Tvang opplevd av en ustabil og suicidal 17 år gammel jente

Det jeg deler nå er direkte fra dagboken min. Det er et utdrag fra det største møte jeg har hatt med tvangsbruk. Jeg føler at jeg vil dele dette for å sette lys ved tvang brukt på unge.

Tvang er nødvendig i mange tilfeller. Jeg vet i mitt tilfelle var det særdeles viktig. Men det er også viktig at menneskers opplevelse av situasjoner kommer ut i offentligheten og skape oppmerksomhet rundt det.

En ting er å lese ansattes versjon av saken, deres skritt for skritt av hva som skjedde. Men å høre dette fra pasientene tror jeg er veldig viktig.  På tidspunktet av denne hendelsen hadde jeg vært på den gjeldende avdelingen siden mai 2016.

NB! Navnene i teksten er ikke de ekte navnene av hensyn til mitt privatliv

Foto via unsplash.com by Alexander Lam

Onsdag, 30 nov 2016

Jeg dro på skolen som vanlig men merket fort at dette ikke fungerte. Jeg klarte ikke se tastaturet, falt mye ut og var ikke tilstede mentalt.  Jeg bablet mye fordi jeg ikke forsto hva som skjedde, alt var kluss i hodet mitt.

Endte med at jeg fikk snakke med helsesøster som sa at jeg ikke hadde noe på skolen å gjøre når ting er slik. Så siden jeg ikke var i stand til å ringe selv, ringte hun for meg til avd og forklarte situasjonen.

Line (sykepleier) kastet seg rundt og hentet meg innen en halvtimes tid, takk og pris for henne.

Var veldig urolig frem til vaktskiftet men hadde ikke slått ut ende. Merket at ting ble tungere og tungere. Jeg merket at dette var en av de episodene hvor jeg er helt sikker på at nå er det nok og jeg vil dø akkurat her akkurat nå.

 (Side note: det er veldig rart å sitte her å skrive dette men jeg må skrive for å bearbeide det. Virker kanskje morbid, men er fortsatt inni det så bryr meg egentlig ikke. Har kommet til et punkt jeg ikke bryr meg om andre vet jeg vil dø. Fordi ønsket er så stort at jeg ikke bryr meg hva andre synes om det.) 

Så litt over 15:00 startet jeg å prøve å drepe meg selv. Jeg tok kvelertak og kjente jeg fikk mindre og mindre oksygen. Dette gjorde at jeg nesten smilte, for meg var det ikke vondt eller skummelt det var en lettelse.

Et par sekunder etter jeg hadde startet kom Hege inn og kom seg raskt bort til meg. Hun brukte mye makt på å få hendene mine til seg selv. Vi satt vel der i 5 minutter og sloss med hverandre, jeg prøvde å dø mens hun fortsatte å redde meg. Jeg ble dritsint og ropte og bar meg. Hvorfor lar de meg bare ikke dø?!

Tror hun skjønte fort at dette ville hun ikke klare selv så hun slapp meg og åpnet fort døren for å rope på Lise. Jeg hadde i mellomtiden fått nytt takk rundt halsen og kjente jeg begynte å bli fjern i hodet, men Hege løp tilbake til meg og niholdt i meg.

Lise kom inn og satte seg ned ved meg mens Hege holdt meg. Jeg skrek og bar meg og brukte alle kreftene jeg hadde på å prøve å komme meg løs. Hele meg ristet og jeg svettet som en gris. Lise prøvde uten hell å roe meg ned og ble enig med Hege om å ringe til Anette (legen min) de niholdt i meg mens vi ventet på henne, de prøvde også å overtale meg til å stoppe.

Anette kom og jeg kjeftet, gråt, og ropte på henne. Full panikk. Etter mye om og men med Hege bestemte de seg for å gi meg 10mg med Sobril. Som jeg tok motvillig fordi Hege som jeg stoler på sa det ville hjelpe meg. De fortsatte å holde meg i en stund. Hege satt seg bak meg og holdt meg inntil brystet hennes, mens hun samtidig hadde full kontroll på armene mine.

Alt dette tok ca en times tid.

