Ventelistepasient

Å vokse opp med foreldre med psykiske lidelser gir svært få fordeler. Jeg har aldri innrømmet det tidligere, i stedet har jeg tviholdt på alle fordelene.

Fordeler som at jeg har lært å ikke være egoistisk. Ikke forvente så mye av livet, og være fornøyd med det jeg har. Være detaljorientert, og ta alle typer forebygging på stort alvor. Jeg har lært meg å bli selvstendig og jobbe ekstremt hardt for å nå målene mine. Jeg har lært meg å takle motgang og er mye mer løsningsorientert enn de fleste. Dessuten har jeg gjentatte ganger stått i situasjoner hvor jeg ikke har hatt den fjerneste anelse om hva som bør være veien videre, og det har jo løst seg hver eneste gang. Det er en viktig erfaring man får bruk for ofte.


Meningen jeg har tillagt min egen historie er plutselig ikke like gyldig lenger


Jeg har etterhvert skjønt at det er mange som jobber hardt, uten å bli utsatt for overgrep først. Det er mange som er selvstendige, selv om de ikke er vokst opp i et kaos hvor man har trengt å skamme seg over å ha behov. Jeg har alltid tenkt at de negative erfaringene har vært nødvendige for å lykkes, og at jeg har en rekke egenskaper jeg ikke ville ha utviklet på andre måter. Det begynner å sige inn at dette bare er nødvendige tenkemåter for å takle at ting har vært som de har vært, og strengt tatt ikke  helt sant.

Nå øver jeg meg på å slutte å tenke sånn. Det er krevende å skulle endre tankesett når man nesten er 30. Det er også krevende fordi den meningen jeg har tillagt min egen historie, plutselig ikke er like gyldig lenger. Den har ikke vært en forutsetning for å klare ting andre ikke ville ha klart, det er mange som får til ting uten å ha hatt det det nærmest umulig først. 

Tiden den går. Går, og går. Problemene består og hjelpen lar vente på seg. Du blir en ventepasient. 

Hjelpen står på vent

I stedet er det en historie som gir nært uendelig mange ulemper, og den iboende skammen som gjør seg gjeldende hver gang man må innse at jo, man har egne behov, er til tider lammende. Det oppleves som nesten umulig å be om hjelp. For  Er man ikke bare litt nærtakende, da? Litt lat, kanskje? Har litt dårlig selvdisiplin? Kanskje man har slumsa litt med planlegginga, og derfor blitt hengende litt etter? Er det ikke egentlig ganske normalt å få angstanfall innimellom?

Og, hvor mange angstanfall må man ha, før man kan si at man er syk av det? Et i uka? Et hver dag? Fem om dagen?

Det finnes ingen definisjon, selvfølgelig. Men om man finner seg selv gråtende av angst og utmattelse hver eneste dag i flere uker, er det i det minste ikke noe å lure på lenger. Det beste er å få hjelp, for potensialet for bedre livskvalitet er så stort. Så lenge det er sannsynlig at livet blir lettere og bedre ved å be om hjelp, så er det det rette å gjøre.  

Men...Nå er det jo ikke sånn at hjelpen kommer rekende på ei fjøl med en gang man ønsker seg den. En må gå til fastlegen, en må bli tatt på alvor, man må henvises, henvisningen skal vurderes, du må stå på venteliste, og du må vente. Vente, vente, vente, vente. 

En skal gå fra å kanskje late som man er frisk, til å skulle opp i noe som oppleves som en eksamen i å være syk. For du må klare å forklare hva problemet er, og det er krevende. For det er jo ikke sånn at man nødvendigvis forstår det, helt av seg selv.

Det hører også med til historien at dette utspiller seg over lang tid, kanskje uker eller måneder. Og da må man i tillegg også finne måter å holde ut med hver eneste av dagene som kommer. Få det beste ut av dem, prøve å bli litt bedre på egenhånd. 

Jeg er i slutten av 20-åra og bosatt i hovedstaden. Jeg jobber som lektor i ungdomsskolen, og brenner for åpenhet om psykisk helse. Det er ironisk, for jeg vil skrive og være åpen, men jeg er selv anonym og skriver under pseudonymet «Inga». Jeg er anonym fordi jeg er pårørende, og fordi jobben min gjør det krevende å stå fram. Jeg er først og fremst opptatt av å gi oss pårørende-barn en stemme i offentligheten, men også å ta opp tematikken på vegne av alle ungdommene som lever i dag. Fordi jeg er voksen, fordi jeg har livserfaring og fordi jobben min er å være med på å skape en bedre verden for ungdommene som lever i dag.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp