Til deg som jobber i psykiatrien: Lytt til pasienten

Jeg møtte psykiatrien for første gang når jeg var 25 år. Jeg hadde en sønn på fem måneder, mann, småbruk og en fantastisk jobb, men så gikk jeg på en skikkelig smell. Jeg ble re-traumatisert ved fødsel med påfølgende fødselsdepresjon, jeg fikk selvmordstanker, insomnia og til slutt totalt utmattelse.

I tre måneder ble jeg oppbevart på akuttposten. Jeg ble forsøkt utskrevet tre ganger. I tillegg ble jeg forsøkt overført til døgnenhet tre ganger før de lykkes å få meg inn. Jeg ble hele tiden misforstått. «Du trenger bare å sove litt», fikk jeg høre. Men hva om man da ikke klarer å sove fordi flashbacks, tankekjør og kaos tvinger deg til å være våken? De forsto etter hvert at jeg slet med PTSD.

Jeg var ikke gal – det var en grunn for at jeg reagerte og tenkte som jeg gjorde

Jeg kom omsider til døgnenheten og møtte noen helt fantastiske mennesker. For selv om man hører mange skrekkhistorier så finnes de der ute – de menneskene som virkelig lytter til deg. De menneskene som ser deg for det mennesket du er. De ser mennesker som har det vanskelig og ikke bare vanskelige mennesker.

Behandleren jeg fikk var en av disse menneskene og noen av sykepleierne var også i denne essensielle kategorien. Sju måneder hadde jeg denne behandleren og i store deler av denne tiden var jeg i tydelig bedring. De fant ut hva som lå bak problemene mine. Jeg lærte så mye om meg selv, om hvordan kroppen og hjernen fungerer, og jeg fikk lære at mine reaksjoner var legitime og forståelige. En lettelse jeg ikke kan beskrive. Jeg var ikke gal. Det var en grunn til at jeg reagerte og tenkte som jeg gjorde.

Tapet av denne trygge gode relasjonen gikk hardt innpå meg

I perioder gikk det også nedover og etter å ha gått igjennom journalen min er det ikke vanskelig å finne fellesnevnerne: Stabilitet, trygghet, forutsigbarhet, forståelse og tett konstruktiv oppfølging sto til bedringsperiodene. Nedgangsperiodene var preget av det motsatte.

Etter at behandleren min gjennom sju måneder sluttet, opplevde jeg en skikkelig nedtur. Tapet av denne trygge gode relasjonen gikk hardt innpå meg. I tillegg ble han byttet ut med et eneste kaos av oppfølging. Nye tester ble gjort og nye diagnoser ble satt. Jeg hadde også et utallig bytte av behandlere i tiden som fulgte. I tillegg hadde jeg perioder uten behandler i det hele tatt og jeg hadde fått en utskrivelsesdato.

Jeg måtte skrives ut, koste hva det koste ville, så måtte jeg ut. For med min nyeste diagnose – Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse (EUP), med kronisk suicidalfare, skal lange innleggelser være uheldig. Som om alle med denne diagnosen er helt like?

I stede for tett, god og forutsigbar behandling, fikk jeg stempel som en vanskelig pasint. Jeg ble rett og slett gitt opp av psykiatrien. Illustrasjon: stockfoto
Fikk stempel som trassig og lite sammarbeidsvillig

Jeg trengte denne innleggelsen, jeg fungerte ikke hjemme, jeg klarte ikke ta vare på min lille sønn lenger, og jeg klarte hvert fall ikke ta vare på meg selv. Jeg kan så tydelig bevise hvordan innleggelsen gjorde meg bedre i de stabile periodene og hvordan den gjorde meg dårligere ved periodene preget av kaos og ingen behandling.

Jeg fikk beskjeden som ville tatt motet fra et hvert menneske: «Behandlingen din har mislykkes, innleggelsen din har mislykkes, nå må vi bare få deg ut herfra». I mine ører lød de ordene som: «Du kan ikke hjelpes, du kan ikke få det bedre, nå må vi skrive deg ut så du ikke tar livet ditt mens vi har ansvaret for deg».

Jeg visste med meg selv at ved god og riktig oppfølging ville jeg bli bedre. Jeg skrev utallige brev hvor jeg forklarte dette. Dette førte til stempel som «trassig», «lite samarbeidsvillig» og «motarbeider av planene». Men jeg motarbeidet jo ingen – jeg nærmest skrek om hjelp til å lykkes. Jeg ville mer enn noe annet hjem til min lille gutt. Jeg ville klare å være en god mamma for han, men jeg visste også at med det lidelsestrykket jeg opplevde, ville ikke det være mulig på dette tidspunktet.

Det var fremdeles fem måneder til utskrivelse og jeg aksepterte den datoen, men jeg ville være best mulig rustet før jeg kom hjem, før jeg igjen fikk ansvaret for sønnen min og meg selv. Men de hadde gitt opp. Fortvilelsen, håpløsheten og ikke minst maktesløsheten vokste seg helt enorm. Jeg ble ikke lenger hørt, jeg ble ikke lenger prioritert, jeg var «en tapt sak».

Klarer ikke å godta at dette er hjelpen man får

Med en selvtillit på bunn, så forsøkte jeg likevel å komme med konkrete forslag til hvordan de kunne hjelpe, men igjen – ingen lyttet til det jeg hadde å si. De hadde sin agenda, sin måte dette skulle gjøres på og mer kunne de ikke få gjort.  Jeg klarer ikke forstå at det kan kalles forsvarlig oppfølging å få seks forskjellige behandlere på tre måneder. I tillegg hadde jeg opptil tre uker uten behandler i det hele tatt. Jeg klarer virkelig ikke å godta at dette er hjelpen man liksom har krav på. Det er da ingen statshemmelighet at stabilitet, forutsigbarhet og trygghet er viktige faktorer for bedring?

Sju måneder i bedring, ble til påfølgende seks måneder nedgang. De frarøvet meg seks måneder hvor jeg kunne fortsatt fremgangen i trygge stabile omgivelser, ved å bryte meg ned igjen. Jeg møtte behandlere som aldri skulle fått lov å arbeide med mennesker i kriser. De burde ikke få lov å jobbe med mennesker i det hele tatt. Jeg ble alvorlig krenket og bagatellisert. Verst av alt – jeg ble gitt opp.

Alt jeg trengte var å bli hørt og sett

En lang innleggelse kunne i bunn og grunn vært spart om disse menneskene hadde stoppet opp og lyttet, fulgt opp, behandlet meg med den respekten, omsorgen og tilliten alle mennesker fortjener. Jeg er et menneske, med egne behov, egne svakheter og egne styrker. Jeg kan ikke puttes i en boks sammen med hundrevis av andre mennesker, fordi ingen trenger akkurat det samme. Det som fungerer for meg trenger ikke fungere for andre med samme diagnose.

Om de hadde fokusert på styrkene mine ville de som min første behandler oppdaget alle ressursene mine – de ressursene som har fått meg gjennom 25 år med full skolegang,  jobb, hus og mann, på tross av en tøff oppvekst. En oppvekst som har vært preget av omsorgssvikt av psykisk art, overgrep gjennom flere år, og en ensomhet og utrygghet jeg ikke kan begynne å forklare en gang.

Til helsepersonell vil jeg bare si:

Lytt til hva pasienten sier! Om et menneske fikk velge, så hadde man ikke valgt å være syk. Man hadde ikke valgt å gå rundt med angst, kaos og følelser man ikke klarer å håndtere. Dermed mener jeg at behandler må ta utgangspunkt i at pasientene mer enn noe annet ønsker å ha det godt. For å oppnå dette, så trenger pasienten støtte og hjelp.

En sykepleier sa til meg en gang at det var ikke meningen å spørre så mye, men hun ville så gjerne forstå akkurat hva jeg mente. Hun ville ikke dra egne slutninger og mene etter egne observasjoner, hun ville vite hva jeg tenkte og følte. Der og da ble jeg målløs. For en slik genuin oppmerksomhet for meg og min opplevelse av situasjonen, det er virkelig ikke noe man møter hver dag. Hun gravde ikke i skuffen under forklaringer for generell oppførsel ved EUP, hun ville forstå hvordan jeg opplevde det.

Selv om man hører mange skrekkhistorier så finnes de der ute – de menneskene som virkelig lytter til deg. IllustrasjonStockfoto
Tekstboka har ikke alltid rett

Alle burde lytte på den måten, alle burde vise den respekten for individet. Ta et skritt bort fra teori du lærte på sykepleien eller psykologistudiet, ta et skritt bort fra normalen som står i beskrivelsen av diagnosen i læreboka og lytt til pasienten. Det er jeg som lever i denne kroppen og jeg som må kjenne det jeg kjenner hver eneste dag. Det er så mange ganger jeg har ønsket at det gikk an å bytte kropp bare for en dag, for hvis behandlerne og andre i helsevesenet fikk kjenne det man selv lever med, så hadde de forstått på en helt annen måte. Men det er selvsagt ikke mulig, dermed må man lytte for å prøve å forstå.

Hver pasient er et unikt tilfelle. Ingen er like, men alle trenger respekt, tillit og troa på at de er verd å hjelpe. Troa på at det finnes håp og at det kan bli bedre. Man trenger håp for å kjempe og det får man ikke ved å bli gitt opp eller oversett og avvist.

Helsevesen og behandlere har enormt med makt

De har muligheten til å utgjøre en enorm forskjell – på godt og vondt. Det er skremmende at noen andre har så stor innvirkning på din psykiske helse, din fremtid og din nåtid. At noen andre skal bestemme hva du trenger og ikke trenger, helt uten å lytte til deg som lever i det hver eneste dag.

Det er bare tragisk at ikke alle som sitter i disse maktposisjonene på toppen, lytter til de ansatte, som etter deres skjønn er lengre nede på rangstigen. Det er tross alt disse menneskene som ser pasientene i det daglige. Det er de som lytter til fortvilte utbrudd, gleder, sorger, seire og nederlag. Det er de som er der time etter time, og ikke bare de 45 minuttene en gang innimellom slik som behandlerne er, eller de du aldri treffer som sitter på et kontor og likevel har all makt over hvilken behandling du får.

Om disse maktmenneskene tenker økonomisk på det hele – som jeg er sikker på at mange gjør – er det ikke da en idé å skape kvalitet fremfor kvantitet? Er det ikke en idé å jobbe for å forebygge, fremfor å skrape opp bitene når ting har gått alt for langt?  Gi noe av makta tilbake til de som kjenner pasientene best – Sykepleierne som ser pasienten morgen, kveld og natt, gi de en stemme og ikke minst; gi pasienten selv stemmen og verdien sin tilbake.

Englene i psykiatrien

Jeg vil avslutte med å igjen dra frem de fantastiske menneskene man kan være heldige å treffe i psykiatrien og helsevesenet. De som forstår deg bedre enn du forstår deg selv til tider, og de som kjemper for deg med nebb og klør når resten av systemet motarbeider deg.

For selv om min historie ikke er slutt og selv om jeg per dags dato fortsatt kjemper mot systemet, fremfor å jobbe sammen med dem for å få hjelpa jeg trenger, så finnes det de som har satt dype spor i meg. Miljøpersonell har stått ved siden min selv i denne nedgangsperioden og båret håpet for meg. De har gjort alt som står i deres makt for å hjelpe.

Disse fantastiske personene gir meg troa på at det finnes noen der ute som ser meg for det mennesket jeg er. De er englene i samfunnet vårt, og det er skammelig og fryktelig trist at de er i mindretall. Det er trist at du, som i russisk rulett, vel så ofte kan møte mennesker som dytter deg utfor stupet, fremfor de som hjelper å dra deg opp. Jeg har vært heldig og møtt på noen av disse fantastiske menneskene. De er grunnen til at jeg fremdeles er her, de er grunnen til at jeg lever. De er mine skytsengler.


Les også:  Inn og ut av psykiatrien som en vare på et samlebånd

Aktuelle lenkker

psykmagasinet.no – Frivillig tvang i psykiatrien

nrk.nopsykiatrien fra innsiden

sykepleien.noPsykiatrien, når de slutter å lytte (En forkortet versjon av dette innlegget som først er publisert på sykepleien av samme forfatter.)

sykepleien.noTenk over hva du sier med blikket

Dette innlegget er sendt inn av «Nina». Hun er 27 år og utdannet lærer. «Nina» har fått diagnosene Emosjonelt Ustabil og unnvikende pers.forstyrrelse, PTSD og kronisk suicidalitet. Høres skremmende ut for mange – Noe hun tror mer innsikt kan hjelpe på. Etter å ha møtt et system som etter hennes erfaringer er veldig mangelfullt på mange områder, i et samfunn som har for lite kunnskap om hva psykisk helse egentlig innebærer, ønsker hun å dele av hennes erfaring og opplevelse.

Ønsker du å sende inn et leserinnlegg til psykmagasinet? Send mail til psykmagasinet@outlook.com og merk med «leserinnlegg».

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no