Foto via unsplash.com by Nicole Mason

Når de hadde roet meg en del ble Lise sittende med meg slik at Hege kunne hente middag til oss. Når hun kom tilbake med maten gikk Lise ut i miljøet igjen. Jeg prøvde å spise men hadde så høy angst og var så frustrert jeg ble fysisk dårlig/kvalm så spiste ikke så mye.

Etter vi blir ferdige å spise blir jeg med Hege ut og ta en røyk, hun ville ikke jeg skulle være alene. Men når vi kommer inn igjen klikker det for meg igjen og startet å kvele meg i miljøet. De ente opp med å bruke mye makt og måtte være to stykker for å få meg på rommet igjen.

Etter jeg hadde hatt over fem episoder bestemte Hege seg for å ringe bakvakt som tilfeldigvis var Frida. De ble enige om å ha forfølging på meg resten av kvelden og til jeg hadde snakket med Toril dagen etterpå. Dette vil si at de går med meg overalt, på do, for å skifte etc, og er med meg helt til jeg sovner.


De andre var kalde og virket lite interesserte i å hjelpe. Noe som gjorde min situasjon vanskeligere, jeg trenger ikke hardt og kaldt, jeg trenger varmt og mykt.


Når jeg fikk den beskjeden begynte jeg å le fordi jeg trodde ikke de var seriøse, jeg vil jo bare dø, hallo hvorfor driver dere med dette da?

Joda de var veldig bombastiske med dette hele kvelden og gikk med meg overalt. Når natten kom var det Dina som satt med meg til jeg sovnet. Jeg prøvde meg på å snu meg mot veggen slik at jeg kunne kvele meg men det gikk ikke fordi Dina skjønte det var noe når jeg ikke svarte henne. Hun kom og tok bort armene mine. Hun sa at vi måtte bytte taktikk og fra nå av måtte jeg ligge med ansiktet mitt mot henne og armene ut av dyna slik at hun hadde kontroll på halsen og armene mine.

Jeg sovnet rundt 11.00 tiden.

(Etter «slåssingen» med Hege endte jeg opp med blåmerker på armene og ganske mye stølhet. Hege hadde også blåmerker) 

Torsdag, 1.desember 2016

Jeg våknet av Dina som kom inn til meg. De passet på å være hos meg når jeg våknet slik at de kunne fotfølge meg, irriterende nok.

Jeg fikk henne til å stå rundt veggen/hjørnet på rommet mens jeg skiftet. Men jeg var rask å skifte og brukte en tights for å kvele meg, hun merket dette fort og kom til min redning, igjen.

Jeg ble med ut på stua og spiste frokost når Pernille kom for å overta fra Dina. Så meg og Pernille satt oss i stresslessen i stua. Etter litt kom Anette inn døra sammen med Marie (legen jeg hadde på 19) og jeg skjønte med en gang at dette dreide seg om meg. Sikkert noe med tvangsprotokoller å gjøre.

Pernille gikk også inn på kontoret og lot meg være med studentene. Jeg tok denne muligheten til å gå på rommet og gjøre et nytt forsøk på å drepe meg selv. Vel, en av studentene sladret og Pernille, Vivian og Anette kom inn og dro og slet i meg for å få bort klærne jeg brukte til å kvele meg. Jeg fikk snakke med Anette, Pernille og Vivian hvor hun spurte masse spørsmål om hva det er som skjer med meg. Jeg niholdt i Pernille hele tiden for å prøve å kontrollen meg.

Tiden gikk etter møte og jeg hadde flere forsøk ved vær sjanse jeg fikk. Til slutt rett over lunsjtider når jeg skulle lage vaffelrøre kommer Anette tilbake og vil snakke med meg sammen med Pernille. Hun sier at de ikke har kapasitet til å fotfølge meg og at vi må gjøre en avtale på at jeg ikke må skade meg. Hvis jeg gjør det blir jeg tvangsflyttet til 19 fordi de har større kapasitet til den slags oppfølging. Men de ville at jeg skulle sitte mest mulig ute i stuen slik at de har kontroll på meg, og at jeg sulle si ifra når jeg går steder og hvis jeg trenger hjelp.

