at det ikke er slik at når depresjonen slipper taket, så kan man automatisk bli rik og berømt. Det krever som regel hardt arbeid og en vilje som selv mange «friske» mennesker ikke har.

Det er jo ikke slik at disse kjendisene snakker om en vanlig livskrise som de har jobbet seg gjennom. Livskriser som vi jo alle opplever en eller flere ganger i livet, slik Adrian så ampert påstår i sin kronikk «Den jævla åpenheten.» De er som oftest åpne om alvorlige til mindre alvorlige psykiske lidelser. Lidelser som ofte er tilbakevendende eller kroniske.

Dermed så er det ikke slik at selv om de sitter på Skavlan og forteller om «tiden som syk», så er de for all fremtid frie fra lidelsen sin eller hundre prosent friskmeldte. Slik jeg ser det, så forteller de om en vanskelig periode i sykdommen sin som de har klart å komme gjennom. De viser også, som nevnt tidligere, at de også er helt vanlige mennesker. De viser at «fame and fortune» ikke er synonymt med lykke og et smertefritt liv. Noe som jeg tror er kjempeviktig, for veldig mange higer etter rikdom og berømmelse nettopp fordi de tror at det er løsningen på alle verdens problemer.

Kaster stein i glasshus

Så har vi jo Lorentssen selv – I mine øyne så er han en vellykket, resurssterk person, med politiske verv og et enormt ansvar som leder for en forening.  Så for meg blir det litt som å kaste sten i glasshus. For han er jo en av disse profilerte menneskene som åpenhjertig snakker om tiden etter, samtidig som han i dag fremstår som frisk og vellykket.

For å toppe det hele så blir det enda mer ironisk når han i tillegg har delt åpenhjertig om sine problemer i boken: «Livet etter», som handler om folk som har vært ute ei vinternatt, men som har klart å finne tilbake til et leveveg liv.

Foto: Snappa.io
Ja takk til begge deler

Jeg syns det er kjempe tøft av Adrian å gjøre den jobben han gjør. At han står på, at han er åpen og at han jobber for mer åpenhet og kunnskap om psykisk helse blant annet i skolen – for det er noe vi har et stort behov for. Vi trenger derfor mennesker som Adrian Lorentsson.

Likevel så tenker jeg at det er viktig med disse kjendisene som står frem. Dette fordi de viser oss at det å være kjendis ikke på noen som helst måte skjermer deg for livets skyggesider. Så i stedet for å se en glorifisert og perfekt fasade hele tiden, så får vi dermed se at livet berører dem også, på godt og vondt.

Vi trenger å høre kjendiser sine historier om «den tøffe tiden». Vi trenger også å høre historier «om den tøffe tiden» fra Kari og Ola Normann. Ja takk begge deler!

I tillegg så må vi samtidig bli flinkere til å være åpen «her og nå». Men for å komme dit, så tror jeg at det å snakke om det i fortid er viktig. Da har man på en måte åpnet en dør. Man har satt en fot innenfor og man kan kjenne litt på hvordan det er å snakke høyt om problemene sine.

Et fot innenfor

For uansett, fortid eller nåtid; så er det å snakke om sine psykiske problemer vanskelig. Så ved å åpne denne døren litt på gløtt og snakke om «den tøffe tiden», så kanskje man på sikt klarer å åpne denne døren helt og si: «Hei, akkurat har jeg det ikke så greit.»

Det finnes ingen gal eller riktig måte å være åpen på, tenker jeg. Inkluderingen som denne tabuprisen blant annet skal representere, bør handle om nettopp det – Å kunne være åpen på sine premisser. Uavhengig av status og uavhengig av om problemene har vært, eller om de fortsatt pågår. Dette uten å bli nedsnakket eller at det skal andtydes at den ene historien er viktigere enn den andre.


Les også: Svarer du ærlig når noen spør hvordan du har det?

Grunnlegger av psykmagasinet: Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk. Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no