Når livet blir et kaos av diagnoser og traumer

Vi barn kommer til verden med en fantastisk evne til å utvikle oss og modnes. Vi er for øvrig avhengig av å kunne knytte oss til omsorgsfulle voksne mennesker som skal gi oss den tryggheten, kjærligheten og visdommen vi trenger for å bli friske, gode og sunne barn- og unge. Uteblir dette så kan man risikere å få en rekke diagnoser og traumer som påvirker deg senere i livet.

Man kan jo si at man som barn får utdelt en tom verktøykasse. Denne skal  i utgangspunktet bli fylt opp av gode verktøy som man tar med seg på veien inn i voksenlivet. Men hva om alle disse verktøyene uteblir?

Vi barn tar skade hvis vi ikke får disse primære behovene dekket, eller hvis vi utsettes for psykiske eller fysiske påkjenninger. De voksne omsorgspersonene som skulle være mine ledsagere gjennom en trygg og god barndom og oppvekst, de uteble og gjennom hele livet har jeg måtte finne meg de verktøyene jeg selv trodde var bra. Jeg har prøvd så godt jeg kan å lage livet mitt til noe det er mulig å leve med, basert på en tom verktøykasse som jeg selv har måtte fylle.

Som barn er man avhengig av trygge og gode voksenpersoner rundt seg. Konsekvensen ved uteblivelse av trygghet og kjærlighet kan bli fatal og ende opp med diagnoser og traumer som må bearbeides i voksenlivet. Stockfoto.

Kaos av diagnoser og traumer

Jeg lever med aktiv angst, CPTSD (Kompleks PTSD) og isolasjons skade. I tillegg har jeg også relasjonstraumer. Det kan nok være vanskelig å sette seg inn i hvordan det er å leve med disse diagnosene for de som ikke vet hva dette innebærer. Men jeg skal forklare så godt det lar seg gjøre.

Det jeg sliter med er å møte andre mennesker. Det er vanskelig for meg å gå på senter å shoppe, gå i matbutikken og å være være med venner, uten å bli sliten. Blir jeg bedt i større selskap så takker jeg som regel nei da jeg blir sengeliggende lenge etterpå. Dette er fordi den angsten jeg har og cptsd-en tapper meg totalt for energi.

Tenk deg at tre brannalarmer går i hytt og pine, uansett om du vil eller ikke. Slik er alarmene i hjernen min. De er feilkoblet og tror at de må gå hele tiden, selv om det kun er snakk om  å lufte hunden min, for eksempel.

De tre brannalarmene kalles innen psykiatrien: freze, fight, flight – noe som betyr at jeg enten går i frys, kjemp eller flykt hvis impulser utenfra trigger disse alarmene. Jeg skal forklare mer om dette ved en senere tidspunkt.

Mitt hode går som en trommel og tankene og følelsene er et vilt kaos. Jeg har et liv fylt med traumer, psykisk og fysisk vold i nære relasjoner, oppturer og nedturer, omsorgsvikt og utallige flyttinger som barn, bak meg. Jeg har knytte relasjoner for så å få relasjonene revet bort, gang etter gang.

Født inn i systemet

Det var jo ikke jeg som bestemte over livet mitt når jeg var liten. Alkoholisme, rus og psykisk sykdom var det som preget barndommen min, og derfor var barnevernet inne i bilde allerede når jeg ble født.

Jeg kom fra en dysfunksjonell familie, men samtidig tenker jeg at det er jo ingen mennesker i hele verden som ønsker at situasjonen skal være slik. Jeg tenker at de prøvde så godt de kunne fra det ståstedet de hadde den gangen. Det skal et stort mot og et enormt kjærlighet til som forelder og spørre om hjelp, noe de gjorde.

Det er en krevende og vanskelig oppgave å skulle finne alle de verktøyene for livet, som man ikke fikk som barn. Stockfoto pixabay.com

Løvetannbarn

Jeg kan bli lettere sjokkert når jeg sitter her og tenker på alt jeg har vært gjennom og likevel så har jeg hodet over vannet. Det har vært en lang vei  å gå. Tårene har trillet og jeg har vært sint og hatet. Jeg har kjent på frustrerende følelser som jeg ikke engang trodde eksisterte hos meg.

Til tross for alt jeg har vært gjennom så ser jeg på livet mitt nå som fantastisk. Jeg lever i det jeg kaller min lille boble. Jeg har en fantastisk mann som jeg ikke kunne vært for uten, en hund og en katt. Vi bor i Vestfold hvor vi har hus og bil. Men likevel er det et litt annerledes liv enn for folk flest, siden situasjonen min og sykdommene mine begrenser min mulighet til å være som mange andre. Jeg gjør det beste jeg kan ut av livet mitt for det er det jeg er ekspert på.

Ifølge statistikken burde jeg vel egentlig vært en helt annen plass i livet enn det jeg er nå. Jeg er en fighter som ikke gir opp så lett. Det er vel det som har fått meg til å holde hodet over vannet og ikke drukne i alt som har skjedd oppigjennom.

Hjelp til selvhjelp

Det å skrive blir en form for terapi for meg. Det er ikke alt man klarer å fortelle til behandleren sin. Ofte er det lettere å få det ned på papiret hvordan det virkelig føles. I tillegg vet jeg at det er så mange der ute som går gjennom noe liknende. Jeg vet at det er flere som legger skylden på seg selv og som har forferdelige tanker om seg selv som igjen fører til dårlig selvtillit. Tanker om  at man ikke er verdt så masse. Det er faktisk et godt ordtak for alle disse tingene vi føler og tenker; “Det er en helt normal reaksjon, på mange unaturlige hendelser”. Dette lærte jeg av en vis mann en gang.

Jeg vil derfor dele for å formidle at alle disse tankene og følelsene ikke er vår feil. Det er jo ikke slik at man står først i køen av diagnosesystemet og roper «velg meg». Vi er alle kun mennesker som ønsker å få til noe i livet, men diagnosene er et hinder i veien for at vi skal klare det helt slik vi ønsker. Slik er det i alle fall for meg. Men jeg tror at med håpet langt der fremme så finnes det også et lys. Et lys som jeg alltid går etter i enden av tunnelen.


Les også: Hei, mitt navn er kompleks post traumatisk stresslidelse

Aktuelle lenker:

Modumbad.no – Fakta om traumer

Hjelptilhjelp.noDissosiasjon og relasjonstraumer

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no