Jeg ble ganske forvirret over hva som hadde endret seg siden i går. Så de kan ikke følge meg men vil at jeg skal sitte i stua slik at de har kontroll på meg? For meg føles det som en tullete straff som ikke er til nytte for meg i det hele tatt.  Og jeg har aldri spurt om hjelp så hvordan i helsike skulle jeg plutselig gjøre deg nå? For meg føltes dette ut som trusler som sier: «Hvis du ikke gjør som vi sier må vi tvinge deg et annet sted» 

Jeg ble sint og forvirret og begynte å gråte. Til slutt kom Hege inn og trøstet meg litt. Hun skjønte jo at jeg ikke eier kontroll så hun skulle snakke med de andre om de kunne gjøre ting på en annen måte. Vel, det kunne de ikke.

Jeg satt på sofaen på rommet og gråt til Mona kom inn og tok tak i meg og fikk meg til å se på henne. Hun var streng og det føltes ut som om hun kjeftet, noe som jeg ikke trengte. Jeg trenger skånsom, ikke streng. Hun sa at hun var blitt sendt inn for å ta en vurdering av meg og hvorvidt jeg vil klare å jobbe med de på avdelingen for å få til å holde avtalen med Anette. Hun sa hun måtte ta denne avgjørelsen fordi hun mente Hege er for glad i meg til å ta den rette avgjørelsen.

Vi ble enige om at vi skulle prøve å holde avtalen men hun sa at lunta for at jeg blir tvangsoverflyttet var syltynn. Hvis jeg gjør en ting en gang så er det rett på tvang/lukket/akutt. Og hun sa og jeg siterer: «Det blir et helvete» og at jeg måtte vende meg til nye mennesker igjen, og det blir ikke bra. Hun ville virkelig ikke at det skulle skje fordi hun også bryr seg veldig om meg.

Hele kvelden var grusom og jeg brukte alt jeg hadde for å holde meg til avtalen, selv om det føltes ut som om det drepte meg fra innsiden ut.


I den lange tiden jeg sto ved døren og banket og gråt kom ingen å snakket med meg, ingen gjorde noe.


Fredag, 2 desember. 2016

Etter en stor kamp med meg selv holdt jeg avtalen selv om det ble vanskeligere og vanskeligere hvert eneste sekund.

Jeg dro på møte på skolen sammen med Hege og endte opp med å niholde i henne hele tiden. Dette var et helvete for meg.

Resten av dagen gikk ikke spesielt bra men gjorde ingenting dumt.

Når natta kom sa nattevaktene: «Vi ringer vi altså hvis du gjør noe, vi ringer med en gang» (Trude)

Mandag, 5 desember 2016 

Formiddagsperioden var tøff men ettermiddagen var verre. Jeg lå i sengen og gråt. Det er den lengste tiden jeg har vært alene siden onsdagens hendelser. Jeg begynte å krype lengre og lenger ned i et dypt endeløst hull.

Jeg fikk ikke kontakten jeg hadde trodd denne kvelden. Av en eller annen grunn fikk jeg ikke Hege som jeg har best kontakt med. Jeg fikk ingen av primærkontaktene mine. Jeg tror dette var en dum ting å gjøre i en så kritisk tid.

Denne mannen, som jeg ellers liker men ikke trengte akkurat da, kom inn og så til meg men gjorde ikke noe. Han hjalp meg ikke, kanskje fordi han ikke visste hva jeg trengte. Hege kom aldri, jeg fikk aldri lettet på trykket. Så til slutt klikket det for meg og jeg tok på meg sko og jakke og løp ut av bygningen. Jeg løp mot DPS (distriktspsykiatrisk senter) bygget med den mannlige kontakten hall på mine heler.

Jeg gikk ikke inn i bygget, men heller rundt og inn i den lille hagen hvor jeg visste det var en stige opp til taket. Jeg orket ikke mere. Jeg var så langt nede at jeg ikke klarte å holde i livet lengre. Han prøvde å få tak i meg men klarte ikke så jeg sto i toppen av stigen. En lege som heter Frida satt på kontoret sitt og åpnet opp vinduet for å kommunisere med Petter, som hadde fulgt etter meg. Hun spurte om hun skulle ringe etter hjelp og Petter ba henne ringe til Hege pronto.

Hege kom og hørtes sint ut og jeg nektet å komme ned siden hun hørtes sint ut. Jeg delte denne meningen og hun roet seg og sa at enten måtte jeg komme ned til henne eller så kom mange mannfolk for å hente meg. Til slutt klatret jeg ned og Hege sugde tak i armen min, utrolig nokk gråt jeg ikke, jeg var bare helt tom, og redd.

Når vi kom mot avdelingen så jeg mange mannfolk stående på utsiden, minst ti stykker. En annen sykepleier fra avdelingen kom ut og sa jeg skulle rett opp på 19. Jeg ble redd og sint og rev meg løs fra Hege mens hun var på vei til å slippe meg, jeg snur meg rundt og prøver å løpe vekk men to mannfolk får tak i meg og drar meg mot 19 mens jeg stritter imot med alt jeg har. Armene mine gjør vondt fordi de holder meg så hardt. Jeg snur meg rundt og ser de menneskene som har tatt vare på meg i mange måneder gå inn igjen på avdelingen jeg hadde tilbrakt lang tid på. Lite visste jeg om at dette var siste gang jeg skulle se dem.

Mennene som dro meg utrykte at jeg burde gi opp med å kjempe imot. Det hadde ingenting for seg i og med at jeg ikke hadde noe jeg skulle sagt angående dette. En av dem fikk kontakt med meg, han heter Lars og sa: «Du kjenner jo meg Christina», og jeg ble roligere. Han kjente jeg jo! Jeg lagde en avtale om at han fikk lov å holde meg men ikke han jeg ikke kjente.

Oppe i mottaket på 19 konkluderte de med å tvangsinnlegge meg på avdeling A. En avdelingjeg bare hadde vært på én natt tidligere for to år siden. Jeg var ikke happy med dette. Men som en godtgjørelse lot de Lars være med meg på avdelingen slik at jeg hadde noen jeg kjente.

Foto via unsplash.com by Dmitry Ratushny

Tirsdag, 6 desember 2016 

Jeg husker ikke stort fra denne dagen annet en mye gråting. Jeg ville ikke være på 19 jeg ville tilbake dit jeg følte meg trygg. Jeg ville ikke starte på nytt med utrygge mennesker. Heldigvis ble jeg tildelt en psykolog jeg kjenner godt, hennes navn er Unni. En fantastisk dame jeg ble kjent med i fjor sommer på UPS (ungdomspsykiatrisk senter).

Hun sa hun skulle snakke med Anette fra den andre avdelingen, og at hun var veldig lei seg og ville nesten gråte når hun hørte om hva jeg hadde gjort. Hun hadde håpet det ikke hadde gått den veien for meg. Jeg gikk hele dagen uten mat og gråt mye. Kan ikke huske sist gang jeg følte meg så utrygg og maktesløs.

Onsdag, 7 desember 2016 

Jeg fikk snakke med Anette og Unni sammen i dag, på et møterom på utsiden av avdelingen. De gjorde det ganske klart for meg at jeg ikke kom til å bli flyttet tilbake til 2a noe som knuste meg. Hele planen vår ble klusset med. Jeg ville ikke høre mere, så jeg stormet ut av rommet og ut av bygget og ned på parkeringsplassen. Bare på sokkene uten jakke i det kalde regnet.

Jeg frøs og frøs mens jeg vandret rundt og gråt. Jeg bestemte meg til slutt for å gå en annen vei. Når jeg gjorde det ble jeg tilfeldigvis møtt av en som jobber på 2A, Nora og en annen pasient som jeg hadde blitt kjent med. Jeg svarte ikke dem når de snakket til meg. Jeg følte meg sviktet. Men Nora sendte den andre pasienten avgårde og gikk etter meg.

Til slutt fikk hun ut hvilken avdeling jeg var på og løp for å hente noen derifra. Til slutt kom en mann fra 19A ut og lette etter meg. Han sa at sammen skulle vi ordne dette, og at sluttmålet fortsatt er det samme. Han lovet også at vi skulle ordne slik at jeg kunne si hade til Hege som jeg hadde blitt så knyttet til (dette fikk jeg endelig gjort den 27 desember) jeg ble med han inn til slutt.

Senere på dagen prøvde jeg å stikke av, men jeg kom meg ikke ut siden ingen ville åpne døren for meg. Alle gikk rundt og inn en slusedør slik at jeg ikke kunne stikke av. I den lange tiden jeg sto ved døren og banket og gråt kom ingen å snakket med meg, ingen gjorde noe. Jeg husker ikke dette i god detalj siden jeg var veldig rar i hodet. Det jeg husker best var at jeg ville ut og heller være med Torsdag (en stemme jeg hører) enn å forbli på denne grusomme avdelingen.

Torsdag, 8 desember 2016 

Jeg fikk beskjed om at Unni ikke var der men en annen psykolog ville snakke med meg. Jeg ante fred og ingen fare før Per sto foran meg. Jeg tenkte at jeg ville gi han en sjanse og han sa han bare hadde 10 min uansett. Vel i løpet av de ti minuttene klarte han å ødelegge meg mere enn hva som hadde allerede blitt gjort.

Han påpekte hvor mye han var uenig med alt og alle, fra legen min til sitt eget DBT team (dialektisk atferdsterapi), alle hadde feil og han hadde rett. Og han spurte om hva jeg hadde gjort hvis han sendte meg hjem i dag. Jeg fikk panikk og utrykte at dette ikke er greit og at jeg ser meg nødt til å ringe til Katrine i barnevernet fordi dette er utenfor avtalen som har blitt laget og ikke greit.

Jeg fikk kontakt med henne som ikke engang hadde fått beskjed om at jeg var flyttet til 19. Noe hun var klart frustrert over. Dette var et klart brudd på avtalen som hadde blitt laget. Hun lovet meg at hun skulle ordne opp i dette og ringe meg tilbake.

Mamma hadde kontaktet Tirill på SAF (Seksjon for autismespekterforstyrrelser) som tekstet meg at jeg kunne ringe henne. Dette gjorde jeg selvfølgelig. Hun var også frustrert og hadde forståelse. Hun understrekte at hvis jeg ble tilbudt en ny samtale med Per så fraråder hun meg fra å ta den fordi jeg har en såpas sterk negativ reaksjon. Jeg var enig med henne i dette.

Foto via unsplash.com by Adam Birkett

 Fredag, 9 desember 2016. 

Jeg fikk snakke med Anette igjen som sa at lukket avdeling var ikke beste løsning for meg og at UPS var ute av bildet igjen. Jeg ble forvirret og lei meg, så hun sa at de tenkte å sende meg ned på DPS akutt som en midlertidig løsning istedenfor å bli på 19. Dette var jeg ikke spesielt begeistret for. Men alt ville være bedre enn å være på 19 så sa meg enig til slutt.

19a var helt forferdelig. Møtte bare én dame som jeg virkelig kom overens med, men hun jobbet dessverre bare natt når jeg var der. De andre var kalde og virket lite interesserte i å hjelpe. Noe som gjorde min situasjon vanskeligere, jeg trenger ikke hardt og kaldt, jeg trenger varmt og mykt. Jeg følte meg utrygg under hele oppholdet på A noe som ikke gjorde meg bedre. Jeg endte opp med å trekke meg lengre inn i meg selv igjen noe som jeg hadde jobbet lenge med å unngå.

Takknemlig

Nå i ettertid vil jeg bare takke de fantastiske menneskene som hjalp meg. Alle sammen gjorde en fantastisk jobb og hjalp meg i en krisesituasjon, og fortjener en oppmerksomhet for deres fantastiske arbeid.

Det er viktig at tvangs historier kommer ut til folket for å skape et bedre bilde og større forståelse over hva det innebærer, fordi tvang er så mye mere enn bare belteseng.

Dette innlegget er sendt inn av en leser som ønsker å være anonym. Ønsker du å dele en historie, tanker eller meninger rundt psykisk helse så send en mail til psykmagasinet@outlook.com og merk innlegget med leserinnlegg.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no